Da statsbudsjettet ble lagt fram kom hele opposisjonen med knallhard kritikk av regjeringen fordi den foreslo å erstatte fondsavkastingen med egne budsjettposter i statsbudsjettet. I behandlingen av statsbudsjettet for 2012 har de selv lagt ned det nåværende forskningsfondet, og funnet på en helt ny modell. Her er noen spørsmål opposisjonen burde ha svar på.
1. Hvorfor fremmer ikke opposisjonen forslag om å opprettholde det eksisterende forskningsfondet, eventuelt å stryke det med 20 milliarder for å få det opp på 100 milliarder fra dagens 80 milliarder?
Kommentar: Det hadde vært teknisk svært greit å gjøre.
2. Da statsbudsjettet ble lagt fram kom hele opposisjonen med knallhard kritikk av regjeringen fordi den foreslo å erstatte fondsavkastingen med egne budsjettposter i statsbudsjettet. På denne bakgrunn: Innrømmer opposisjonen med dette at det var nødvendig og riktig av regjeringen å gjøre endringer for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i forskningsbevilgningene?
Kommentar: Hele forslaget er en gigantisk innrømmelse!
3. Regjeringen begrunnet sitt forslag om endring av fondet med at det var to utfordringer som måtte løses for å sikre langsiktigheten i forskningsbevilgningene: 1) Et varierende (og lavere) rentenivå mellom innskudd og fornyelse av innskuddene, og 2) Manglende pris- og lønnskompensasjon. Opposisjonens forslag møter den første utfordringen. Hvordan skal de møte den andre? Er det dermed riktig å si at opposisjonen har kommet med et forslag som er 50 prosent så bra som regjeringens forslag?
Kommentar: Opposisjonens forslag innebærer at det kommer 4 milliarder til forskning hvert år, inntil eventuelt en større andel av SPU settes av.
4. Opposisjonens forslag innebærer at det kommer 4 milliarder til forskning hvert år. Har opposisjonen regnet på hvor mye denne avkastingen taper seg i verdi per år?
Kommentar: Hvis vi regner en pris- og lønnsstigning på 3,1 prosent, vil tallet være 124 millioner det første året. Det må settes av 4 milliarder ekstra av SPU hvert år for å holde tritt med pris- og lønnsstigningen.
5. Tirsdag 22/11 uttalte Henning Warloe på Forskerforbundets konferanse at avkastingen i opposisjonens fondskonstruksjon skal prisjusteres. (Han sa for øvrig også at alle poster på statsbudsjettet prisjusteres…). Så vidt jeg kan skjønne er en fire prosent avkasting av 100 milliarder lik 4 milliarder kroner både i år og neste år. Noe annet står det ikke i forslaget. Kan opposisjonen forklare hvordan dette skal gjøres i praksis? Eller har opposisjonen innført en ny form for prosentregning?
Kommentar: Hvis vi regner en pris- og lønnsstigning på 3,1 prosent, vil tallet være 124 millioner det første året. Det må settes av 4 milliarder ekstra av SPU hvert år for å holde tritt med pris- og lønnsstigningen.
6. Opposisjonens forslag innebærer egentlig at man holder av 4 milliarder av de pengene som handlingsreglen tillater at vi fører inn i norsk økonomi til forskning. Hvis opposisjonen fortsatt skal holde handlingsregelen innebærer dette at det må kuttes med 4 milliarder et annet sted. Kan opposisjonen fortelle hvor de har tenkt å kutte 4 milliarder nester år? Jeg regner med at dette er klarlagt. En så stor satsing må vel ha inndekning?
Kommentar: 4 milliarder er mye penger. Velgerne har krav på vite hvor et så stort kutt skal komme…
7. Opposisjonen har ved en rekke anledninger (også i Stortingssalen) kritisert regjeringen for å øremerke avkasting fra forskningsfondet. I sitt forslag til bruk av avkastingen fra sin konstruksjon foreslår opposisjonen å øremerke midler til grønn teknologi. Jeg tolker dette som et markant linjeskifte fra opposisjonspartiene. Dersom opposisjonen får gjennomslag for sin fikse fondsidé, hvilke andre områder kan vi vente at vil bli øremerket i årene som kommer?
