onsdag 11. september 2013

Hvordan skal SV gjenreises?

Problemet til SV er ikke at vi deltok i regjering. Problemet er at det har blitt intellektuelt kjedelig å være aktiv i Sosialistisk Venstreparti. Skal SV klare å gjenreise seg, må det skapes en utfordrende, levende debattkultur som gir nye svar i stedet for å tygge på gamle sannheter.

SVs evne til å forholde seg til en kompleks verden i endring har dessverre vist seg å være svært begrenset.
Hvordan skulle verden se ut etter den kalde krigen? Hvordan skal kunnskapssamfunnet  organiseres? Hvordan beveger vi oss fra et eliteutdanningssystem til et masseutdanningssystem? Hvordan skal et teknologisk og bærekraftig samfunn bygges på og fra en svart oljeøkonomi? Hvordan skal privat rikdom kombineres med en solidarisk velferdsstat? Dette er eksempler på en del svært viktige spørsmål, som er komplekse, og ikke alltid har enkle svar. Det er derfor de er så spennende! Problemer er at de gode debattene om disse sakene ikke skjer i SV. I stedet for å diskutere disse sakene med en åpen, søkende holdning, leter vi etter de lettvinte politiske svarene som passer inn i vår eksisterende ideologi.

Vi sliter voldsomt med a debattere andre saker enn dem som har opplagte svar. Grunnen er en elendig debattkultur.


En drepende debattkultur
I min rolle som politisk rådgiver og statssekretær har jeg opplevd å bli karakterisert som høyreavviker av en av stortingsrepresentantene på et gruppemøte – uten å være tilstede og uten av vedkommende tok seg bryet om å finne ut hva jeg faktisk hadde sagt eller ment. I mitt eget lokallag svarte jeg på en e-post høring om hvem som skulle bli nestleder i SV med å være uenig i et forslag. Da fikk jeg klar beskjed (med kopi til alle medlemmene) om at det var uhørt at folk med sentrale posisjoner ga til kjenne sitt syn. Ingen som har vært aktive i SV vil la seg overraske over disse episodene.
Alle som har vært med på et par debatter i SV vet hvor raskt høyreavvikerkortet trekkes. Å stemple noen som høyreavvikere krever knapt noen begrunnelse. For å stemple noen som høyreavvikere er det nok at man selv har det tradisjonelle synet. Det kreves ingen annen begrunnelse enn at den andre parten mener noe som ikke er allment kjent og akseptert. Ingen tør heller å sette på plass stemplerne. De vet at da kan de rammes selv. De ivrigste stemplerne mener selv de er radikale, men sannheten er at de forveksler gjentagelser av gamle synspunkter med utvikling. Folk som tenker utenfor boksen og som er intellektuelt søkende går før eller siden lei og forsvinner ut.

Et parti som i navnet er så opptatt av demokrati og like muligheter må få fram forskjeller og bredde også i sine egne debatter. Det må bli slutt på den evige jakten på den som er mest høyreorientert – noe som alltid ender med at vedkommende føler seg uglesett og takker for seg. Forskjellige stemmer er en verdi som må ønskes og dyrkes.

Et solidarisk hjerte er ikke nok
Det er ingen partier som har solidariteten mer i ryggraden enn SV. Det er ingen partier som har jobbet så systematisk og konsekvent på vegne av framtidige generasjoner. Det er ikke noe parti som reagerer mer instinktivt på urettferdighet enn SV. Men det er ikke nok. SV må forholde seg til en kompleks virkelighet og våge å endre seg. I SV må debattene være intellektuelt utfordrende og ikke gjentagelser av historiske standpunkter. SV må søke og dyrke mangfold og ulikhet i meninger. Og vi må slutte å stemple hverandre. Når SV er et parti som utfordrer tanker og meninger kan gjenreisingen av partiet begynne.

fredag 23. august 2013

Nudler, pris- og lønnsstigning

Universitas er ganske trofaste med å fortelle hvor ille det er å være student. Selv om jeg ikke trenger lenger, så måtte jeg ytre meg om Eirik Omviks kommentar "Nuddelpolitikk" i ukas Universitas. E-posten min er nedenfor.

 


Kyrre Lekve
17:41 (for 5 minutter siden)
til eirikom

Hvor stakkars er det på studentene​?

