torsdag 19. januar 2017

Partiprogrammer og kunnskapens betydning

De fleste politiske partiene har lagt fram utkast til sine programmer for neste periode. Hvordan er egentlig kunnskap integrert i partienes programmer. Ikke særlig bra, viser det seg.

Jeg vil i denne bloggen se nærmere på hvordan kunnskap er integrert i programutkastene til Høyre, FrP, KrF, Senterpartiet og SV. Arbeiderpartiet legger fram sitt utkast 7.-8. februar. I neste blogg skal jeg se nærmere på kunnskapspolitikken som sådan.

Kunnskap til grunn?
I de fleste av dagens partiprogrammer har kunnskap, og kunnskapens betydning for utviklingen av samfunnet og fremtiden, en sentral plass.

Slik står det til denne gangen (jeg omtaler partiene fra høyre til venstre):
  • Fremskrittspartiet er enklest: De har ingen innledning eller annen form for helhet i programmet sitt. De går rett på sak, og har delt inn i saksområder (med egne underkapitler for både sjøpattedyr, korps og førerkortopplæring). Kapittelet om «Skole og utdanning» kommer langt ute i programmet. Programmet er på 96 sider.
  • Høyre er helt klart partiet som skuffer mest. De pleier å ha innledningskapitler som tydelig trekker sammenhenger mellom kunnskap, utdanning, forskning, innovasjon, næringsutvikling og samfunnet og fremtiden generelt. I årets program er det ingenting om kunnskapens betydning for politikkområdene som interesserer Høyre. Til tross for at de for eksempel trekker fram behovet for omstilling og bærekraftig velferd, sies det ingenting om hva slags rolle kunnskap skal ha i disse prosessene. Også Høyre har skjøvet kunnskapspolitikken langt ut i programmet, og det kommer som en del av kapittelet «En god start i livet», som kanskje må sies å være en litt misvisende tittel. Både uventet og skuffende. Høyres program er på 78 sider.
  • Venstre har heller ingen innledning. Venstre kjører på den annen side Kunnskapspolitikken helt fram i programmet sitt i kapittel 1 («Kunnskap og like muligheter»). Brødteksten begynner med «Utdanning er et hovedsatsingsområde for Venstre.», og settes inn i en samfunnsmessig kontekst. Forskning og høyere utdanning kommer som kapittel 2. Venstre setter kunnskapens betydning klart inn i en samfunnsmessig kontekst: «Vi trenger kunnskap for å løse klimakrisen, helbrede sykdom, utvikle skolesystemet og skape innovasjon i offentlig og privat sektor. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd.» Venstres program er langt – 192 sider!
  • KrF har et langt innledningskapittel som – ikke overraskende – er tungt forankret i partiets kristne grunnsyn. Det er fristende å si at da er det ikke plass til noen kunnskapspolitikk. Dette tror jeg dog ikke er representativt for KrF. De burde dermed også hatt med kunnskap i sitt samfunnssyn. Kunnskapspolitikken kommer forholdsvis tidlig i programmet, men under overskriften «Sterkere fellesskap», noe jeg faktisk ikke tror er representativt for politikken. Programmet er på 146 sider.
  • Senterpartiet har også et langt innledningskapittel – Ta hele Norge i bruk! Men de finner ikke plass til å integrere kunnskap i sine 8 hovedsaker. Det mest ubehagelige med Sps programutkast er likevel at de bruker terrorangrepet 22. juli på en ganske smakløs måte for å ta til orde mot sentralisering. Kunnskapspolitikken kommer et godt stykke ute i programmet, som er på 90 sider.
  • SV har en egen innledning. SV er generelt flinke til å se sammenhengen mellom underliggende drivkrefter og utslag i samfunnet (skulle kanskje bare mangle for de som har lest sin Marx). Kunnskapspolitikken er ikke gitt en sentral plass i den mest overordnede starten. Kunnskapen (og særlig utdanningens) betydning er ganske ok skildret i delkapittelet om «Sterke fellesskap». Det er da kanskje mer oppsiktsvekkende at det ikke trekkes inn i delkapitlene om «Trygg jobb og trygg bolig» eller «Miljø». Den konkrete kunnskapspolitikken kommer litt ute i programmet på 97 sider.
Oppsummert er det faktisk bare Venstre og til dels SV som har satt kunnskap i sammenheng med resten av politikken. Det bør endres på landsmøtene!

mandag 9. januar 2017

Angrepet på den frie forskning? (På vei mot Akademisk AS? Del 3)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd er bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I tidligere blogger har jeg gått gjennom påstand 3 og påstandene 4, 5 og 6. Nå har tiden kommet til de to siste påstandene.