Kommentar: Kanskje opposisjonen har en grense mellom god og dårlig øremerking.
8. Opposisjonens forslag innebærer egentlig at man holder av 4 milliarder av de pengene som handlingsreglen tillater at vi fører inn i norsk økonomi til forskning. Også i dag føres 4 prosent av avkastingen fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU) inn i økonomien. Hvorfor sier ikke bare opposisjonen at de har blitt enige om å øke forskningsbevilgningene med 4 milliarder kroner på vanlig måte og for eksempel lager en erklæring som sier at de lover å aldri kutte i denne bevilgningen? Det ville vel vært enklere enn å finne opp en helt ny såkalt mekanisme?
Kommentar: Det er jo strengt tatt det som gjøres i dag… Dersom de mener at en slik erklæring ikke er sterk nok kan de spørres om de stoler så lite på hverandre, eller på seg selv? Og om alle løfter de kommer med i fellesskap fram mot 2013 er tilsvarende lite verdt.
9. Trine Skei Grande mener at forskningstiltak avskaffes av den rødgrønne regjeringen. Et av tiltakene hun klagde over at vi avskaffet var forskningsfondet. Dette gjentok Grande både på Forskerforbundets konferanse 22/11 og i spontanspørretimen 23/11. Er Grande enig i at det er uheldig å ikke opplyse at opposisjonen faktisk er enig med regjeringen i spørsmålet om å legge ned forskningsfondet?
Kommentar: Noen i opposisjonen mener de både foreslår å opprettholde det gamle fondet og opprette et nytt. Det er også greit å få avklart.
Regjeringen fremmet forslag om å erstatte forskningsfondets avkasting med ordinære bevilgninger. Opposisjonen kritiserte oss, og så har de kommet etter. Som Kristin Halvorsen pleier å si: 10-0 til oss!
fredag 16. desember 2011
onsdag 7. desember 2011
Ny redaksjonell linje
Denne bloggen har vært hardtslående. Noen ganger for hardtslående. Her kommer en ny redaksjonell linje. Med forklaring.
De fleste som leser denne bloggen deler med meg en ambisjon om å styrke norsk forskning og høyere utdanning. Vi jobber for bedre kår for studenter og ansatte. Vi ønsker kvalitet og vi ønsker å ta hele landet i bruk. Jeg er stolt over å ha vært med på å øke klimaforskningen; for å ha økt midlene til åpen konkurransearena for fremragende forskning; for å ha sikret stabile midler vil vitenskaplig utstyr; og aller mest stolt er jeg over å ha vært med på å skaffe mange titusen flere plass i høyere utdanning. For ikke å snakke om å skaffe mange fler en billig studentbolig.
Samtidig er vitenskapspolitikken et komplekst felt. Det er få sannheter og tall og statistikk må tolkes. For at vitenskapens argumenter skal vinne fram må de være skarpe. Da må vi være villige til å diskutere argumentene våre. Tøft. Jeg har likevel tenkt å gjøre noen endringer.
Personangrep og politikkEtt prinsipp firer jeg ikke på. Når noen kommer med personangrep på sjefen min kommer jeg fortsatt til å reagere. Ikke når noen kommer med kritikk eller argumenter, men når det går på person. Nå viser det seg at Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, ikke mente sitt innlegg slik jeg tolket det. Da kan vi legge den bak oss. Men like fullt. Sjefen skal behandles med respekt.
Politiske meninger skal jeg behandle bedre. Jeg angrer på formuleringene mine i innlegget mitt om Unios innspill til statsbudsjettet – politiske meninger har krav på respekt uansett hva jeg mener om dem, og skal ikke karakteriseres. Jeg skal stille større krav til meg selv om saklighet når det gjelder politikk. Det er riktig at det stilles større krav til den som representerer makta.
Saklighet uten fordomGenerelt blir det fra nå av en saklig linje. Men jeg kommer til å fortsette spalten ”Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han egentlig er for”. Jeg mener fortsatt at dersom man skal argumentere for økte bevilgninger til vitenskap må man ha orden på argumentene sine, og underbygge dem med fakta som holder vann. Der har denne sektoren fremdeles mye å jobbe med. Husk, at dersom jeg klarer å plukke argumentene fra hverandre, klarer også andre interesser å gjøre det.
