Paradoks om midlertidighet

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt kommenterer midlertidige ansettelser i Aftenposten i dag. Hun mener Tjenestemannsloven er et godt redskap for å regulere tilsettingsforhold i offentlig sektor, og hun mener at fordi beskyttelsen for den enkelte ansatte er så sterk, må dette balanseres med mer økt adgang til å ansette midlertidig. Jeg tror Huitfeldts beskrivelse er riktig, men konklusjonen er feil.

Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i UoH-sektoren er regulert gjennom Tjenestemannsloven, mens arbeidsforhold i resten av forskningssystemet er regulert av Arbeidsmiljøloven (AML). Denne forskjellen i lovverk ser ut til å ha gitt seg utslag i store forskjeller i arbeidssituasjon – og et stort paradoks om midlertidighet.

Streng tjenestemannslov
Tjenestemannsloven, og praktiseringen av loven, inneholder svært strenge betingelser som beskytter arbeidstakerne, blant annet knyttet til rettet til fast ansettelsen og fortrinnsrett til stillinger. Fra arbeidstagernes side blir det argumentert med at disse bestemmelsene har til hensikt å skape trygghet for arbeidstakerne og minske bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren. Likevel har den paradoksale situasjon oppstått at bruken av midlertidige stillinger er lav i forskningsinstituttene og i næringslivet, men svært høy i UoH-sektoren. Den høye bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren har blitt definert som et problem fra myndigheter og aktører i UoH-sektoren (Rindal m.fl. (2010). Rapport om bruk av midlertidig tilsetting i universitets- og høyskolesektoren. Rapport til Kunnskapsdepartementet.).

Alle aktørene i den offentlige delen av forskningssystemet er enige om at de ønsker å få ned bruken av midlertidige ansettelser. Likevel skjer det ikke - hvorfor? Jeg tror det handler om at de som faktisk skal ansette, ute på fakulteter og institutter, vet at det er de som sitter med risikoen når de først har ansatt en person. Jeg tror ikke vi får gjort noe med bruken av midlertidige stillinger i UH-sektoren før det blir kultur for at det er en sammenheng mellom arbeidsoppgaver og stilling. I dag er det sånn at selv om det ikke fins en student å undervise, og selv om det ikke lenger satses på forskningsfelter, er man likevel sikret jobb om man er fast ansatt. Forstrinnsretten tolkes også slik at den fast ansatte får fortrinn til en annen akademisk stilling, selv om "alle" vet at vedkommende ikke kan noe om fagfeltet. Når grunnlaget for en stilling ikke lenger er tilstede, bør det bli legitimt å måtte slutte. Slik er rettsgrunnlaget i Arbeidsmiljøloven. Under Tjenestemannsloven er det i praksis nesten umulig å si opp noen selv om de ikke lenger ha arbeidsoppgaver. Resultatet blir at arbeidsgiverne (kanskej instituttledere som selv er forskere) velger midlertidige stillinger.

Slik dette har utviklet seg i det norske forskningssystemet fremstår i dag Arbeidsmiljøloven som et bedre redskap enn Tjenestemannsloven.

NPM - Revisited

Etter mitt forrige innlegg om "New Mumbling Punishment", brukte Benjamin Endre Larsen ganske lang tid på å gi et tilsvar i "NPM – «The truth is out there»", og her kommer min igjen forsinkede respons. Jeg kommer til å konsentrere meg om forskning og høyerer utdanning.

Selv om Benjamin Endre Larsen ramser opp mange flere eksempler på det han mener er New Public Management, og viser til mange fler som er enig med han (og uenig med meg), gjenstår de samme to problemene i hans innlegg:

• Definisjonen av NPM er så omfattende at den er ubrukelig som politisk verktøy.
• Det er fremdeles ikke mulig å få øye på en fiende

Benjamin skriver: "Konkurranse mellom ulike offentlige organer, eventuelt med innslag av private kontraktører, framstår kanskje som mer ullent i denne sammenhengen, men fristilling i instituttsektoren, med tilhørende økt budsjettansvar, omfordeling av forskningsmidler gjennom finansieringssystemets RBO-komponent og Forskningsrådets utlysninger gjennom frie og tematiske programmer er ganske tydelige eksempler på dette."

(Nesten) Alt er NPM

Dette aktualiserer spørsmålet: Hva er ikke NPM? Såvidt jeg kan forstå betyr dette at alt annet enn helhetlig aktivitet innenfor statlig drevete institusjoner, der staten har finansielt ansvar, og finansiert gjennom basisbevilgninger, er New Public Management. En hver mål- og resutlatstyring, og en hver kobling av måloppnåelse og finansering blir NPM. Så vidt jeg kan skjønne, betyr dette at vi skal tilbake til universiteter (og høyskoler og forskningsinstiutter) styrt direkte fra staten, som utelukkende driver sin aktivitet ut fra fullfinansiering gjennom grunnbevilgninger. Jeg oppfatter dette som en svært urealistisk drøm, og jeg tror det vil være en svært dårlig system. Jeg tror samvirket mellom ulike sektorer og ulike sektorer styrker helheten. Ikke minst tror jeg forskningen blir bedre av å ha en nasjonal kvalitetssikring gjennom at deler av forskningsmidlene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd.

Jeg er enig i at ulempen med dagens system er at det blir lagt for mye vekt på måling og oppfølging av et sett med indikatorer som i sin natur ikke vil kunne fange opp alt som er viktig. På den annen side er alternativet jeg oppfatter at Benjamin setter opp sårbar for andre nagative effekter - først og fremst neopotisme og kameraderi.

(Nesten) Alle er fienden
Det fremstår også veldig utydelig hvem det er som er tilhengere av NPM. Det nevnes verken personer, organisasjoner eller partier. Hvem er det SV eller venstresida skal drive kampen mot NPM mot? Hvem er det som skal svare for denne politikken. Tror dere at Kristin Clemet kommer til å si: "Ja, jeg innførte finansieringssystemet som en del av styringsfilosofien NPM"? Jeg tror tvert i mot Clemet og andre vil begrunne sine forslag med konkrete utfordringer de ønsket å løse. Når virkemidlene blir knyttet til det konkrete går det også an å vurdere hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer bra. Av den grunn tror jeg det kan være helt greit å redusere insentivet for studieplasser fra 40 til 20 prosent. På den annen side tror jeg ikke det gjør stor forskjell. Egentlig syns jeg det å redusere det fra 40 til 20 prosent er litt fantasiløst. Det er jo fremdeles det samme systemet, bare i litt midlere form. Men det får eventuelt Forskerforundet og NTL som initiativtakere svare for. Når virkemidlene tvert i mot settes inn i en ideologisk kontekst blir ofte forklaringen på hvorfor systemet ikke fungerer svært diffus.

Two wrongs won't make it right
Aksel Hagen er en av SVs beste menn. Jeg er enig med i det aller meste. Men med sin ide om å få med partiet SV på en storstilt kampanje mot NPM, mener jeg han er på villspor, og det har jeg sagt til ham mer enn en gang. Jeg er helt sikker på at det er fullt mulig å finne mange flere som syns NPM er fæle greier. Jeg blir mer imponert dersom "Anti-NPM-tilhengerne" klarer å finne fram noe som søtter NPM og er villig til å argumentere for det som system. Og spesielt hvis det er snakk om deltagere i den kommende valgkampen.

New Mumbling Punishment

For litt over en uke kokte det i deler av Facebook-feeden min. Endelig var det noen som skrev om New Public Management! Til og med Dagens Næringsliv! Da er det sant!