Vridning til programstyrt forskning?
Hessen skriver: «Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt.» (påstand 7). Det kan selvsagt være vanskelig å argumentere mot at noen «ser tegn på at» noe skjer. Så vidt meg bekjent er det ingen som kan gi noe definitivt svar på hvordan forholdet mellom programstyrt forskning og åpne konkurransearenaer har utviklet seg. I Forskningsrådets Projektbank kan man danne seg et visst bilde. Går vi litt nærmere inn i problematikken, så viser det seg at det ikke helt lett å få øye på akkurat den dreiingen Hessen påstår han har sett.

Det er analytisk svært vanskelig å avgrense nøyaktig hvor programstyrt forskning slutter og «fri forskning» begynner. Fra den første bloggposten om Hessens kronikk påviste jeg at det har vært en vekst i lærestedenes grunnbevilgning. Fra «Forskningsrådet i tall 2015» kan vi også se at bevilgningene til «Fri prosjektstøtte og grunnf.sats» har økt med 11% i perioden 2011 til 2015. Det har altså vært en solid vekst innenfor de to viktigste kildene til forskning som ikke er programstyrt. På den annen side går det også fram at bevilgningene til store programmer har økt enda mer (21% i samme periode). Hvorvidt veksten til sammen for grunnforskningssatsingen i Norges forskningsråd og veksten i frie midler til universitetene til sammen har vært større enn veksten i f.eks. store programmer klarer ikke jeg å finne nøyaktige tall for, og jeg tviler på om Hessen har de fullstendige tallene. Min konklusjon er at det ikke er grunnlag i tallene for å hevde at det har foregått noen vridning de siste årene.

Det største problemet med påstanden er likevel at den er en fordummende forenkling. Vi vet at de store programmene inneholder betydelige andeler grunnleggende forskning, i gjennomsnitt rundt 40 prosent går det fram av en presentasjon fra Forskningsrådetsdirektør Arvid Hallén i 2011 (jeg har dessverre ikke funnet mer oppdaterte tall). Om ikke disse midlene utelukkende deles ut fritt for tematiske føringer, er de i praksis helt umulig å skille fra den «frie» forskningen som foregår på universiteter og høyskoler.

Reformer innenfra?
Dag Hessen konkluderer sin kronikk med at «Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.» (påstand 8). Hessen kommer beleilig ikke med noen eksempler på hva slags reformer dette er snakk om. Det tror jeg at han gjør lurt i, for de to store utviklingstrekkene de siste 50 årene har universitetene feilet spektakulært i å møte. I stedet opplevde de å bli «reformert» utenfra:

Fra 1960-tallet og framover har høyere utdanning gått fra å være en eliteutdanning til å bli en masseutdanning. Dette gjorde (norske) universiteter svært lite for å møte. I stedet ble det vedtatt en rekke reformer fra politisk hold, under til dels sterke protester fra universitetene: Kvalitetsreformen, ny finansieringsordning og delvis nytt styringssystem ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet. Disse store endringene ble ikke innført som resultat av noen reformprosess ved norske universiteter.

Det andre utviklingstrekket som er tydelig er forskningens økte betydning, og ikke minst universitetsforskningens store betydning for samfunnet. Når den norske stat bruker rundt 30 milliarder kroner på norske universiteter, er det helt logisk at «samfunnet» krever noe tilbake. Heller ikke på dette området foregikk det noen reformer ved norske universiteter for å øke sin interaksjon med samfunnet rundt seg. Universitetene har nølende fulgt eksemplene fra instituttsektoren og fra utlandet. Gjennom politiske vedtak ble eiendomsretten til Intellectual Property regulert for universitetene. At det kom eksterne medlemmer inn i universitetsstyrene kan også ses på denne bakgrunn.