Utfordringer går også tilbake til mine lesere som er toneangivende i sektoren: Kanskje dere også bør tenke gjennom ordbruk. Dere bør ikke bruke opposisjonen som målestokk. De er på politisk tokt, og har ofte underliggende motiver. Dere bør også avveie hvor langt det er riktig å gå for å bryte lydmuren. Tar man i hardt nok og bruker nok personkarakteristikker får man oppslag. Men langsiktig kan det være skadelig: Et krisebilde uten underliggende fakta kan svekke vitenskapens legitimitet og sektorens troverdighet. Det er vi heller ikke tjent med.
Here we go!
De fleste som leser denne bloggen deler med meg en ambisjon om å styrke norsk forskning og høyere utdanning. Vi jobber for bedre kår for studenter og ansatte. Vi ønsker kvalitet og vi ønsker å ta hele landet i bruk. Jeg er stolt over å ha vært med på å øke klimaforskningen; for å ha økt midlene til åpen konkurransearena for fremragende forskning; for å ha sikret stabile midler vil vitenskaplig utstyr; og aller mest stolt er jeg over å ha vært med på å skaffe mange titusen flere plass i høyere utdanning. For ikke å snakke om å skaffe mange fler en billig studentbolig.
Samtidig er vitenskapspolitikken et komplekst felt. Det er få sannheter og tall og statistikk må tolkes. For at vitenskapens argumenter skal vinne fram må de være skarpe. Da må vi være villige til å diskutere argumentene våre. Tøft. Jeg har likevel tenkt å gjøre noen endringer.
Personangrep og politikkEtt prinsipp firer jeg ikke på. Når noen kommer med personangrep på sjefen min kommer jeg fortsatt til å reagere. Ikke når noen kommer med kritikk eller argumenter, men når det går på person. Nå viser det seg at Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, ikke mente sitt innlegg slik jeg tolket det. Da kan vi legge den bak oss. Men like fullt. Sjefen skal behandles med respekt.
Politiske meninger skal jeg behandle bedre. Jeg angrer på formuleringene mine i innlegget mitt om Unios innspill til statsbudsjettet – politiske meninger har krav på respekt uansett hva jeg mener om dem, og skal ikke karakteriseres. Jeg skal stille større krav til meg selv om saklighet når det gjelder politikk. Det er riktig at det stilles større krav til den som representerer makta.
Saklighet uten fordomGenerelt blir det fra nå av en saklig linje. Men jeg kommer til å fortsette spalten ”Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han egentlig er for”. Jeg mener fortsatt at dersom man skal argumentere for økte bevilgninger til vitenskap må man ha orden på argumentene sine, og underbygge dem med fakta som holder vann. Der har denne sektoren fremdeles mye å jobbe med. Husk, at dersom jeg klarer å plukke argumentene fra hverandre, klarer også andre interesser å gjøre det.
Utfordringer går også tilbake til mine lesere som er toneangivende i sektoren: Kanskje dere også bør tenke gjennom ordbruk. Dere bør ikke bruke opposisjonen som målestokk. De er på politisk tokt, og har ofte underliggende motiver. Dere bør også avveie hvor langt det er riktig å gå for å bryte lydmuren. Tar man i hardt nok og bruker nok personkarakteristikker får man oppslag. Men langsiktig kan det være skadelig: Et krisebilde uten underliggende fakta kan svekke vitenskapens legitimitet og sektorens troverdighet. Det er vi heller ikke tjent med.
Here we go!
søndag 6. november 2011
Kan en politiker stole på vitenskap?
I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer Kunnskapsdepartementet 9.-10. november til en stor konferanse der vi spør: Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen.
Forskning er grunnlag for beslutningerEt viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Politikere uttaler seg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Ser vi en synkende tendens, vet vi at grep må tas. Men hva forteller dette oss om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?
For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger all forskning relevant. Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha generell karakter og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til problemer som ansees mer prekære enn andre. Men det betyr ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Å falsifisere en hypotese er definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Ei heller er den mindre relevant sett fra samfunnet sin side.