Kampen mot NMP har usedvanlig apell til mange på venstresida. NMP er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. "Bedre" blir det ikke i politikken, og spesielt på venstresiden.

Typisk norsk journalistikk
Hva fikk vi så av Dagens Næringsliv? Et veldig typisk stykke norsk journalistikk: en journalist har en mening, han intervjuer kilder som bekrefter synet sitt og publiserer det som en sak. Basert på at journalist Butenschøn har observert at det er byråkrati i offentlig sektor, lages det en anti-NPM sak. Men vi får ikke svar på et eneste litt mer grunnleggende spørsmål: Har det blitt mer byråkarti enn før? Har offentlig sektor blitt mer eller mindre effektiv?

Don Quijote-prosjektet
Jeg mener "NPM" som fiendebilde er det mest håpløse prosjektet venstresida har. Jeg har i over fire år hørt på klaging på NPM innenfor forskning og høyere utdanning. I de samme litt over fire årene har jeg bedt de samme menneskene om å være konkrete: nøyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM'en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM'et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Problemet med "kampen mot NPM" er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Kamp for gamle privelegier
En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. Hvis NPM betyr at det stilles krav til hva vi bruker penger på i offentlig sektor, og at pengene brukes effektivt, så er det greit for meg. Jeg mistenker at mange bruker "kampen mot NPM" for å beholde gamle privelegier: Lærere ønsker å styre hva som skjer i klasserommet; professorer ønsker å bruke dagen til det de finner for godt; legene vil fortsette å være gudene over liv og død.

Jeg er sjeleglad for at den tiden er forbi da vi overlot det mest verdifulle vi har - barna våre - til en enkelt person i et klasserom, uten innsyn. Jeg vil vite hva doktoren min har sagt og ment, jeg vil vite hvorfor og ha muligheten til selv å finne ut. Et moderne samfunn stiller større krav til dokumentasjon, til rutiner, til transparens. Det er jeg glad for. At det av og til fører til idiotiske rutiner må vi nok regne med. Men jeg tviler på at vi finner konspirasjonen bak NPM.

Tulle fakta

Veldig på overtid: Jeg fikk omsider somlet meg til å se Harde Fakta-programmet om høyere utdanning. Det er greit å leke med tall, men sammenhenger er ikke så lette å forstå. Verken for den selverklærte høyresideprogramlederen Jon Hustad eller for wannabe Kunnskapsminister Trond Giske. Jeg må gjennom noen av premissene og påstandene i programmet.

1. "Det satses på humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag"?
Systemet for styring av høyere utdanning er komplisert. Det er sikkert grunnen til at Hustad ikke har orket å sette seg inn i det. Grovt sett består det av to elementer:
a) Universiteter og høyskoler dimensjonerer sitt utdanningtilbud gjennom sine faglige vurderinger og økonomiske disponeringer. Universitetene og høyskolene får uttelling etter som de får studenter gjennom 60 studiepoeng-enheter. For å være nøyaktig får de 40 prosent i slik "resultatbasert finansiering", mens resten er finansiert gjennom grunnbevilgningene. Summene er gradert på en grov, femdelt skala etter en grov prisantagelse for forskjellige utdanningtyper. Som alle systemer har også dette svakheter, men det gir stor fleksibilitet for universiteter og høyskoler til å følge sine faglige prioriteringer. Det stimulerer sterkt til å utnytte kapasiteten godt, og det har sterke disinsentiver til å satse på nye fag uten å ha finansiering.
b) Myndighetene kan satse på bestemte fag. Dette kan gjøres gjennom pålegg i form av aktivitetsplikt, noe som nesten ikke gjøres i Norge. Eller det kan gjøres ved å bevilge penger til bestemte fag i dialog med de universitene og høyskolene som ønsker å satse slik myndighetene ønsker.

Den satsingen som myndighetene har kommet med har kommet i form av slike bevilgninger. Under halvparten har lærestedene selv styrt. Resten har vært fordelt på lærerutdanning, helseutdanning og realfagsutdanninger. Det SV-styrte Kunnskapsdepartementet har med andre ord satset på tre fagområder vi har stor bruk for i årene framover.

2. "Vi vet ikke hva vi satser på"?

Både Jon Hustad og Trond Giske mente vi kaster penger etter studieplasser fullstendig i blinde. Trond Giske burde i hvert fall vite bedre. Han har disktuert det i regjering og hans eget embetsverk i NHD har vært svært aktive i å bidra til å utarbeide et grunnlag for å si noe om hvordan utdanningsbehovene ser ut framover: Rapporten "Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020" er akkurat et slikt grunnlag for å foreta meningsfulle prioriteringer.

3. "Vi sløser bort enorme summer på utdanninger vi ikke har bruk for"?
Giske støttet Hustad i at det er sløseri at alle disse menneskene tar tulleutdanninger som sosialantropologi når de kunne og burde blitt geologer.
Vi vet at en fullført høyere utdanning i seg selv er svært viktig for å få en meningsfull jobb og god karriereutvikling. I tillegg til å lære fagspesifikke ting, lærer studentene metodikk som kan brukes i arbeidslivet. Undersøkelsene viser at det er akkurat det de gjør - får gode jobber og bruker sine generiske kunnskaper. Både rapporten over og historien viser at vi har bruk for de fleste med utdanning.

4. "Fullstendig uten styring"?

Siden "Utdanningsbølgen" begynte å skylle innover Norge i 2009 (økende ungdomskull med økende interesse for å ta høyere utdanning) satset Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland og regjeringen systematisk på å benytte denne unike muligheten til å utdanne flere, og ja, til områder det er bruk for. Rapporten over var et viktig grunnlag, og som en konsekvens har realfag vært en av hovedsatsingene. Da vi telte opp våren 2012 viste det seg at politikk nytter:

• Antallet uteksaminerte ingeniører var i 2011 det høyeste siden 1995
• Økningen har vært på 21 prosent siden bunnåret i 2008 og på 12 prosent fra 2010 til 2011
• Antall ferdige kandidater innenfor alle de tre realfagsområdene, master i teknologi (tidligere sivilingeniør), matematisk-naturvitenskaplige fag og treårig ingeniør, er de høyeste på ti år. For første gang er tallet på over 6000 ferdige kandidater.

Harde fakta uten å forså noe blir bare tulle fakta (Unnskyld orddelingen - den er bevisst).

Flere partiprogram: Venstre og FrP

FrP og Venstre har også lagt fram sine programutkast for 2013-2017 innenfor utdanning og forskning. Det endrer ikke stort på hovedbildet som jeg omtalte i forrige blogg: Alle de tilsammen seks utkastene til partiprogrammer som er presentert er dessverre ganske overfladiske på forskning og høyere utdanning. Alle partiene er «for forskning» og positive til høyere utdanning. Men det er få svar å finne på de virkelige spørsmålene i debatten om grunnutdanning, høyere utdanning og forskning.

En kort omtale av de to ferskeste programmene:

FrP: Orden og disiplin

FrP har lagt ut 15 saker til høring, deriblant Utdanning. En slik «departementalisering» av politikken gjør da at forskning blir liggende under utdanning. FrPs syn på utdanning og forskning er som mye av FrP ellers - ganske innbyrdes sprikende.

Grunnopplæringen: FrP slutter seg til andre borgerlige partier med å ønske å gjeninnføre friskoleloven til Kristin Clemet, men går mye lenger i å ønske seg en helt stykkprisfinansiert skole. FrP skiller seg mest ut med sin sterke vekt på orden, disiplin og høflighet. De ønsker karakter i orden og oppførsel fra tredje klasse og i grunnleggende fag fra femte klasse. På motsatt kant er FrP tilhengere av å utvide skoledagen, inkludere fysisk aktivitet og et skolemåltid.