Hei;

Jeg så kommentaren din i Universitas. Selv om jeg ikke lenger er statssekretær og ikke trenger å forsvare regjeringen, faller jeg likevel for fristelsen:


 

--

 

onsdag 14. august 2013

Studentpolitikk: Hva er nytt siden 2005, Høyre?

(og Venstre og KrF)

Opposisjonen har lenge vært høye og mørke, og villige til å kritisere den rødgrønne regjeringen på en hver front og love mer på alle områder. Alle som er opptatt av studentpolitikk bør be de tre partiene som satt sammen i regjeringen Bondevik II fra 2001-2005 (altså Høyre, Venstre og KrF) å forklare hvorfor de denne gangen skal føre en god studentpolitikk, når de ikke gjorde det sist.

1. Studentboliger: Bondevik II-regjeringen bevilget mindre midler til å bygge studentboliger for hvert år de satt i regjering, og endte opp med 314 bevilgede studentboliger i 2005. Den rødgrønne regjeringen har stabilisert seg på langt over 1000 studentboliger per år i gjennomsnitt, og i år omtrent 1500.

Hvorfor mener Høyre (og Venstre og KrF) det er riktig å bygge mange studentboliger i åra som kommer, når de ikke mente det i 2005? Den gang mente de at å skaffe studentene bosted kunne overlates til markedet. Mener de fortsatt det? Hvis ikke, hva er det som har forandret seg?

2. Studiestøtte: I de tre siste årene i regjering, mente Høyre (og Venstre og KrF) at studentene ikke trengte å opprettholde sin kjøpekraft. Midlene til studiestøtte sto dønn stille på samme kronebeløp, mens prisene steg. Fra den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har studiestøtta blitt prisjustert hvert eneste år. I tillegg har studenter med funksjonsnedsettelser fått en kraftig forbedret ordning.

Hvorfor skal vi tro Høyre (og Venstre og KrF) på at de vil øke studiestøtta nå, når de i 2005 ikke mente studiestøtta trengte å følge prisstigningen? Hva har endret seg? Hva var grunnen til at studentene ikke trengte så mye penger i 2005? Eller er det FrP som er så veldig opptatt av studiestøtte? Selv om FpU vil privatisere lånekassa...

3. Studieplasser: Opposisjonen, og særlig Venstre, har kritisert regjeringen for å ikke ha opprettet nok nye studieplasser fort nok. I perioden 2001-2005 kuttet Bondevik II-regjeringen i antallet studieplasser - og atpå til i antall studieplasser for lærerstudenter. Den rødgrønne regjeringen har bevilget midler til om lag 24 500 nye studieplasser (når de er ferdig innfaset i 2017).

Mener opposisjonspartiene at det skal bevilges mer midler til nye studieplasser? Og hvorfor var ikke det nødvendig i 2005? Visste de ikke om kunnskapssamfunnets krav eller globaliseringens effekter i 2005? Eller mener de strengt tatt at det er for mange som studerer?

Da opposisjonspartiene satt i regjering sist i 2001-2005 førte de en studentfiendtlig politikk. Før man stemmer på disse partiene bør de har veldig gode forklaringer på hvorfor de ikke vil føre en studentfiendtlig politikk også denne gangen.

tirsdag 23. april 2013

Fortsatt fondsforvirring fra Høyre

Til statsbudsjettet for 2012 ble avkastingen fra forskningsfondet gjort om til ordinære bevilgninger over statsbudsjettet. Pengene gikk til det samme som før, men direkte over statsbudsjettet. To nye poster ble opprettet - for infrastruktur og sektorovergripende forskningstiltak - for å ivareta det som ikke hadde noen naturlig plass i eksisterende budsjett. Det var to grunner til at denne endringen ble gjennomført:
  1. Siden avkastingen kommer fra et fond, er summen konstant. Det betyr at inflasjonen gjør pengene mindre verdt for hvert år - og fører til såkalt realnedgang. Med en samlet avkasting på nesten 4 milliarder kroner var dette etter hvert et stort problem for forskningsbevilgningene.
  2. Fordi forskningsfondet var, nettopp, et fond, er avkastingen avhengig av renta når innskuddet blir gjort. Etter ti år fikk eksisterende innskudd ny rente. Når renta går opp sammenliknet med ti år tilbake er ikke det noe stort problem, men andre veien blir det bevilgningsnedgang for forskningen.
Ved å gjøre avkastingen om til ordinære bevilgninger er begge disse problemene løst. Det kan sies mye annet om fondskonstruksjonen og fondets effekt, men det skal jeg la ligge denne gangen.