Stadig ny kunnskapPoenget med overskriften ”Kan en politiker stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt,Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut omhypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsesyndromet.I juli i år ble deler av Mikovits’ orginalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.
EnkeltresultaterAll ny kunnskap er basert på usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?
Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.
Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.
Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Aulaen, Oslo.
Her møtes politikere, forskere, studenter, elever, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål er fagfellevurderinger og verdier.
Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science (som jeg tidliger har skrevet om her) og spaltist i The Guardian
Hovedinnleder andre dag: Vitenskapshistoriker Naomi Oreskes, forfatter av Merchants of Doubt
Forskning er grunnlag for beslutningerEt viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Politikere uttaler seg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Ser vi en synkende tendens, vet vi at grep må tas. Men hva forteller dette oss om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?
For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger all forskning relevant. Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha generell karakter og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til problemer som ansees mer prekære enn andre. Men det betyr ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Å falsifisere en hypotese er definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Ei heller er den mindre relevant sett fra samfunnet sin side.
Stadig ny kunnskapPoenget med overskriften ”Kan en politiker stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt,Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut omhypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsesyndromet.I juli i år ble deler av Mikovits’ orginalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.
EnkeltresultaterAll ny kunnskap er basert på usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?
Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.
Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.
Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Aulaen, Oslo.
Her møtes politikere, forskere, studenter, elever, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål er fagfellevurderinger og verdier.
Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science (som jeg tidliger har skrevet om her) og spaltist i The Guardian
Hovedinnleder andre dag: Vitenskapshistoriker Naomi Oreskes, forfatter av Merchants of Doubt
torsdag 3. november 2011
En Bjarnetjeneste?
Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, mener i Aftenposten at statsministeren må overta styringen over regjeringens forskningsutvalg. Innlegget kan tolkes som en utfordring til Arbeiderpartiet, og mye av innlegget er utformet som akkurat det. Det er greit. Men jeg syns ikke det er greit at Bjarne Hodne på veien dit er uhyre upresis, nedlatende og misvisende om min sjef, statsråd Tora Aasland.
Synliggjøring av forskning
Statsråd for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, har aldri ”bemerket seg ved å be om drahjelp […] for å vinne frem i regjeringsforhandlingene”. Bjarne Hodne var selv tilstede på møtet høsten 2008 der Aaslands budskap var at for at forskningen skal vinne fram med økte bevilgninger, så må det synliggjøres hva pengene skal brukes til og på hvilken måte forskningen er viktig. Aasland mente at forskningsdiskusjonen burde handle mer om forskningens innhold, og ikke utelukkende om pengene. I hovedsak har forskningssektoren respondert positivt på dette budskapet. Forskningsdiskusjonen de siste år har handlet om viktige temaer som forskningens uavhengighet, om globale forskningsutfordringer og om forskningens drivkrefter. Jeg tror ikke Bjarne Hodne og Forskerforbundets strategi om ensidig fokus på pengene er klok. Når vi ser hvordan forskning og høyere utdanning er under press i verden rundt oss, kan en svartmaling av forskningen virke mot sin hensikt og svekke forskningens troverdighet.
Hyppige utskiftinger?
Litt empiri – noe som en representant fra et forskerforbund burde være opptatt av: Bjarne Hodne påstår at SVs styring av Kunnskapsdepartementet har vært preget av hyppige uskiftinger i politisk ledelse. Av de nåværende statsråder er det fire av de resterende 18 som har sittet lenger enn Aasland i sin posisjon (Stoltenberg, Storberget, Solheim og Støre). Hvordan Hodne får ett skifte med påfølgende fire år med Tora Aasland som statsråd til å være ”hyppige utskiftinger” sier litt om Hodnes mangel på presisjon. Og viktigere: Hvorfor har han behov for å skrive dette?
Bra for forskningen
Jeg ønsker meg sterkere engasjement for forskning fra både Arbeiderpartiet og mange flere. Hvis det er det Hodne og Forskerforbundet ønsker, utfordrer jeg dem til å gjøre det uten å måtte snakke nedlatende om dem som jobber for forskningens beste hver eneste dag.
