søndag 6. november 2011

Kan en politiker stole på vitenskap?

I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer Kunnskapsdepartementet 9.-10. november til en stor konferanse der vi spør: Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen.

Forskning er grunnlag for beslutningerEt viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode.  Politikere uttaler seg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Ser vi en synkende tendens, vet vi at grep må tas. Men hva forteller dette oss om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?

For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger all forskning relevant. Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha generell karakter og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til problemer som ansees mer prekære enn andre. Men det betyr ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Å falsifisere en hypotese er definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Ei heller er den mindre relevant sett fra samfunnet sin side.

Stadig ny kunnskapPoenget med overskriften ”Kan en politiker stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt,Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut omhypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsesyndromet.I juli i år ble deler av Mikovits’ orginalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.

EnkeltresultaterAll ny kunnskap er basert på usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?

Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.

Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.

Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Aulaen, Oslo.
Her møtes politikere, forskere, studenter, elever, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål er fagfellevurderinger og verdier.
Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science (som jeg tidliger har skrevet om her) og spaltist i The Guardian
Hovedinnleder andre dag: Vitenskapshistoriker Naomi Oreskes, forfatter av Merchants of Doubt

torsdag 3. november 2011

En Bjarnetjeneste?

Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, mener i Aftenposten at statsministeren må overta styringen over regjeringens forskningsutvalg. Innlegget kan tolkes som en utfordring til Arbeiderpartiet, og mye av innlegget er utformet som akkurat det. Det er greit. Men jeg syns ikke det er greit at Bjarne Hodne på veien dit er uhyre upresis, nedlatende og misvisende om min sjef, statsråd Tora Aasland.



Synliggjøring av forskning
Statsråd for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, har aldri ”bemerket seg ved å be om drahjelp […] for å vinne frem i regjeringsforhandlingene”. Bjarne Hodne var selv tilstede på møtet høsten 2008 der Aaslands budskap var at for at forskningen skal vinne fram med økte bevilgninger, så må det synliggjøres hva pengene skal brukes til og på hvilken måte forskningen er viktig. Aasland mente at forskningsdiskusjonen burde handle mer om forskningens innhold, og ikke utelukkende om pengene. I hovedsak har forskningssektoren respondert positivt på dette budskapet. Forskningsdiskusjonen de siste år har handlet om viktige temaer som forskningens uavhengighet, om globale forskningsutfordringer og om forskningens drivkrefter. Jeg tror ikke Bjarne Hodne og Forskerforbundets strategi om ensidig fokus på pengene er klok. Når vi ser hvordan forskning og høyere utdanning er under press i verden rundt oss, kan en svartmaling av forskningen virke mot sin hensikt og svekke forskningens troverdighet.

Hyppige utskiftinger?
Litt empiri – noe som en representant fra et forskerforbund burde være opptatt av: Bjarne Hodne påstår at SVs styring av Kunnskapsdepartementet har vært preget av hyppige uskiftinger i politisk ledelse. Av de nåværende statsråder er det fire av de resterende 18 som har sittet lenger enn Aasland i sin posisjon (Stoltenberg, Storberget, Solheim og Støre). Hvordan Hodne får ett skifte med påfølgende fire år med Tora Aasland som statsråd til å være ”hyppige utskiftinger” sier litt om Hodnes mangel på presisjon. Og viktigere: Hvorfor har han behov for å skrive dette?

Bra for forskningen
Jeg ønsker meg sterkere engasjement for forskning fra både Arbeiderpartiet og mange flere. Hvis det er det Hodne og Forskerforbundet ønsker, utfordrer jeg dem til å gjøre det uten å måtte snakke nedlatende om dem som jobber for forskningens beste hver eneste dag.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...