Jeg kan ikke se at universitetene har reformert seg innenfra på noen påviselig måte de siste 50 årene. Tvert imot har de vært preget av å motsette seg endringer.

Hva er et «Akademisk AS»?
Som en bonus kan vi jo også spørre om hva Hessen mener med overskriften sin? Hvis Hessen leter litt, vil han kunne finne akademiske organisasjoner som er organisert som aksjeselskap – både i Norge og utlandet. Han vil kanskje til og med finne ut at flere av dem har sterke resultater både på forskning, utdanning og innovasjon, uten at de går på akkord med akademiske prinsipper.

Sannheten er at Hessen tilhører en sektor som har nytt godt av økt beskyttelse (lov om akademisk frihet fra 2007), noe som Hessen nyter godt av hver dag. Universitets- og høyskolesektoren har også hatt en enorm budsjettvekst de siste 20 årene under skiftende regjeringer. Det har også vært en stadig økt tilgang på eksterne forskningsmidler som baserer seg på kvalitet alene, eller som er sterkt grunnforskningsorienterte.  

Hessen mener sikkert oppriktig at utviklingen går i feil retning på alle områdene han beskriver. Tallene viser noe annet. Dersom Hessen ønsker støtte til universiteter som motvekt i en post-faktuell tid, må han begynne med å få orden på egne fakta.
-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.     Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.     Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.     Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.     Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.     Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.     Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.     Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.    Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


fredag 6. januar 2017

Stadig mer innovasjon? (På vei mot Akademisk AS? Del 2)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I forrige blogg gikk jeg gjennom påstand 3 (alle påstandene i Hessens innlegg er gjengitt nederst i bloggen). Nå ser vi nærmere på påstand 4, 5 og 6.

Bredt nyttebegrep
Hessen skriver: «Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.» (påstand 4). Dette begrunner Hesse med at ordet innovasjon/innovativt er brukt 98 ganger, mens grunnleggende forskning forekommer bare 11 ganger i Langtidsplanen. Til å være så skeptisk til incentiver som Hessen er, er dette en merkelig måte å vurdere innhold på! Hvis Hessen med «suksessive stortingsmeldinger» mener forskningsmeldinger, mener jeg Hessens lesing er svak. Det som var den markerte nyvinningen i Forskningsmeldingen fra 2009, handlet det om å legge større vekt på forskning for å møte samfunnsutfordringene. Denne tankegangen ble videreført i Forskningsmeldingen fra 2013. I perioden da disse meldingene ble laget var det hele tiden en debatt om nyttebegrepet i forskning. Dette en nødvendig debatt. Et hovedpunkt fra begge statsrådene jeg jobbet for, Tora Aasland og Kristin Halvorsen, var å legge et bredt nyttebegrep til grunn. En smal forståelse av nytte som «kommersiell nytte» er begrensende og uheldig for forskningen. Jeg mistenker at også dagens politiske ledelse står på en slik linje. Jeg tror ikke Dag Hessen vil være i stand til å underbygge at forskningen har blitt dreid over i en kommersiell, innovasjonsdrevet retning.

Innovasjon som den fjerde hovedaktivitet
Dag Hessen skriver videre at «Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.» (påstand 5). Hva Hessen mener med denne påstanden er litt uklart. UH-loven er ikke endret på dette punktet, og i lovens formålsparagraf 1-1 punkt c står det at loven har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler:
«formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

De to andre hovedområdene for loven er utdanning og forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid. Hvordan universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål er gitt i paragraf 1-3. Denne paragrafen består av 9 underpunkter. I punkt e heter det at de skal «bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.»

Så vidt jeg kan se har denne paragrafen vært uforandret siden loven trådte i kraft 1. august 2005. Og så vidt jeg kan huske var debatten om denne loven intens den gang, og ble ikke på noen måte «banket gjennom uten noen prinsippdiskusjon»! Hessen refererer i nettutgaven til en kronikk i Khrono fra 2013 av Torger Reve og Jan Martin Nordbotten (som igjen er hentet fra Dagens Næringsliv). På meg virker det som Reve og Nordbotten lanserer «den fjerde oppgave» litt som man snakker om «den femte Beatles». Det fins ikke på virkelig, men er et artig uttrykk.