Høyere utdanning: Det er ikke helt enkelt å forstå FrPs formuleringer om høyere utdanning. Det er helt klart at de ønsker å legge ned Statens lånekasse for utdanning og erstatte den med «en statlig garantiordning» og stipender utbetalt av det offentlige. De ønsker sterkere stimulans gjennom dette systemet til å komme fortere gjennom studiene. De skriver at de ønsker et «finansieringssystem [for universiteter og høyskoler] som i hovedsak skal bseres på stykkpris per student måle tjennom avlagte studiepoeng. Basistilskudd skal utgjøre en mindre del av totalfinansieringen for å dekke en nødvendig minimumsbasis for den enkelte institusjon». Det må tolkes som en vridning i retning av mer innsatsstyring.

Forskning: FrP har et helt tydelig lineært syn på forskning og innovasjon, der de skriver «Grunnforskningen er på mange måter selve grunnmuren i det kunnskapsbaserte samfunnet, og den anvendte forskningen er pilarer som reiser seg på bakgrunn av grunnforskningen.» Dette lineære synet på forskning er forlatt av alle andre, og erstattet av teoretiske modeller som peker på mye mere dynamisk forhold mellom innovasjon og forskning. Formuleringene er for øvrig positive til økt forskningsinnsats. Også her har FrP noen formuleringer som er litt vanskelige å forstå: Jeg skjønner ikke hva det betyr når FrP skriver at de vil «likebehandle forskere når det skal rekrutteres til vitenskapelige toppstillinger, administrative og faglige lederstillinger og doktorgradsstipender». De skriver også at «grunnforskning skal finansieres av det offentlige, og forskning ved universiteter og høyskoler bør finanseriers gjennom eget opplegg.» Hva dette egne opplegget innebærer er uklart.

Venstre: God råd Venstre har (som vanlig) ganske omfattende og rimelig gjennomarbeidete programutkast på utdanning og forskning. Venstres program er svært omfattende med sine 101 sider. Med tanke på hvor små fontene er, er de helt på høyde med KrF i omfang. I likhet med KrF har også Venstre svært god råd – de er for det aller meste. Venstre har også oppdelt politikken sin etter sektorer, noe som svekker helheten.


Grunnopplæringen: Venstre plasserer seg blant dem som vil gjeninnføre friskoleloven til Kristin Clemet. På den annen side plasserer de seg sammen med KrF om å ikke ville utvide skoledagen og holde SFO som et atskilt, frivillig tilbud. Venstre er splittet i synet på karaterer fra 7. årstrinn. De ønsker fortsatt to målformer i skolen. Venstre vil ha femårig lærerutdanning. Venstre er også glad i gjennomganger: «full» gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet, evaluering av om 2+2 modellen egner seg for alle utdanningsprogram, og «full» gjennomgang av voksenopplæringstilbudet. Noe overraskende vil Venstre «Begrense muligheten for å begynne på Påbyggingsfag før fullført fagopplæring».

Høyere utdanning og forskning: Venstre har svært god råd når det gjelder forskning og finansiering av universiteter og høyskoler. De ønsker å «slippe universitetsstatusen fri», samtidig som de gil gi de nye universitetene «et løft gjennom en strategisk økning av basisbevilgningen». Til sammen betyr dette en enorm økning av basisfinansieringen til alle UH-institusjoner som ikke har 50 prosent forskningstid i sine budsjetter. Jeg vil anta at dette vil koste flere milliarder kroner. Samtidig som Venstre vil øke basisbevilgningene (grunnfinansieringen) ønsker de også at «den resultatbaserte komponenten må åpnes ytterligere opp, slik at institusjonene blir økonomisk belønnet for en større bredde av forskningsinnsatsen». Sammen med ønske om å ikke gir forskningsstøtte gjennom «sentralstyrte programmer eller øremerkede tilskudd» betyr denne en svekkelse av nasjonal styring av norsk forskning, både med hensyn til kvalitet og strategisk. Venstre vil for øvrig bygge 2500 studentboliger med 30 prosent statlig finansiering samtidig som de vil «Heve/fjerne kostnadsrammen for studentboliger». Det kan bli interessant å se hvordan skal funger i praksis.

Partiprogrammer: Kunnskapspolitikk på overflaten

Fire av partiene har lagt fram sine utkast programmer for 2013-2017 innenfor utdanning og forskning: Høyre, Ap, Senterpartiet og KrF.

De fire utkastene til partiprogrammer som er presentert er dessverre ganske overfladiske på forskning og høyere utdanning. Alle partiene er «for forskning» og positive til høyere utdanning. Men det er få svar å finne på de virkelige spørsmålene i debatten om grunnutdanning, høyere utdanning og forskning. Her er tre av områdene, og nedenfor litt mer om hvert av forslagene.

1. Lammende forskningsenighet
Forslagene om forskning er svært trist lesing. Forskning er ikke del av analysen, verken for å møte framtidas utfordringer eller for framtidas bærekraftige verdiskaping. Høyre og Arbeiderpartiet har tidligere år hatt forskning og utvikling/innovasjon integrert i sin næringspolitikk. I de foreliggende utkastene er dette mye svakere (selv om Høyre nevner det i sitt kapittel om næringspolitikk). Senterpartiet har gjort forskning til en del av landbrukspolitikken, mens KrF knapt nevner det. Alle er for mer penger, men ingen av partiene tør å tilkjennegi noen syn på innholdet i forskingen, forholdet mellom tematisk og ikke-tematisk forskning eller på andre måter søke å finne prinsipielle avveiinger av forskningspolitikken. Ingen går inn på styringsproblematikk (selv om Ap er inne på det) eller tilkjennegir noen prioriteringer av samfunnsutfordringer. Ingen av partiene mener noe om Norges forskningsråd eller finansieringsmekanismer for forskning (bortsett fra Høyre som vil lage et nytt forskningsfond). Med unntak av Arbeiderpartiets (noe uklare) forslag om «VIA» - Vitenskapelig konkurransearena, som skal tildele forskningsmidler til universitet og høyskoler «på basis av en nasjonal konkurranse innenfor definerte fagområder og en åpen klasse», lanseres det ingen nye tanker eller ideer for forskningspolitikken.

2. Hvor mange universiteter skal det være i kongeriket?
Dette spørsmålet er lett å mene noe om, men blir helt meningsløst når det ikke relateres til noen andre størrelser. Norge har ikke spesielt mange universiteter i forhold til andre land, eller i forhold til antall med høyere utdanning, eller i forhold til kunnskapsbehovene. Mange føler kvalitetene ved norske universiteter er for svak (særlig begrunnet med rangeringene), og at dette skyldes at det er for mange universiteter. Siden det er felles lov og felles finansieringssystem for både universiteter og høyskoler, er neppe dette noen fullgod forklaring. Det er minst like sannsynlig at norske universiteter ikke hevder seg sterkt nok fordi de også er utdanningsinstitusjoner i bredden. Ingen av partiene klarer å formulere noen sammenhengende politikk på området: Ap vil ha en strukturreform, uten å si hva de ønsker å oppnå. Høyre vil ikke åpne for flere universiteter før de har evaluert – også uten å si hva de ønsker å oppnå. KrF behandler universitetsspørsmålet som de behandler partnerskapspolitikken: De er for dagens antall.