Synliggjøring av forskning
Statsråd for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, har aldri ”bemerket seg ved å be om drahjelp […] for å vinne frem i regjeringsforhandlingene”. Bjarne Hodne var selv tilstede på møtet høsten 2008 der Aaslands budskap var at for at forskningen skal vinne fram med økte bevilgninger, så må det synliggjøres hva pengene skal brukes til og på hvilken måte forskningen er viktig. Aasland mente at forskningsdiskusjonen burde handle mer om forskningens innhold, og ikke utelukkende om pengene. I hovedsak har forskningssektoren respondert positivt på dette budskapet. Forskningsdiskusjonen de siste år har handlet om viktige temaer som forskningens uavhengighet, om globale forskningsutfordringer og om forskningens drivkrefter. Jeg tror ikke Bjarne Hodne og Forskerforbundets strategi om ensidig fokus på pengene er klok. Når vi ser hvordan forskning og høyere utdanning er under press i verden rundt oss, kan en svartmaling av forskningen virke mot sin hensikt og svekke forskningens troverdighet.
Hyppige utskiftinger?
Litt empiri – noe som en representant fra et forskerforbund burde være opptatt av: Bjarne Hodne påstår at SVs styring av Kunnskapsdepartementet har vært preget av hyppige uskiftinger i politisk ledelse. Av de nåværende statsråder er det fire av de resterende 18 som har sittet lenger enn Aasland i sin posisjon (Stoltenberg, Storberget, Solheim og Støre). Hvordan Hodne får ett skifte med påfølgende fire år med Tora Aasland som statsråd til å være ”hyppige utskiftinger” sier litt om Hodnes mangel på presisjon. Og viktigere: Hvorfor har han behov for å skrive dette?
Bra for forskningen
Jeg ønsker meg sterkere engasjement for forskning fra både Arbeiderpartiet og mange flere. Hvis det er det Hodne og Forskerforbundet ønsker, utfordrer jeg dem til å gjøre det uten å måtte snakke nedlatende om dem som jobber for forskningens beste hver eneste dag.
mandag 17. oktober 2011
Unios krav til vitenskapsbudsjettet
Unio har sendt sin kravliste for årets budsjett til Stortinget. Unio gjør som vanlig en ryddig og grundig jobb. Jeg skal bare kommenterer og polemisere om vitenskapspunktene:
- Behov for opptrappingsplan: Unio foreslår å gjeninnføre tidfesting av det såkalte 3 prosent-målet til 2017 (at Norge skal bruke 3 prosent av BNP på forskning, med en prosent fra offentlige og to prosent fra private kilder). Dette er et idiotisk forslag. Norges BNP har de fire siste årene variert fra det oppblåse (2008) via det begredelige (2009) til det sterke (2011) med resultat at Norges BNP har gått opp og ned som en jo-jo, uten at det har fotalt oss noe om forskningsinnsatsen. Før tidfesting av BNP-målet ble fjernet i 2009 handlet forskningsdebatten om en ting - penger. Og enhver satsing ble målt mot avstandet til (det varierende) 3 prosent målet. Etter at Statsråd Tora Aasland tok den tøffe jobben med å fjerne tidfestingen, har forskningsdebatten rett og slett blitt mye bedre. La oss fortsette å diskutere forskningens innhold - det er alle tjent med. Det er godt mulig andre - og konkrete - opptrappingsplaner vil være nyttig, men denne er det ikke! (PS: Norge bruker ikke minst offentlige midler på forskning.)
- Fondet: At Unio vil beholde fondet med alle dets problemer er greit nok. Litt spesielt at de vil kompensere svakhetene i fondet over det ordinære budsjettet. Ikke akkurat konsekvent, men viser at også Unio ser problemene med fondskonstruksjonen.
- Fullfinansiering av stipendiatplasser: Argumentet er greit nok, og det er et "beregningsutvalg" på gang for å forsøke å anslå de faktiske kostnadene ved en stipendiat (noe som nødvendigvis også vil varierer mye mellom fagområder). Den viktigste grunnen til at det ikke har kommet nye stipendiatstillinger på de siste budsjettene er for øvrig at det ikke er nødvendig. De sterke forskningssatsingene fører til kraftig vekst i antallet phd'er uten direkte bevilgninger fra KD.
