torsdag 29. januar 2015

Nytt finansieringssystem II: Insitament vs. finansiering

Forrige uke skrev jeg om hvordan jeg er svært skeptisk til "avtaleavhengig" finansiering av universiteter og høyskoler. De andre forslagene til Ekspertgruppen for nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler er stort sett bra. Men de roter litt med forskjellen mellom insitament og finansering. 

For universitetene og høyskolene tilsammen, kommer i gjennomsnitt omtrent 25 prosent av inntektene fra staten gjennom "kanal 1" (direkte) fra det ekspertgruppa kaller "produkusjon". Dette er finansiering som gis fra myndightene basert på hvor mange 60 studiepoengenheter studentene ved hvert lærested gjennomfører. Når en fjerdedel av finansieringen er avhengig av bestemte resultater, kaller jeg det et finansieringssystem. På forskningssiden, derimot, er det under 5 prosent av de direkte bevilgningene som er avhengig av resultater. Da er det mer meningsfylt å snakke om et insitament. På studentsiden får endringer store konsekvenser, og det er et selvstendig poeng at det skal være samsvar mellom aktivitetene og kostnadene ved aktivitetene. På forskningssiden er egentlig spørsmålet bare om systemet utløser ønsket atferd.

Fornuftig å premiere kandidater
En svakhet ved dagens system er at det i prinsippet lønner seg å ha studenter i systemet så lenge som mulig, bare de produserer studiepoeng. For pengestrømmen har det ikke noe å si om studentene tar mange årskurs eller en mastergrad. Nå innføres det en indikator for uteksaminerte kandidater. Jeg tror problemet med at studentene blir værende på lærestedene uten å fullføre en grad er overdrevet - det er andre mekanismer (ikke minst i Lånekassa) som oppmuntrer til at studentene skal fullføre. Likevel mener jeg premiering av ferdige kandidater fører oppmerksomheten dit den skal være. Jeg har bare et spørsmål til å premiere ferdige kandidater: Vil det hemme mobilitet i sektoren? Hvis hele premien gis til gradsgivende insitusjon, vil det stimulere til å tvilholde på studentene. Det vil være uheldig.

Det foreslås også å redusere antall kategorier, og endre de noe i studiepoengsindikatoren og å heve satsen for mobilitet og Erasmus+ utveksling. Det høres tilforlatelig ut.

Kvalitetsufordringen i utdanning består
Ekspertgruppa har ikke klart å komme opp med noen forslag som stimulerer til kvalitet i utdanningen. Også dersom alle ekspertutvalgets forslag blir vedtatt vil vi ha et system som premierer kvantitet og effektivitet i høyere utdanning, framfor kvalitet.

Mye bra, og litt rart, om forskning
Ekspertgruppa har også flere justeringsforslag til forskningsindikatorene. Grovt sett handler de om følgende:
  • Sterkere stimulans av kvalitet: Ekspertgruppa foreslår høyere uttelling for publisering i de beste tidsskriftene, en særlig pott for publisering i særlig anerkjente kanaler og bedre uttelling ved samarbeid. Dette er bra og premierer kvalitet. 
  • Sterkere EU-stimulans: Ekspertgruppa foreslår sterkere stimulans for gjennomslag i EU-systemet. Dette er i utgangspunktet fornuftig. Problemet er at disse insitamentene allerede i dag er ekstremt sterke. Dessuten stimulerer alle virkemidlene til at univeristeter og høyskoler skal fortsette med det de gjør i dag: En ensidig konsentrasjon om det europeiske grunnforskningsrådet (ERC). Kanskje burde heller ekspertgruppa funnet noen virkemidler som hadde stimulert høyskoler og univesitet til å satse på programforskningen også?
En merksnodighet
På et sted i utredningen er det en merksnodighet: "Ekspertgruppen anbefaler å styrke programmer i Forskningsrådet med kvalitet som viktigste tildelingskriterium og UH-sektoren som viktigste mottaker" (min utheving). Å bestemme hvem som skal få pengene før de er konkurrert om er vel ikke akkurat å satse på kvalitet.

lørdag 24. januar 2015

Nytt finansieringssystem I: UKP-avtaler et feilsteg


Ekspertgruppen for nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler har lagt fram sitt forslag til framtidas finansieringssystem. Det foreslås mange gode justeringer. Men forslaget om UKP-avtaler kan gi katastrofale resultater.