3. Hvordan finansiere universiteter og høyskoler?
I litt forskjellige former ønsker partiene å styrke finansieringen av universitetene (og i varierende grad og med varierende overbevisning, høyskolene). Sp formulerer kanskje tydeligst den underliggende ambisjonen: Sp vil «øke grunnbevilgningen til høyskoler og universiteter for å gjøre utdanningsinstitusjonene mindre avhengige av ekstern finansiering og stabilt studenttall». Det er mange grunner til å øke grunnfinansieringen av universiteter og høyskoler. Men det er ingen grunn til å forvente at økt grunnfinansiering vil minske andelen eksterne inntekter. Tvert i mot viser erfaringen at økte grunninntekter brukes til å finansiere egenandeler for å delta i eksternt finansierte forskningsprosjekter. Ingen av partiene ser ut til å forstå dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler, men de vil gjerne evaluere det – selv om det ble gjort i 2009! KrF ser også ut til å fjerne seg fra kvalitetstenking i finansiering av forskning og høyere utdanning. KrF ønsker heller rettferdighet, og forslår at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger».


Høyre: Tilbake til siloen

Høyre pleier å ha kvalitativt gode programmmer (uavhengig av om man er enige med dem eller ikke): Programmene har vært integrerte på tvers av politikkområder, vært korte og sammenhengende. I dette forslaget har Høyre gått tilbake til å dele verden inn i sektorområder. Dermed havner forskning under "Utdanning og kultur" (og så vidt i "Økonomi og næringsliv). Det virker som Høyre mener mindre og mindre jo nærmere de kommer regjeringskontorene. Det gir seg litt rare utslag: Høyre vil nå målet om at 3 prosent av BNP skal brukes på forskning "raskere", og de har "høyere" ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen Norge. Raskere eller høyere enn hva sier Høyre ingenting om.






Ap: Nøler med å fremme meninger

Arbeiderpartiet har ikke lagt fram noe helhetlig program, men har forslag på fire områder, inkludert kunnskap. Selve programteksten som er foreslått er ganske rund, og dreier seg først og fremst om å videreføre og styrke dagens politikk. Der Ap er kritisik til dagens politikk (eks. universitetsfinansiering) nøler de med å si hva de faktisk mener eller ønsker. Sammen med debattheftet fremstår politikken som noe mer helhetlig. Det gjenstår å se om Ap klarer å gjøre kunnskap til et sentralt fundament for resten av politikken når de lager et helhetelig program.

Sp: interessant struktur
Senterpartiet har faktisk den mest spennende strukturen. De har delt programmet inn i tematiske deler, framfor sektorområder. Ut fra sine premisser gir overskrifter som "langsiktig forvaltning", "samfunnet bygges nedenfra", "deling av samfunnsgoder", demokratisk fellesskap i nasjonalstaten" og "ta hele landet i bruk" en logisk inngang til Sps politikk. Dessverre svikter det grunnleggende når det gjelder å plassere kunnskap inn i denne strukturen. Kunnskapens betydning for framtida er ikke beskrevet og forskning har havnet som underkapittel til landbruket.

KrF: Ja til alt - nesten
KrF sitt forslag er på 140 sider - mer enn dobbelt så langt som det nest lengste programmet (Sp). Veldig kort fortalt ønsker ikke KrF at skolen skal holde barna borte fra mammaene og de vil ikke ha flere universiteter. Ellers er de for alt. Absolutt alt. De vil for eksempel øke offentlige midler til "grunnforskning og næringsrettet forskning og forskning på tvers av fagdisipliner". Da skulle det meste være dekket. De ønsker også å bevege seg bort fra kvalitetstekningen i finansieringssystemet, og heller praktisere en form for likhet: KrF mener at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger». Og de vil ha flere gjennomganger - av dimensjonering av høyere utdanning, av finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren og en «grundig» gjennomgang av årsakene til frafall i høyere utdanning.

Grunnforskningsrabalder i Vitenskapsakademiet

Den forskningspolitiske debatten går stort sett pent og pyntelig for seg. På Vitenskapsakademiet 11. september ble vi plutselig vitne til en debatt med høy temperatur: Forskningsrådets leder, Arvid Hallén, mente representantene fra universitetene gikk inn i debatten med troserklæringer i stedet for empiri, og Departementsråden i Miljøverndepartementet, Tom Rådahl, mente ingen endringer ville skje om forskere selv skulle gjøre det. Nærmere et drama kommer vi neppe i debatten om forskningspolitikk. Det paradoksale var at temperaturen oppsto om noe alle er enige om.

Alle er enige
De som satte sinnene i kok var Preses ved Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Chr. Stenseth, og dekan ved Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen. De ønsket seg en styrking av midlene til grunnleggende forskning ved universitetene. Dette er et ønske jeg vil tro alle i salen denne tirsdagskvelden er enig med dem i. Riktignok er det en viss debatt om nøyaktig hvordan man skal forstå begrepet grunnleggende forskning, og mange vil mene at en slik økning ikke skal rettes inn mot universitetene spesifikt (selv om det aller meste vil gå til universitetessystemet uansett). Men grunnleggende sett er ønsket fra Stenseth og Olsen ukontroversielt. Hvorfor klarte de da å provosere så voldsomt?

* For enkelhets skyld forenkler jeg begrepene i det følgende. Jeg bruker "grunnforskning", selv om jeg har mange meninger om viktige modifiseringer.

Hadde Nansen fått støtte?
Et yndlingsresonement fra de som argumenterer hardest for mer grunnforskning er å vise til avgjørende vitenskaplige oppdagelser som ble gjort av forskere som overhodet ikke hadde noen anvendelser i tankene. Et yndlingseksempel er oppdagelsen av røntgenstrålene av - nettopp - Willhelm Röntgen (eksemplet ble til overmål brukt av både Stenseth og Olsen): en oppdagelse gjort av en grunnforsker som har fått enorm praktisk betydning. Tilsvarende kan man trekke fram oppdagelsen av penicillin, gjort av Alexander Fleming. Standpunktet om at grunnforskning fremskaffer resultater av stor anvendt nytte vil jeg også karakterisere som ukontroversielt. Det er i neste del av resonementet kontroversene oppstår. Det blir hevdet at forskere som Röntgen (og Fleming) ikke ville fått støtte fra Norges forskningsråd. Også Nansen ble trukket fram som en forsker som neppe hadde fått støtte fra NFR. Her begynner det å bli følsomt. Hvorfor det?

1. Både Röntgen og Fleming arbeidet i en organisasjon hvor det er meningen at man skal drive med grunnforskning - nemlig ved et universitet. Det er logisk å mene at systemet er ment å virke slik at universitetsprofessorer skal bruke deler av arbeidstiden sin på grunnforskning. Debatten om det er nok tid til å forske ved norske universiteter, er en legitim debatt. Men en litt annen.
2. Hvorvidt Röntgen hadde fått støtte er det svært vanskelig å fastslå i dag, tatt i betraktning at han døde 70 år før Norges forskningsråd ble dannet. Men resonementet har noen implikasjoner det går an å undersøke empirisk:

• Hvis vi antar at Norges forskningsråd ikke støtter geniale forskere med banebrytende ideer, så må vi anta at det fins en gruppe mennesker ute i samfunnet uten støtte.
• Videre mener jeg det er rimelig å anta at noen av disse ikke vil la seg stoppe av et nei fra NFR. Noen av dem vil klare å hente finansiering fra noen andre - Friends, Fools and Families, eller en rik onkel i Amerika.
• Det vil dermed ha oppstått noen forskningsresultater "utenfor systemet".

Jeg tror det fins noen eksempler som skissert ovenfor. Rett og slett fordi ingen systemer er perfekte. Jeg tror riktignok ikke det er mange - jeg tror de aller fleste med gode ideer får støtte til sin forskning. Disse eksemplene må vi få på bordet! De bør så analyseres, og læres av.