- "Fullfinansiering" av studieplasser: Her går det i ball for Unio. Hvorvidt "20-25 pst av studiepoengproduksjonen [...] produseres for 40 pst den reelle kostnaden" avhenger fullstendig av om antallet studenter høyskoler og univeristeter hadde før finansieringssystemet ble "produsert" til full pris. Det faktum at veksten i studenttall har kommet hos høyskolene og at veksten i produksjon per student har kommet hos universitetene tyder på at det ikke stemmer. Men å bruke mer penger på kvalitet er et godt formål. Unio bør (i likhet med NSO) tenke gjennom hvordan det å øke grunnbevilgningen med 200 millioner faktisk fører til økt kvalitet i høyere utdanning (og ikke fører til f.eks. økt satsing på forskning ved univeristeter og høyskoler)....
- Flere studentboliger er også et godt tiltak. Men regjeringen har ikke noe mål om en generell dekningsgrad på 20 prosent. I så fall hadde vi ikke trengt å bygge ut mer i gamle SiO (som hadde dekningsgrad over 20 prosent før de slo seg sammen med OAS). Behovet må vurderes på en mer kompleks måte.
torsdag 6. oktober 2011
Derfor legger vi ned forskningsfondet
Regjeringen foreslår i dag å legge ned fondet for forskning og nyskaping. Grunnen er at fondet, som var vinger for forskningen da renta var høy, nå har blitt en klamp om foten når renta er lav. Dessuten blir ikke fondsavkastingen pris- og lønnsjustert. Det betyr at bare for å opprettholde verdien av avkastingen må man hvert eneste år legge inn 3 milliarder i fondet.
Framtida for fondet kan enkelt illustreres i denne figuren:
Bare for å stå stille i 2013, måtte fondet ha økt med 29 milliarder på årets budsjett (avkastingen kommer året etter innskuddet). Når fondets hensikt (langisktighet, sektorovergripende og nasjonale utstyrsinvesteringer) er plassert på egne poster, er langsiktighet og forutsigbarhet sikret på en bedre måte enn før.
Framtida for fondet kan enkelt illustreres i denne figuren:
Bare for å stå stille i 2013, måtte fondet ha økt med 29 milliarder på årets budsjett (avkastingen kommer året etter innskuddet). Når fondets hensikt (langisktighet, sektorovergripende og nasjonale utstyrsinvesteringer) er plassert på egne poster, er langsiktighet og forutsigbarhet sikret på en bedre måte enn før. onsdag 5. oktober 2011
Fakta om forskning og innovasjon
Det siste døgnet har det dukket opp en rekke påstander om forskning og innovasjon som i beste fall er tvilsomme, men ellers direkte feil. Nedenfor følger en gjennomgang av noen av påstandene.
1. Forskningsbudsjettet for 2011 er det verste på 10 år (sagt av Trine Skei Grande i trontaledebatten)
Dersom Skei Grande faktisk mener forskningsbudsjettets størrelse, så har forskningsbevilgningene økt med rundt 50 prosent med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2011. Dette er en realvekst på rundt 27 prosent. Knapt noe område kan vise til tilsvarende vekst.
Dersom Skei Grande sikter til utviklingen i forskningsbevilgningenes størrelse, har det bare vært realnedgang i forskningsbevilgningene en gang - i 2003 - med den regjeringen Venstre var endel av!
Dersom Skei Grande sikter til innholdet i forskningsbudsjettet, så tar vi gjerne debatten - si hva du er misfornøyd med!
2. Forskning blir da salderingspost (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Som vi ser av figuren over har den rødgrønne regjeringa aldri skåret i forskningen - og da snakker i reell vekst. Det er en god garanti for at forskningen heller ikke blir salderingspost så lenge de rødgrønne sitter med regjeringsmakt, noe som også står klart i regjeringserklæringa og i forskningsmeldinga "Klima for forskning". Kanskje dette betyr at Sanner er redd for at de borgerlige vil skjære ned hvis de, gud forby, får regjeringsmakt?