Det viktigste som har skjedd ved universiteter og høyskoler siden kvalitetsreformen ble innført, er at stadig flere rektorer har begynt å utnytte den autonomien de har. Rektorene har begynt å sørge for at de har penger de kan bruke på satsinger som støtter opp under lærestedets målsettinger. Myndighetene har støttet opp under denne utviklingen gjennom både bevilgninger og gjennom hvordan styringssamtalene er utformet. Over tid har også lærestedene fått økt basisbevilgning som gjør at (de økonomiske) handlingsrommet har økt. Og aller viktigst: myndighetene har respektert lærestedenes avgjørelser, for eksempel ved å ikke gripe inn når fag legges ned. Mitt inntrykk er at læresteder som har utnyttet autonomien har oppnådd de beste resultatene.

Utviklingsavtaler vil true autonomien
Ekspertgruppen foregår at fem prosent av lærestedenes basisbevilgning skal gjøres avhengig av hvordan de oppfyller Utviklings-, kvalitets-, og profilavtaler (UKP-avtaler). Hvert lærested skal lage en avtale med Kunnskapsdepartementet (KD), og etter avtalens utløp (3-4 år) skal oppnåelsen av målene i avtalen vurderes og lærestedene vil få beholde pengene, miste midler eller få økt bevilgningen.

En UKP-avtale høres besnærende ut, og høres i utgangspunktet litt ut som forslaget om «Samfunnskontrakter» som jeg var medansvarlig for at ble fremmet av min sjef, Tora Aasland, daværende Statsråd for forskning og høyere utdanning. Men det er noen viktige forskjeller, og den første er katastrofal.

Pengene truer måloppnåelsen
Det største problemet med UKP-avtalene er at de skal være koblet til bevilgninger. Tenk dere situasjonen etter fire år, hvis KD f.eks. mener at Universitetet i Bergen (UiB) har underpresentert og derfor foreslår å ta bort en prosent av basisbevilgningen deres. Rektor Dag Rune Olsen vil bli rasende og garantert utfordre KDs begrunnelse for å trekke inn penger. Hvert komma vil bli utfordret og utallige avisoppslag vil følge, både fra ledelsen ved UiB og fra lokale krefter som ønsker å støtte UiBs utvikling. Jeg ville ikke vært den statsråden som skal ta bort en prosent av UiBs basisbevilgning. Daværende statsråd Øystein Djupedal fjernet en promille av bevilgningene til UH-sektoren i 2007 – han kan sikkert bevitne hvor problematisk det var…

Den eneste måten det skal være mulig å trekke inn midler på bakgrunn av måloppnåelse i en UKP-avtale er at alt som skal måles, kan måles. Det betyr at alt som avtalen skal være avhengig av må kunne måles på en troverdig og kvalitetssikret måte. Avtalene må være ekstremt presise. Ekspertgruppa argumenterer med at de ønsker at avtalene skal gi rom for den type kvalitetsutvikling som ikke kan måles gjennom indikatorene i finansieringssystemet. Det er en god ambisjon. Problemet er bare at det eneste som kan fungere i slike avtaler er det som kan måles.

For lærestedene betyr dette redusert autonomi – de må forholde seg til framforhandlede mål delvis bestemt av noen andre. Store krefter må brukes på utarbeiding, overvåking og oppfylling av disse målene. All kritikk som har vært rettet mot dagens finansieringssystem kan rettes mot UKP-avtalene. Dessuten vil all oppmerksomhet bli rettet mot KD og statsråden – legger de inn riktige krav i UKP-avtalene? Det vil lønne seg å bruke ressurser på å drive lobbyarbeid mot KD for å få UKP-avtalene mest mulig gunstige. Det gjelder å få satt mål som man vet vil bli oppnådd. Det vil være en drivkraft mot å strekke seg mot ambisiøse mål – det motsatte av hva ekspertgruppa ønsker.

Snevre UKP-avtaler
Et viktig poeng i Samfunnskontraktene vi lanserte var at de skulle omfatte flere læresteder og se på en regional enheter over lang tid. Det er ikke noe i veien for å sette opp mål for samarbeid med andre læresteder i UKP-avtalene. Men det er lett å se for seg hvor risikabelt det vil være, og det er enda lettere å se for seg svarteper-spillet når mål om samarbeid ikke blir oppfylt: hvilke av lærestedene skal få trukket midler?

Byråkratisk mareritt
Jeg mener det har vært en svært positiv utvikling i styringen av norske universiteter og høyskoler. Stadig flere læresteder jobber nå systematisk med å sette seg klare mål og bruke sin autonomi for å oppnå resultater. UKP-avtalene kan bli et byråkratisk mareritt som setter sektoren langt tilbake.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...