Og seriøst: Er det noen som tror at Nansen ikke hadde klart å få støtte fra NFR? Han må vel ha vært sin tids dyktigste PR-mann. Vi vet om få vitenskapsmenn som til de grader klarte å reise penger til sine prosjekter. NFR hadde trengt en egen avdeling for å betjene Nansen!

Hvordan står det til med grunnforskningen?
En annen ting som ser ut til å provosere er at de som argumenter hardest for grunnforskning driver sin argumentasjon løsrevet og ikke satt inn i et systemperpektiv.

• Det fokuseres ensidig på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "Fri prosjektstøtte". Det tas ikke hensyn til at det er til dels store grunnforskningsandeler i NFRs andre programmer. Den store satsingen "FUGE" hadde for eksempel en grunnforskningsandel på 85 prosent.
• Det tas ikke hensyn til forskningen på universitetene. En av de tydeligste observasjonene i evalueringen av NFR er at Norge skiller seg ut ved at en veldig stor andel av grunnforskningen foregår på universitetene, og universitetene i Norge har en svært stor andel grunnfinansiering. Er det ikke nettopp fordi det drives ubunden grunnforskning at det er lurt å gi penger til universitetene?

Endringer er nødvendige
Det er behov for å komme forbi det nivået debatten om grunnforskning vs. programforskning er på i dag. Faktaene vi har viser omtrent følgende behov:

• Vi har for svake virkemidler for å få fram nyskapende forskning: Universitetene er konservative; NFR sine virkemidler er konserverende (evalueringen av NFR og evalueringen av FRIPRO); mye av forskningen i bedriftene er prekompetitiv og alt for lilte ambisiøs. Mer penger er fint, men vi trenger en alvorlig debatt om hvordan vi skal innrette virkemidler bedre. Stikkord er: Hvordan fungere referee-systemet? Hvordan vektes forskjellige kriterier? Bør vi bruke forbeholde virkemidlene spesielle grupper (eks. unge forskere)?
• De aller fleste mener at det er riktig å styrke de ubundne virkemidlene (eks. FRIPRO). Men så langt har ingen kommet opp med analyser og fakta som overlever den minste runde hos djevelens advokat. At forskerne ønsker et større FRIPRO er indikativt, men ikke tilstrekkelig. At størrelsen på FRIPRO skal være en viss prosent av forskningsbevilgningene er først og fremst uvitenskaplig. At vi bør støtte de aller beste søknadene (som NFR argumenterte for) er hittil det beste argumentet. En grei huskeregel bør være: Om ikke argumentene tåler en runde hos økonomene (spesielt i Finansdepartementet), er de sannsynligvis ikke gode nok. Vi må vurdere momenter som alternativnytte av forskere, systemeffekter etc. Fagerberg-utvalget klarte det overhodet ikke. Jeg skulle ønske noen andre klarer det.
• Det er svært viktig å lage programmene "åpne nok" til at det er plass til de uventede resultatene. Når universitetsmiljøene argumenterer så svart hvitt - FRIPRO er bra, Programforskning er negativt - mister vi av syne hvordan det faktisk er i dag. Det er stor forskjell på de forskjellige programmene både i og utenfor NFR. Dette fortjener debatt og oppmerksomhet. Dette poenget har også evalueringen av NFR tatt. De anbefaler egne andeler til ubundet forskning innenfor programsatsingene.

En bedre debatt
For å komme videre må det jobbes mer med å forstå hverandres argumenter. Den ubundne forskningen har noen unike egenskaper som forskningssystemet trenger. Jeg tror også at det er riktig å fortsette styrkingen av disse virkemidlene (noe jeg er svært stolt av at jeg har medvirket til å ha fått i gang). Her trenger vi håndfaste argumenter. Samtidig må faktaene om grunnforskningens omfang være med i debatten. Men først og fremst må (den implisitte) verdirangeringen av forskning forsvinne: Det er svært uheldig at en bestemt type forskning (gjerne den som er på universitetene) blir skrytt av, mens all annen forskning blir fremstilt som mindreverdig. Ingen forskningsgren bør få lov til å ha monopol på begrepene "nysgjerrighetsdrevet" eller "langsiktig".

Det ble sagt i debatten at det bare er to typer forskning: Andvendt og enda ikke anvendt forskning. Vi kan like godt si at de to typene forskning vi har er god og dårlig. Så bør debatten handle om hvordan vi får mer av det første og mindre av det siste. Enten det foregår på universitet, høyskole, forskningsinstitutt eller næringsliv. Enten det er bottom-up eller top-down. Enten det er programforskning eller ubundet.

Grunnforskningens unike kvaliteter

I et godt fungerende forskningssystem er det god balanse mellom grunnleggende og anvendt forskning; balanse mellom langsiktig kunnskapsoppbygging og kortsiktig framskaffing av kunnskap; balanse mellom politisk vedtatte forskningsprioriteringer og tematisk åpne forskningssatsinger. Jeg har i mange sammenhenger argumentert for å bryte ned skillet mellom forskjellige "typer" av forskning, senest i innlegget "Vi trenger både anvendt og grunnleggende forskning" på Innovasjonsbloggen. Da drukner ofte budskapet om grunnforskningens unike egenskaper og kvaliteter.

Hva menes med "grunnforskning"?
Det er svært vanskelig å gi en klar og god definisjon av hva "grunnforskning" er. Noen av begrepene som er brukt er "grunnleggende", "nysjerrighetsdrevet", "forskerinitiert" og "forskningsinitiert". Ingen av begrepene gir noen fullgod beskrivelse, men til sammen sier de noe om hva grunnforskning er. Jeg vil likevel understreke hvor viktig det er at alle typer forskning bør ha innslag av egenskapene ordene ovenfor innebærer.

Hva er unikt med "grunnforskning"?


Eksempel på et forskningsfelt preget av mye grunnforskning.

Det er ikke sikkert det er mulig å definerer hva som er unikt, men det går an å si noe om egenskaper ved grunnforskningen som gjør dens rolle i forskningssystemet unik.

• Bare kunnskap: Det aller viktigste og mest unike med grunnforskning er at den eneste hovedhensikten med forskningen er å bidra til økt kunnskap. Det kan godt hende at det kommer gode innovasjoner ut av grunnforskning. Men det er en bieffekt. Målet for grunnleggende forskning er å skaffe ny kunnskap. Med et slikt utgangspunkt er sjansen størst for at konsentrasjonen fra forskerne og innrettingen på forskningsprosjektet øker vår evne til å forstå.
• Åpen for det ukjente: Skikkelig grunnforskning vet at det er umulig - og heller ikke ønskelig - å definerer alle forskningsspørsmål på forhånd. God grunnforskning er åpen for å finne svarene på spørsmålene vi ikke visste vi burde ha stilt. Historien er proppfull av forskningsbehov ingen kunne vite om på forhånd: Da DNA-strukturen ble klarlagt åpnet det seg plutselig et enormt forskningsfelt som ingen kunne tenkt seg til på forhånd.
• Ingen ser alt: Det er helt legitimt at samfunnet, ved politikerne, definerer samfunnutfordringer og bevilger midler for å sette opp forskning for å møte disse utfordringene. Men dette må gjøres under en forståelse om at ingen kan forstå alle behovene i framtida. Politikerne må kjenne sin begrensning og sørge for at tematiske forskningssatsinger går hånd i hånd med åpne forskningssatsinger der agendaen ikke er definert på forhånd.
• Kvalitet som kriterium: Vitenskapens største styrke er dens metode for å sikre kvalitet. Den hypotetisk-deduktive metode og fagfellevurderinger utgjør kjernen i disse metodene. Sammen med moderne veiledninger og konvensjoner sikrer den forskningens uavhengighet og gjennomsiktighet. Da er det fullt forsvarlig og fornuftig å bruke midler på forskning som har kvalitet som viktigste kriterium.