3. Regjeringen har fjernet BNP-målet for forskning (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Regjeringen har ikke fjernet målet om at det skal brukes 3 prosent av Brutto Nasjonal Produkt til forskning og utvikling. Men i forskningsmeldinga "Klima for forskning" fjernet vi det som et styringsinstrument for forskningspolitikken. I stedet styrer vi forskningspolitikken etter ni forskningspolitiske mål. De siste få årene har det vært voldsomme svingninger i BNP. Det har selvsagt ført til at forskningen som andel av BNP også har svingt voldsomt, selv om det har vært realvekst hvert år. Det viser hvor meningsløst BNP-målet er som kortsiktig styringsinstrument.
4. Fjerning av forskningsfondet skaper usikkerhet om forskningsbevilgningene (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10 og av opposisjonen til Aftenposten)
Hele statsråd Aaslands begrunnelsen for å gjøre noe med fondskonstruksjonen er at det som har vært gode vinger for forskningen i en vekstfase nå har blitt en klamp om foten. De innebygde svakhetene i fondskonstruksjonen gjør nå at store deler av forskningsbevilgningene taper seg i verdi for hver år (fordi de har samme kronebeløp fra år til år) og at avkastingen til forskning vil gå dramatisk ned i årene som kommer fordi renta har blitt lavere (enn for ti år siden). Disse svakhetene hadde liten betydning når fondet var lite, men er nå dramatiske. Dersom fondskonstruksjonen viderføres med dagens innskudd på 80 milliarder, vil avkastingen være verdt 1 milliard mindre i 2015! Det kaller jeg usikkerhet!
5. Norge henger stadig mer etter i innovasjonsevnen (sagt fra opposisjonen i trontaledebatten)
Jeg er usikker på hvorfor de mener det. Det kommer stadig nye innovasjonsundersøkelser og de varierer voldsomt. På endel av parmetrene er det bra å komme dårlig ut: gode arbeidsforhold og god lønn for forskere teller negativt!
Jeg anbefaler alle å lese siste undersøkelse fra Richard Florida. Der kommer det klart fram at Norge ikke har noe å skamme seg over.
I morgen kommer statsbudsjettet. Opposisjonen kommer til å fortsette å hevde mye av dette. Nå er dere advart.
1. Forskningsbudsjettet for 2011 er det verste på 10 år (sagt av Trine Skei Grande i trontaledebatten)
Dersom Skei Grande faktisk mener forskningsbudsjettets størrelse, så har forskningsbevilgningene økt med rundt 50 prosent med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2011. Dette er en realvekst på rundt 27 prosent. Knapt noe område kan vise til tilsvarende vekst.
Dersom Skei Grande sikter til utviklingen i forskningsbevilgningenes størrelse, har det bare vært realnedgang i forskningsbevilgningene en gang - i 2003 - med den regjeringen Venstre var endel av!
Dersom Skei Grande sikter til innholdet i forskningsbudsjettet, så tar vi gjerne debatten - si hva du er misfornøyd med!
2. Forskning blir da salderingspost (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Som vi ser av figuren over har den rødgrønne regjeringa aldri skåret i forskningen - og da snakker i reell vekst. Det er en god garanti for at forskningen heller ikke blir salderingspost så lenge de rødgrønne sitter med regjeringsmakt, noe som også står klart i regjeringserklæringa og i forskningsmeldinga "Klima for forskning". Kanskje dette betyr at Sanner er redd for at de borgerlige vil skjære ned hvis de, gud forby, får regjeringsmakt?
3. Regjeringen har fjernet BNP-målet for forskning (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Regjeringen har ikke fjernet målet om at det skal brukes 3 prosent av Brutto Nasjonal Produkt til forskning og utvikling. Men i forskningsmeldinga "Klima for forskning" fjernet vi det som et styringsinstrument for forskningspolitikken. I stedet styrer vi forskningspolitikken etter ni forskningspolitiske mål. De siste få årene har det vært voldsomme svingninger i BNP. Det har selvsagt ført til at forskningen som andel av BNP også har svingt voldsomt, selv om det har vært realvekst hvert år. Det viser hvor meningsløst BNP-målet er som kortsiktig styringsinstrument.