Høyre vil ha nytt forskningsfond
I sitt nye forskningsprogram foreslår Høyre å gjeninnføre et forskningsfond. De gjentar forslaget opposisjonen fremmet da avkastingen ble gjort om for snart to år siden. Det heter i programmet:

"en ny type fondskonstruksjon innenfor rammen av Statens pensjonsfond utland (SPU), hvilket bl.a. innebærer at det innenfor SPU øremerkes et forskningsfond på minst 100 mrd. kroner. Hvert år kan avkastning tilsvarende 4 pst. benyttes til forskningsformål over statsbudsjettet."

Forslaget forklares ikke nærmere, men noen spørsmål dukker opp: Skal Høyre øke forskningsbudsjettet med 4 milliarder kroner hvis de får makt? Det høres ut som det er for godt til å være sant. Og da er det gjerne det. Men viktigere er at forslaget ikke er gjennomtenkt.

Problemet med Høyres forslag er at det ikke løser det grunnleggende problemet: Hvordan skal Høyre sørge for at pengene fra fondet ikke blir mindre verdt for hvert år? Dette spørsmålet fikk også opposisjonen for nesten to år siden. Det førte til full forvirring. Opposisjonen hadde ikke tekt gjennom dette overhodet. Noen sa at de bare skulle bevilge mer penger. Fylle på fondet, lurte de rødgrønne på? Det høres mest ut som å tisse i buksa for å holde seg varm. Andre sa at det skulle være en innebygget mekanisme i fondet slik at (real)verdien holdt seg. Uten å forklare hva denne mekanismen skulle være.

Jeg oppfatter Høyres forslag som et rent demonstrasjonsforslag. Inntil de klarer å forklare hvordan forslaget skal virke er det ikke stort verdt....

fredag 1. mars 2013

Finansieringssystemet har skylda!

Forskerforbundets ferske leder, Petter Aaslestad og Norsk Studenorganisasjons leder Øyvind Berdal har felles kronikk i Aftenposten onsdag 27. februar - "Studiekvaliteten må styrkes". De legger fram fire felles krav:
  1. Studentene må få mer veiledning og oppfølging
  2. Mer tid til undervisning
  3. Forskningsbasert undervisning via studentaktiv forskning
  4. Bedre finansiering
Dette er gode krav for å styrke studiekvaliteten. Med unntak av et par småting er også detaljene under overskriftene gode. Problemet oppstår når Aaslestad og Berdal skal legge premissene for sine krav.

Mangler finansiering for studenter?
Aaslestad og Berdal mener studiekvaliteten ikke er god nok fordi lærestedene har for lite penger. Og grunne til dette skyles finansieringssystemet. De skriver at "institusjonene mangler grunnfinansiering for hver fjerde student som avla eksamen i 2011", og de knytter dette opp til at finansieringssystemet finansierer nye studieplasser med 60 prosent av kostnaden, og 40 prosent utbetales når studentene gjennomfører kurs. Dette argumentet hviler hundre prosent på følgende resonnement: Alle kurs ved alle høyskoler og universitet som har tatt opp flere studenter enn de har fått ekstra grunnfinansiering til, var fulle da finansieringssystemet ble innført i 2003. I så fall er det riktig at det "mangler grunnfinansiering" til disse studentene (jeg skal nedenfor også komme tilbake til hvorfor utsagnet heller ikke har noen mening). Slik var det ikke da finansieringssystemet ble innført i 2003, og slik er det heller ikke i dag. Tvert i mot slet en rekke høyskoler og universitet med lav studentrekruttering og halvfulle forelesningslokaler. Der var det ikke noe problem at kurs og auditorier ble fylt opp til beregnet kapasitet.

Bedre bruk av ressurser
Det var et stort potensiale for bedre utnyttelse av ressursene i 2003. Mønsteret vi har sett i ettertid bekrefter dette. Ved flere av de populære studiestedene i byene med høy søkning, har studenttallet endret seg lite de siste ti årene. Ved en rekke høyskoler i distriktene har studenttallet derimot gått opp. Jeg er rimelig sikker på at brorparten av dette skyldes bedre utnyttelse av kapasiteten ved høyskolene. Dette forklarer også mye av hvorfor antall studenter per vitenskapelig ansatt har økt. Jeg tviler sterkt på at en økning i denne ratioen på ti prosent kan ha hatt noe særlig å si for kvaliteten på undervisningen. Mesteparten av økningen har kommet hos dem som hadde en svært lav ratio i utgangspunktet.