Et nytt ståsted
Det offentlige ordskiftet om grunnforskningens plass har dessverre vært på grensen til å være fordummende. Tilghengerne av mer grunnforskning har brukt kreftene på å konstruere motsetninger mellom tematisk styrt forskning og grunnforskning og mellom anvendt og grunnleggende forskning. Disse motsetningen finner ingen støtte i innovasjons- og forskningsforskningen, og ingen gjenklang hos politikere. Mest alvorlig er at vi ikke har kommet lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene: Hvordan skal balansen være? Hva er et optimalt nivå for åpne konkurransearenaer? Hvor mye bør finansieres over grunnbevilgninger til universitet og høyskoler? "Fagerberg-utvalget" sin NOU bragte oss dessverre ingen ny innsikt. De bare mente at åpne konkurranseareaer skulle utgjøre en fast prosentandel av forskningsbevilgningene, for "slik var det før". Det gjorde i hvert fall ikke meg noe klokere (dette skrev jeg også om i en tidligere bloggpost).

Kontinuerlig debatt
Vi må aldri slutte å debattere forskningens vesen kritisk. Jeg hadde den store gleden av å være med på å utvikle seminaret "Kan vi stole på vitenskapen" (sammen med kloke hoder i Kunnskapsdepartementet) for snart et år siden. Seminaret var en del av Vitenskapsåret 2011, og der stilte vi de vanskelige spørsmålene om vitenskapen: Kan vi stole på vitenskapen? Hva er svakhetene og styrkene ved fagfellesystemet? Er det kjønnsforskjeller? var blant spørsmålene som ble stilt. Og det er den siste viktige egenskapen ved grunnforskning: Den må være selvkritisk og åpen for å se på sine egne svakheter. 

Når alle disse egenskapene er til stede, fremskaffes forskningsresultater som verken anvedt, klinisk eller tematisk styrt forskning kan klare. Derfor er grunnforskning unikt og nødvendig.

Studentboligbyggingens dilemma

Dagens DN (med en helt usmakelig minileder) illustrerer veldig mange av Studentboligbyggingens dilemmaer. De mest grunnleggende er de følgende:

• Hvordan får man bygget flest mulig studentboliger? Dagens politikk tilsier at dette gjøres i statlig regi gjennom Studentsamskipnadene med Husbanken som viktig operatør. Dette systemet er avhengig av at regjeringen faktisk bevilger penger. Dette har fungert bra under den rødgrønne regjeringen (Bondevik-regjeringen ga blanke). Alternativet er utbygging basert på markedskreftene. Det har jeg ingen tro på.
• Hvordan sikre at studentboligene blir billige? Dette gjøres i dag ved at regjeringen bevilger en fast sum for hver enhet (250.000) og at det settes et tak på hvor dyr hver enhet kan bygges for (700.000). Husleie blir enkelt sagt finansiering av differansen. Et godt tiltak for å få til billige boliger er å øke støtten. Men med dagens studentbølge mener jeg det er viktigere å bygge flest mulig.

I dagens DN kommer debatten om disse prinsippene fram:

Universell utforming
Til tross for at Birgit Skarstein selv sitter i rullestol, representerer hun et gammeldags syn som jeg både håper og tror blir borte: tanken om universell utforming handler om særtiltak for bevegelseshemmede. Martin Nielsen i Unge funksjonshemmede (som jeg flere ganger har hatt gleden å samarbeide med) får derimot riktig fram at universell uforming handler om å skape et samfunn for alle. Alle utviklingstrekk tilsier at Martin får rett.
NB: Jeg har blitt gjort oppmerksom på at Birgit Skarstein ikke føler seg riktig gjengitt i DN - heldigvis. Synspunktene jeg her har tillagt Skarstein, skal dermed tillegges journalisten i DN. Et fenomen som heller ikke er helt ukjent i norsk journalistikk.

Tek 10
"Tek 10" er en forskrift som skal innføre (mer) universell uforming. Selv om jeg helhjertet støtter prinsippet om universell utforming, mener jeg det var riktig å gjøre noen justeringer (=unntak) i Tek 10 for studentboliger. Universell uforming må innføres med en viss pragmatisme.

Hvem tjener på dyrere boliger?
Direktør i Studentsamskipnaden i Oslo, Trond Bakke, sier de har regnet ut at det blir 150.000 kroner dyrere per enhet å bygge ut studentboliger dersom de skal følge Tek 10. Hvis jeg skal tippe rått så kommer dette regnestykket fra en entreprenør - de likner i hvert fall veldig på tall jeg har sett fra den kanten tidligere.... Det er mange utbyggere i Norge som ønsker at taket på studentboliger skal økes eller fjernes. Dagens tak på byggekostnadene presser entreprenørene. De er derfor interessert i å framstille dette som så fordyrende som overhode mulig. Jeg tipper tallene er friskt overdrevet.

Fasiten er is i magen
Fasiten på mange av disse spørsmålet er hvorvidt studentsamskipnaden faktisk klarer å bygge ut studentboligere til 700.000 per enhet - selv om det er vanskelig. Til nå har de klart det bra. Også SiO. Jeg ville hatt is i magen.

PS: Toget til Lillestrøm tar 11 minutter (jfr. DN side 20-21).

Studieplasser - det viktigste vi gjør

I dag får nesten 80.000 personer tilbud om studieplass i høyere utdanning. Etter en stagnasjon og nedgang midt på 2000-tallet er Norge nå inne i en utdanningsbølge - ungdomskullene øker og tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning øker.

Ingenting vi gjør er viktigere, og har mer vidtrekkende konsekvenser enn å gi mennesker utdanning (gitt at basale behov for mat og fred er oppfylt). Å la mennesker utnytte sitt intellektuelle potensial til fulle har bare positive sider: Den enkelte får utfordringer og dermed en meningsfull arbeidssituasjon, for ikke å snakke om bedre lønn. For (det norske) samfunnet er det ingenting som har større betydning for vår framtidige evne til å møte utfordinger, løse problemer og skape utvikling enn at vi har en befolkning med best mulig utdanning og kompetanse.

Det er dessverre alt for mange som ikke skjønner betydningen av å gi mennesker kunnskap og kompetanse. Spesielt forstemmende er det å se hvor sløvt Norsk Studentorganisasjon - NSO tenker og argumenterer om studieplasser. Til Dagsavisen i dag sier leder i NSO, Øyvind Berdal, at det ikke er noe poeng i seg selv av det blir flere studenter. Han mener økningen i studenttall ikke er udelt positiv. Han argumenterer med at vi må tenke på kvaliteten. For det første mener jeg denne måten å argumentere på er taktisk, strategisk og ideologisk feilaktig.  Å sette kvaliteten opp mot utdanningsbølgen mener jeg på alle måter er uklokt. Men hva er konsekvensen av dette argumentet?

Trekke opp stigen
Mener NSO at det ikke skal slippes inn flere studenter før kvaliteten er på et bestemt nivå? (Og hvordan skal det kunne fastslås på en fornuftig måte?) Mener NSO at vi skal si til de 4900 ekstra som har fått tilbud i år at de får vente, og komme tilbake om X antall år?

