SVs evne til å forholde seg til en kompleks verden i endring har dessverre vist seg å være svært begrenset.
Hvordan skulle verden se ut etter den kalde krigen? Hvordan
skal kunnskapssamfunnet organiseres? Hvordan beveger vi oss fra et eliteutdanningssystem til et masseutdanningssystem? Hvordan skal et teknologisk og bærekraftig
samfunn bygges på og fra en svart oljeøkonomi? Hvordan skal privat rikdom kombineres med en solidarisk velferdsstat? Dette er eksempler på en del svært viktige spørsmål, som
er komplekse, og ikke alltid har enkle svar. Det er derfor de er så spennende! Problemer er at de gode debattene om disse sakene ikke skjer i SV. I stedet for å diskutere disse sakene med en åpen, søkende holdning, leter vi etter de lettvinte politiske svarene som passer inn i vår eksisterende ideologi. Vi sliter voldsomt med a debattere andre saker enn dem som har opplagte svar. Grunnen er en elendig debattkultur.
En drepende
debattkultur
I min rolle som politisk rådgiver og statssekretær har jeg
opplevd å bli karakterisert som høyreavviker av en av stortingsrepresentantene
på et gruppemøte – uten å være tilstede og uten av vedkommende tok seg bryet om
å finne ut hva jeg faktisk hadde sagt eller ment. I mitt eget lokallag svarte
jeg på en e-post høring om hvem som skulle bli nestleder i SV med å være uenig
i et forslag. Da fikk jeg klar beskjed (med kopi til alle medlemmene) om at det
var uhørt at folk med sentrale posisjoner ga til kjenne sitt syn. Ingen som har
vært aktive i SV vil la seg overraske over disse episodene.
Alle som har vært med på et par debatter i SV vet hvor raskt
høyreavvikerkortet trekkes. Å stemple noen
som høyreavvikere krever knapt noen begrunnelse. For å stemple noen som
høyreavvikere er det nok at man selv har det tradisjonelle synet. Det kreves ingen
annen begrunnelse enn at den andre parten mener noe som ikke er allment kjent
og akseptert. Ingen tør heller å sette på plass stemplerne. De vet at da kan de rammes selv. De ivrigste stemplerne mener selv de er radikale, men sannheten er at de
forveksler gjentagelser av gamle synspunkter med utvikling. Folk som tenker
utenfor boksen og som er intellektuelt søkende går før eller siden lei og
forsvinner ut.
Et parti som i navnet er så opptatt av demokrati og like
muligheter må få fram forskjeller og bredde også i sine egne debatter. Det må
bli slutt på den evige jakten på den som er mest høyreorientert – noe som
alltid ender med at vedkommende føler seg uglesett og takker for seg.
Forskjellige stemmer er en verdi som må ønskes og dyrkes.
Et solidarisk hjerte
er ikke nok
Det er ingen partier som har solidariteten mer i ryggraden
enn SV. Det er ingen partier som har jobbet så systematisk og konsekvent på
vegne av framtidige generasjoner. Det er ikke noe parti som reagerer mer
instinktivt på urettferdighet enn SV. Men det er ikke nok. SV må forholde seg
til en kompleks virkelighet og våge å endre seg. I SV må debattene være
intellektuelt utfordrende og ikke gjentagelser av historiske standpunkter. SV
må søke og dyrke mangfold og ulikhet i meninger. Og vi må slutte å stemple
hverandre. Når SV er et parti som utfordrer tanker og meninger kan
gjenreisingen av partiet begynne.