Det er ikke stykkprisfinansiering
Aaslestad og Berdal fremstiller det også som det er stykkprisfinansiering i høyere utdanning, og at staten dermed har latt være å betale ut de pengene de "skylder". Slik er det ikke. De statlige universitetene og høyskolene får en samlet grunnbevilgning. Med noen ytterst små unntak (aktivitetsplikt innenfor noen svært få studier) har lærestedene "autonomi" (selvbestemmelse) over denne potten. Derfor ser vi også at noen læresteder i liten grad har økt studenttallet og heller disponert midlene på andre måter. Men heldigvis har mange læresteder bevisst satset på å få plass til flere studenter. I den sterke "utdanningsbølgen" vi er inne i har denne innsatsen vært helt nødvendig. All honnør til de lærestedene! Å snakke om at det "mangler grunnfinansiering" gir altså ingen mening - det gis ikke grunnfinansiering til bestemte formål.

Forslagene står på egen hånd
Forskerforbundet vet utmerket godt alt som står beskrevet ovenfor, og har visst det lenge. De har likevel fortsatt å med sin unøyaktige og feilaktige fremstilling. Sannsynligvis tenker de at om de bare krisemaksimerer nok, så får de mer penger. (Eller for å parafrasere Thor Egil Braadland: Om du gjentar er unøyaktighet ofte nok, blir det Høyrepolitikk!) Jeg hadde håpet og trodd at Forskerforbundets nye leder ville lagt seg på en mer forskningsbasert (sic!) linje. Påstandene om finansieringssystemet som Forskerforbundet og NSO bringer til torgs har vært undersøkt og debatter mange ganger og over flere år. De faktiske forslagene i Aftenposten-kronikken står utmerket på egne bein og har mange gode argumenter for seg.

Du har akkurat lest nok en artikkel i serien "Kyrre argumenter mot argumenter for noe han også er for".

lørdag 16. februar 2013

Dykking med kjemperokker

Har akkurat kommet hjem fra ferie på "Big Island" (den største øya på Hawaii, egentlig heter den "Hawaii", men kalles Big Island for å unngå forvirring). Det er et fantastisk sted! Både fantastiske strender og masse naturopplevelser. Øya er svært lite turistifisert og det er god plass på (nesten) alle strender. I tillegg til å kunne se lava renne ut i havet (kommer på neste blogg), er det enormt liv under vann. Høydepunktet er å dykke med kjemperokker - Manta Rays!

Startet ved en tilfeldighet
I 1979 oppdaget kjemperokken "Lefty" at det var stor konsentrasjon av plankton i opplyst vann utenfor Sheraton-hotellet på kysten av Big Island. Hun hadde ødelagt venstre "munnlapp" og hadde problemer med å skaffe seg mat. Etterhvert hermet andre rokker etter henne og begynte å svømme i lysstrålen fra hotellet, der plankton var konsentrert. Etterhvet har dette blitt en egen dykkeopplevelse. Dykkerfirmaene setter opp lyskilder på bunnen som peker oppover; dykkere sitter på bunnen og lyser oppover; snorklere lyser nedover i vannet ovenfra. I denne lyskjeglen oppkonsentreres etterhvert plankton. Så kommer kjemperokkene"

Djevelrokke, kjemperokke, kjempeskate
Manta Ray på engelsk er også kjent som "Devil Ray", eller djevelskate. Begrepene rokke og skate går omhverandre på norsk. Navnet har den fått fordi når den svømmer peker "munnflappene" framover. Sett ovenfra (f.eks. fra en seilskute) ser den ut som djevelen - med horn, kappe og hale!

I virkeligheten er kjemperokken helt ufarlig. Pelagiske (i de frie vannmassene) kjemperokker kan ha et vingespenn på 7 meter, mens de kystnære jeg så kan få vingespenn på opptil 5,5 meter. Jeg anslår at mine var rundt 2-3 meter brede.