Er det ikke noe poeng i seg selv at det blir flere studenter? Hvis det ikke blir flere studenter, vil andelen med høyere utdanning i Norge gå ned, på grunn av økte ungdomskull. Mener virkelig NSO at det er greit at Norge får en lavere andel med høyere utdanning? Dessverre føyer NSO seg inn i en uklar "trekke-stigen-opp-etter-seg"-argumentasjon vi har sett fra mange velfødde akademikere de siste årene (f.eks. Ottar Brox). Som oftest forkles argumentet med at "det er mange nok med høyere utdanning", eller "alle kan ikke være professorer", eller at høyere utdanning står i motsetning til/konkurrerer med god fagarbeiderkompetanse.

Norge er et av fem land i Europa som øker satsingen på høyere utdanning. Vi er inne i en utdanningsbølge som gir oss en unik mulighet til å legge et bærekraftig grunnlag for framtida. Intet mindre. Det bør flere ta inn over seg.

På jobbjakt

Den 7. mai gikk jeg av som statssekretær i Kunnskapsdepartementet etter eget ønske. Nå er jeg rett og slett på jakt etter ny jobb. Det er bare å ta kontakt på klekve (at) gmail.com.

Min idealjobb er i skjæringspunktet mellom forskning/forskningsledelse/forskningsadministrasjon, politikk og samfunn. Idealjobben har mye strategisk innhold. Jeg kunne også gjerne begynt å lede mennesker mer direkte enn jeg har gjort hittil i karriereren.

Så, for den som er interessert, her er mer om meg:

Hvem er jeg?
Jeg er en 44 år gammel (f. 1968) gift tobarnspappa fra Nesodden utenfor Oslo.

Fra 2007 har jeg vært del av politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet. Først som politisk rådgiver for forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, og fra 2009 som statssekretær. Våren 2011, fram til 7. mai, har jeg vært statssekretær for Kristin Halvorsen i samme posisjon.

Fra 2004 til 2007 arbeidet jeg i Abelia, kunnskaps- og teknologibedriftene i NHO. Der var jeg næringspolitisk rådgiver med ansvar for forskningspolitikk og med mye arbeid knyttet til formidling, media og lobbyarbeid.

I 2001 avsluttet jeg doktorgraden i biologi ved Universitetet i Oslo. Forskningen til doktorgraden og påfølgende post doc arbeid har handlet om diversitet hos saltvannsfisk.

Hva kan jeg?
’Potet’ er den beste betegnelsen på meg. Jeg er opptatt av, og interessert i mange ulike fagfelt.   

Jeg er utdannet biolog, og er glad i forskning. Jeg savner egentlig å bruke hodet så intenst og så i dybden som man kan gjøre som forsker.

Politisk arbeid har vært en viktig del av mitt liv. Fra 1988 til 1997 hadde jeg mer eller mindre kontinuerlig verv innenfor Sosialistisk Ungdom (SU) og Sosialistisk Venstreparti (SV), blant annet som leder SU og i leder av SVs utenrikspolitiske utvalg. Jobben som statssekretær har gitt en unik innsikt i politiske beslutninger.

Som statssekretær har jeg hatt ansvar på vegne av, og i samarbeid med statsråden, for alle deler av politikken innenfor forskning, høyere utdanning, studentvelferd og livslang læring. Jeg har vært veldig tett på all politikkutviklingen innenfor hele feltet, både som politisk rådgiver og som statssekretær. Oppsummert vil jeg si at mine strategiske evner og evner til kommunikasjon har blitt utfordret, men at det har fungert på en god måte.

De forskjellige dimensjonene i jobben kan for eksempel beskrives på denne måten:

• Politisk og strategisk lederskap for politikkutvikling: I arbeidet med de aller fleste Stortingsmeldingene i perioden 2007-2011 har undertegnede, sammen med statsråden, drevet det strategiske politiske lederskapet for politikkutviklingen. Disse stortingsmeldingene inkluderer Stortingsmeldingen om kompetanse («Utdanningslinja»), om den nye grunnskolelærerutdanningen («Læreren – Rollen og utdanning»), Forskningsmeldingen «Klima for forskning» og stortingsmeldingen om sosial- og helsefagutdanningene («Utdanning for velferd»). I disse meldingsarbeidene har mitt ansvar vært å utvikle ny politikk i det daglige i samarbeid med embetsverk som kan komme fram til politisk beslutning.
• Budsjettarbeid: Jeg har hele tiden hatt det praktiske ansvaret for statsbudsjettarbeidet for statsråd Aaslands felt, både som politisk rådgiver og statssekretær. Det innebærer både utforming av fagbudsjettene i samarbeid med embetsverket, men også for å utforme forslagene til prioriteringer for statsråden. 
• Forankring og kommunikasjon med Storting og partigrupper: I en koalisjonsregjering utgjør forankring med regjeringens partigrupper på Stortinget et betydelig arbeid. Dette har vært mitt ansvar.
• Utadrettet profilering: Jeg har hele tiden hatt ansvar for statsrådens utadrettede profil. Hovedvekten har vært på å bygge en profil preget av troverdighet og seriøsitet, som har gitt statsråden en svært god posisjon innad i sektoren som omhandler forskning og høyere utdanning.

Hva er mine personlige egenskaper?
Jeg har lett for å samarbeide med andre og har stor simultankapasitet. Dette har vist seg i praksis ved at jeg er involvert i mange forskjellige prosjekter med ulike personer. Jeg er selvstendig og effektiv, og jeg liker utfordringer.

Hva slags arbeid søker jeg?
Jeg er først og fremst ute etter en stilling som er utfordrende og som innebærer utvikling. Etter en ganske lang periode knyttet tett opp mot politiske beslutninger søker jeg meg noe bort fra direkte arbeid i forhold til politiske myndigheter. Jeg ønsker gjerne å få brukt mine strategiske evner. Jeg trives også godt med å jobbe med, og lede mennesker. Jeg ønsker gjerne å utvikle mine direkte lederegenskaper.

Jeg er å få tak i på klekve (at) gmail.com

Skidronninger og mattedronninger

Det er stort behov for å styrke realfagene (eller MNT-fagene: Matematikk, Naturfag og Teknologi). Mange forslag kommer opp. Ett av forslagene er å lage egne eliteskoler for realfag (eller som FrP sier: "statlige" eliteskoler for realfag). Egne "eliteskoler" modellert etter Toppidrettsgymnasmodellen høres besnærende ut, men er riktig svar på feil spørsmål.

Det store skiftet vi må få til for MNT-fagene handler om å løfte over hele fjøla - det handler ikke om å løfte fram noen få spisser, slik som det gjør for toppidrettsgymnasene. Det handler ikke om å få fram noen får skidronninger som Marit Bjørgen. Det trengs en fundamental endring i MNT-fagenes plass i det norske samfunnet: Det er lenge igjen før erkjennelsen har sunket inn om at MNT-fagene er grunnlagsfag for veldig mye annet. MNT-fag må bli nyttige og populære verktøy for både lærere, biologer og ingeniører.

I framtida kommer vi ikke til å trenge noen få, briljante realister. Vi kommer til å trenge mange. Dessuten kommer vi til å trenge mange som er trygge på realfag som skal utdanne kommende realister. Da er ikke eliteskoler svaret - alle skoler i Norge bør være realfagsskoler!

Tidfestet treprosentmål er fortsatt uegnet

Arbeidet med en ny forskningsmelding (legges fram våren 2013) er i full gang. Mange lager gode innspill. Det er vanskelig å konstruere nye virkemidler som bringer forskningen videre. Da er det lettere å foreslå mer penger, og hva er vel lettere enn å foreslå tre prosent av BNP til forskning innen et årstall?! Og hva er vel mer passe langt unna enn 2020?