Det kommersielle EU?
Hessens siste argumentet for å underbygge hvor kommersiell forskningen har blitt handler om EU. Han skriver «Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.» (påstand 6). Igjen mener jeg Hessen leser EU veldig smalt. I noen programmer stilles det krav om å ha med kommersielle prosjektpartnere. Men den «søylen» som virkelig har stått fram som viktig og populær i Horisont 2020 er det som kalles «Excellent Science», og som inneholder European Research Council (ERC). Her stilles det ikke slike eksplisitte krav.

Hessens kritikk om at deler av EUs forskningsprogrammer er veldig innrettet mot industriens behov, slutter jeg meg til. For eksempel er fremveksten av såkalte Public Partnership Programs (PPP) problematisk i så måte. Men de områdene som har styrket seg i Horisont 2020 er, i tillegg til ERC-programmet, den delen av forskningen som er innrettet for å møte samfunnsutfordringene (noe som også har skjedd i Norge).


Etter mitt syn har ikke Hessen fått med seg de faktiske utviklingstrekkene i verken norsk forskningspolitikk eller i EUs rammeprogram for forskning.

Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.



torsdag 5. januar 2017

På vei mot Akademisk AS? Ikke økt incentivstyring!

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

Dag Hessens kronikk er spekket med påstander som skal underbygge hvordan universitetene blir drevet i markedsrettet retning. Nederst i denne artikkelen har jeg identifisert åtte slike påstander. I kommende blogginnlegg skal jeg ta for meg flesteparten av disse påstandene. Påstand 1 og 2 er såpass generelle at det kan argumenteres både for og imot. De andre seks er enten feil, eller i beste fall upresise.

Finansieringssystemet for universitetene
Hessen skriver: «Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.» (min understreking; påstand 3). Siste del av denne påstanden kan faktisk undersøkes empirisk. Det har faktisk noen allerede gjort. I forbindelse med fusjonen med Høgskolene i Gjøvik (HiG), Ålesund (HiÅ) og Sør-Trøndelag (HiST), har NTNU foretatt en slik gjennomgang. I et meget grundig notat går de gjennom utviklingen fra 2004 til 2014 for sine institusjoner, pluss Universitene i Oslo (UiO) og Bergen (UiB). Grovt sett viser denne analysen følgende:
  • I gjennomsnitt kommer 77 prosent av inntektene til universiteter og høgskoler (UH-sektoren) i form av en grunnbevilgning, altså midler fra staten, mens 23 prosent kommer fra eksterne midler (som også gjerne er statlige midler gjennom Forskningsrådet). Dette er blant den høyeste andelen blant OECD-land.
  • Av grunnbevilgningen kommer i gjennomsnitt for hele UH-sektoren 30 prosent fra en resultatbasert del, altså det som Hessen omtaler som «økonomiske incentiver knyttet til […] produksjonen».




Stadig mer incentivstyrt?
Dag Hessen påstår at de resultatbaserte midlene i grunnbevilgningen har fått økt betydning. Dette har også NTNU undersøkt. Tallene for utviklingen fra 2004 til 2014 viser det følgende:
  •  De tre høyskolene har fått økt den resultatbaserte andelen av grunnbevilgningen ganske betraktelig. Dette skyldes først og fremst at de uteksaminerer mye flere studenter.
  • NTNU har økt den resultatbaserte andelen noe.
  • UiO og UiB har en nedgang i andelen resultatbasert finansiering.
For Hessens eget universitet viser altså tallene det akkurat motsatte av det han hevder: det er en stadig mindre del av UiO (og UiB) sine økonomiske incentiver som er knyttet til produksjon!

Det skal også legges til at veksten for alle de 6 omtalte universitene og høyskolene har vært betydelig i perioden. Realveksten varierer mellom 10-13 prosent for de tre universitetene opp til 23% realvekst for HiÅ.
Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...