Ikke røre - bare se!
På disse dykkerturene sitter man på bunnen. Rokkene kommer svømmende - fantastisk grasisøse dyr. De flyr nærmes. Så begynner de å "beite" i lyskjeglen vi har laget. Det er mest plankton der lyset er sterkest. Derfor kommer de oftes svømmende rett gjennom lyskjeglen nede ved bunn, deretter svømmer de like over hodet på oss dykkere. De har full kontroll, og flere ganger gled en rokke bokstavelig talt under 2 cm fra hodet mitt. De skal ikke røres, for da mister de et beskyttende slimlag og får infeksjoner. De tar også saltoer i vannet. Kort sagt gjør de alt de kan for å få med seg mest mulig av planktonet i lyskjeglen (de må spise 13 prosent av sin egen kroppsvekt). Sjekke f.eks. her for å se videoer (mitt dykk var 11. februar). Opplevelsen er i særklasse den morsomste dykkeropplevelsen jeg har hatt!

mandag 28. januar 2013

Hvor upresis kan man Venstre være i forskningspolitikken?

I dagens Aftenposten (28. januar - dessverre ikke på nett) har Arbeiderpartiet klart å selge inn en sak på hvordan de skal satse på forskningspolitikken. Ikke unaturlig lar Aftenposten opposisjonen kommentere saken, og ikke overraskende mener Venstres leder Trine Skei Grande at Ap satsing ikke er noe å skryte av. Men hvor upresis skal man kunne være i argumentasjonen?

Er forskningen sulteforet?
Jeg er klar over at når Venstre bruker begrepet "sulteforet" så er det politisk demagogi. Men fins det noen som helst mening i å bruke et slikt begrep? At nivået på de norske forskningsbevilgningene ikke er høyest i verden er det ikke vanskelig å være enig om. Men derfra til "sulteforet"? Det må vel bety at det er stor arbeidsløshet blant akademikere? Eller at forskere må slutte i jobben på grunn av nedskjæringer? Eller at det har vært kutt i forskningsbevilgningene? Eller at det går nedover med en eller annen form for resultater i forskningen?

Venstre (og resten av opposisjonen) vet utmerket godt at ingen av delene er sant. Det har vært en betydelig vekst i forskningsbevilgningene i løpet av den rødgrønne regjeringsperioden. Faktisk må vi helt tilbake til den borgerlige regjeringen Venstre var en del av for å finne sist det var realnedgang i forskningsbevilgningene. Videre har Norge framgang, og til dels størst framgang, på alle resultatmål for forskning.

"H__ skjæret" som ikke fins
Venstre har også funnet et universalargument. De mener at den rødgrønnene regjeringen innførte et "H___skjær" i forskningen som fortsatt merkes (jeg bruker aldri dette feilaktige ordet). Problemet er at argumentet mangler rot i virkeligheten. Det som skjedde var at den rødgrønne regjeringen kuttet 270 millioner på grunnvevilgningen til universiteter og høyskoler i 2007 - noe som tilsvarer en promille av bevilgningene. Det dreier seg altså om driften av universiteter og høyskoler. Hvis det skulle gått utover noe, ville det i så fall vært høyere utdanning som ville bli skadelidende. Jeg stiller meg for det første tvilende til om dette da skulle merkes på forskningen seks år etterpå. For det andre ble denne summen tilbakeført i 2009. Hvis disse 270 millionene var forskjellen på himmel og helvete, skulle alt i så fall være i sin skjønneste orden. Via et par andre mindre bevilgninger har forøvrig den rødgrønne regjeringa økt grunnbevilgningene, slik at de ligger reelt sett høyere enn i 2005.

Feil premiss - hva med konklusjonen?
Også en klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet. Venstre har på samme måten rett i at det er viktig og riktig å fortsette å styrke forskningsbevilgningene. Hvorvidt en ny, borgerlig regjering (gud forby) faktisk vil øke forskningsbevilgninene blir til syvende og sist et spørsmål om troverdighet. Jeg tillater meg å tvile. Den forrige borgerlige regjeringen satset ikke på forskning før de hadde tapt valget i 2005, og det er ikke så mye som har forandret seg. Jeg har null tro på at Venstres alliansepartner FrP vil velge forskning foran sykehus eller veier.

Når det eneste Venstre klarer å komme opp med er litt mer av det regjeringen allerede gjør (f.eks. Sentre for Fremragende Undervisning) eller å gjeninnføre tiltak som er avskaffet fordi de ikke lenger fungerte (forskningsfond) blir det heller ikke så mye spenning i hverdagen.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...