Å bruke et innsatsmål basert på Bruttonasjonalprodukt (BNP) som styringsredskap har vist seg helt ubrukelig. Det fører også til at forskningsdebatten degenererer. Et hvert statsbudjsettframlegg fra regjeringen vurderes ut fra følgende likning:

Hvis Vt+1 > (FoUm/BNPm - FoUt/BNPt)/(m-t), så er statsbudjettet bra, hvis ikke er det dårlig.

t er året vi er inne i.
m er året man har funnet ut at treprosentmålet skal oppnås.
Vt+1 er veksten i forskningsinnsatsen i år t+1
FoU er Forskning og utvikling i statsbudsjettet
BNP er Bruttonasjonalproduket

Altså: Man finner ut hvor mye som mangler for at forskning og utvikling i statsbudsjettet skal utgjøre tre prosent av BNP. Deretter deler man det på antall år det er igjen til målet skal innfris. Hvis veksten i forskningsinnsatsen er større enn denne summen er man glad, hvis ikke svikter regjeringen. Gjerne fundamentalt.

FoU som andel av BNP er uegnet
Norges BNP påvirkes først og fremst av oljeprisen, og deretter at dollarkursen. Dersom man bruker FoU som andel av BNP som målestokk får man følgende sammenhenger:

• Krig og uroligheter i oljeproduserende land er dårlig for forskningen
• Finanskrise er bra for forskningen
• Arbeidsløshet og nedgang i norsk økonomi er bra for forskningen
• Framgang for eksportbedriftene er dårlig for forskningen

Ved å knytte vurderingen av forskning til BNP får man dermed meningsløse sammenhenger. Norges FoU som andel av BNP har gjort ett veldig byks oppover: Det var da forrige finanskrise slo inn for fullt i 2008/2009. Uten å gjøre noenting, hadde vi plutselig kraftig framgang i FoU som andel av BNP.

Hvordan Kunnskapstriangelet skal fungere er en viktig forskningspolitisk debatt.

La oss debattere virkemidlene
Norsk forskning er i framgang. En rekke virkemidler er etablert og/eller styrket:

• Kvalitetsvirkemidlene Sentre for fremragende forskning (SFF) er supplert med Sentre for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) og Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME). Dette er kraftfulle virkemidler som samler kritisk masse.
• Den åpne konkurransearenaen for fremragende forksning (FRIPRO) er styrket med 160 millioner fra staten og ytterligere 100 millioner fra universitetene. Dette styrker kunnskapsberedskapen og sikrer forskninings- og nysgjerrighetsdrevne forskningsprosjekter finansiering.
• Vitenskaplig utstyr har en fast årlig bevilgning i Norges forskningsråd på 280 millioner. Det betyr forutsigbar utvikling av forskningsinfrastrukturen.

Spørsmålet bør være: Hva kommer som det neste? Hva slags virkemidler trengs for å styrke norsk forskning. Trengs det flere virkemidler som styrker samspillet mellom forskning ved universiteter/høyskoler, forskningsinstitutter og næringsliv? Trengs det sterkere arbeidsdeling i forhold til internasjonal forskning, spesielt EUs neste forskningsprogram Horizon2020? Det er mange gode forskningsspørsmål. Når vi skal nå treprosentmålet er ikke et av dem.

Hvor er opposisjonens drømmeland

Denne uka har jeg en ytring på trykk i Universitas om krise i Europa og Kunnskapsmuligheter. Kort fortalt har den europeiske assosiasjonen for universiteter, i en passe fersk rapport, gått gjennom hvordan krisa i Europa slår ut for høyere utdanning (se også omtale i "På Høyden"). Bildet er dystert: De fleste steder er det kutt, og til dels store kutt. Norge er ett av bare fem land som øker innsatsen for høyere utdanning. Situasjonen er oppsummert i figuren nedenfor. At vi er i stand til å satse på høyere utdanning skal vi være veldig glade for. Men det mest interessante er: Hva mener opposisjonen om dette?

Høyre og lille-Høyre
I hele høst har Høyre (blant annet i Stortingssalen) og lille-Høyre (i avisene) prøvd å skape et bilde av at Norge er et (av få) land som ikke satser på kunnskap. Spørsmålet er: Hvor er disse ideallandene for Høyre og Venstre? Ut fra situasjonen i høyere utdanning, mener jeg vi klart kan slå fast at det stort sett er våre naboland som klarer å holde trykket.

Jeg vet ett svar de kommer til å gi: "Norge er det eneste landet i Norden som ikke har nådd treprosentmålet" (at 3 prosent av BNP skal brukes til forskning og utvikling, FoU). Til det er det følgende å si: Den store forskjellen mellom Norge og våre naboland er at vi har lav FoU-innsats i næringslivet. Dette skyldes først og fremst strukturen i vårt næringsliv (selv om det på ingen måte er noen grunn til å ikke satse!). De offentlige bevilgningene til FoU i Norge er nemlig høye, og omtrent på høyde med våre naboland.

Så da: Hvor er ønskedrømmen: USA? England? Jeg gleder meg til å høre.

De beste platene 2011

Endelig, den offisielle årets beste plater i 2011. Basert på faktisk lytting og vanvittig høyt musikkfaglig nivå.

10. Adele: 21
For en stemme! Fortjent kommersiell suksess.

9. Ane Brun: It all starts with one
Hun leverer igjen. Ingen norske synger bedre enn henne.

8. Paul Simon: So Beautiful or So What
Det er noen år siden jeg regnet med Paul Simon. Kanskje omtrent siden Graceland. Kanskje er grunnen til at jeg liker dette albumet at det minner om nettopp Graceland.

7. Tom Waits: Bad as me
Det går ikke an å komme unna Tom Waits. Han sjangler i vei på vanlig vis. Men på et par av låtene synger han faktisk rent. Men stort sett snerres det og knirkes. Heldigvis.

6. Jay-Z og Kanye West: Watch the throne
Fjorårets My beutiful dark twisted fantasy av West var fjorårets suverent beste skive. Årets plate fra den kanten blir derfor en skuffelse. Det forhindrer likevel ikke at dette er et meget bra album med fengende låter.

5. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume II
Jeg hadde egentlig gått skikkelig lei av Kaizers. Bandets offentlige opptreden hjalp ikke akkurat på. Men her var det riktig mye bra. En skikkelig rockeskive.

4. Katy B: On a mission
Årets guitly pleasure. Jeg kommer neppe til å skåre poeng hos musikkpolitiet, men sangene gjør meg glad. Utmerket på vei til fest. Går veldig fint å vaske til også. Dubstep og moro.

3. Stein Torleif Bjella: Vonde visu
Utrolig pinlig å oppdage Bjella først nå! Sangene er akkurat hva de lover: Melankolsk og vondt. Årets beste norske.

2. Anna Calvi: Anna Calvi
Anna Calvi synger litt som både Elvis(!) og Morrissey(!), men er årets tøffeste rockedame. Hun kan behandle en gitar. Brian Eno mener hun er årets funn. Jeg og.

1. PJ Harvey: Let England Shake
Denne var lett. Etter noen få gjennomhøringer i februar var det klart at konkurransen var over. Noe så sjeldent som et konseptalbum. England etter en framtidig katastrofe. Ikke lett tilgjengelig. Ingen hit'er. Men soleklart årets beste.

I kampen om å være årets kjedeligste album er det mange konkurrenter. Vi nevner i fleng: Bon Iver, Wilco, Kate Bush, Fleet Foxes.