4. Fjerning av forskningsfondet skaper usikkerhet om forskningsbevilgningene (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10 og av opposisjonen til Aftenposten)
Hele statsråd Aaslands begrunnelsen for å gjøre noe med fondskonstruksjonen er at det som har vært gode vinger for forskningen i en vekstfase nå har blitt en klamp om foten. De innebygde svakhetene i fondskonstruksjonen gjør nå at store deler av forskningsbevilgningene taper seg i verdi for hver år (fordi de har samme kronebeløp fra år til år) og at avkastingen til forskning vil gå dramatisk ned i årene som kommer fordi renta har blitt lavere (enn for ti år siden). Disse svakhetene hadde liten betydning når fondet var lite, men er nå dramatiske. Dersom fondskonstruksjonen viderføres med dagens innskudd på 80 milliarder, vil avkastingen være verdt 1 milliard mindre i 2015! Det kaller jeg usikkerhet!
5. Norge henger stadig mer etter i innovasjonsevnen (sagt fra opposisjonen i trontaledebatten)
Jeg er usikker på hvorfor de mener det. Det kommer stadig nye innovasjonsundersøkelser og de varierer voldsomt. På endel av parmetrene er det bra å komme dårlig ut: gode arbeidsforhold og god lønn for forskere teller negativt!
Jeg anbefaler alle å lese siste undersøkelse fra Richard Florida. Der kommer det klart fram at Norge ikke har noe å skamme seg over.
I morgen kommer statsbudsjettet. Opposisjonen kommer til å fortsette å hevde mye av dette. Nå er dere advart.
tirsdag 4. oktober 2011
Kompetanse og barnevern
Barnevernpanelet
har nettopp lagt fram sin rapport
for Barne- og Likestillingsminister Audun Lysbakken. Rapportens kapittel om
kompetanse har glimrende analyser, men jeg ser ikke alltid hvordan de kommer
fra analyser til forslag.
De
første setningene i kapittelet lyder: ” For å bedre kompetanse og kvalitet
i barnevernet må vi åpent diskutere hva slags profesjonalitet barnevernet trenger.
Barnevernet skal løse komplekse oppgaver, og dette krever ulik kompetanse. Til
dette trengs en yrkesutdanning som ruster studenter og ansatte til å bli trygge
og tydelige i hvordan forene oppgavene med å gi respektfull hjelp og å være
tvangsmyndighet.” Dette er et godt
utgangspunkt. Panelet identifiserer deretter en del viktige kompetanser for
ansatte i barnevernet.
Tverrfaglighet
Om
dette skriver panelet: ” Selv
om barnevernpedagoger og sosionomer er de sentrale profesjonene i barnevernet,
understreker kompleksiteten i barnevernets oppgaver, behovet for bred og
flerfaglig kompetanse i et barnevernfelt som omfatter langt mer enn det som
foregår i de kommunale barneverntjenestene, i barneverninstitusjoner og i det
statlige byråkratiet. De som skal arbeide i barnevernet må ha både generell
kunnskap som de deler med flere andre profesjonsutøvere og en spesialisert kunnskap
rettet inn mot det forvaltningsmessige og miljøterapeutiske arbeidet i
barnevernet (sml. NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet).” Panelet
foreslår til og med at nyansatte i barnevernet skal få tilbud om
introduksjonsprogram, uavhengig av utdanningsbakgrunn.
Utvidelse
av utdanninger
Det
som er vanskeligere å forstå er hvorfor panelet vil utvide utdanningene (både
barnevernpedagog og sosionom) til fem år. Dette begrunnes med at studentene må
ha nok studietid til å kunne løse oppgaver i en mangfoldig og komplekst
barnevern. Dette virker umiddelbart litt motstridende i forhold til panelets
syn på tverrfaglighet. Jeg mener en treårig utdanning vil være tilstrekkelig
for å løse mange av oppgavene i barnevernet og i resten av sosialfeltet (som
sosionomene også er). Det vil være mange som ikke har evner eller motivasjon
til å ta en femårig utdanning. Da begrenser vi rekrutteringsgrunnlaget.
Spesialisering
på masternivå
At
det er behov for spesialisering innenfor barnevernet (og hele sosialfeltet) er
det ingen tvil om. Etter mitt syn bør slik spesialisering bygges som master på
toppen av faglig brede bachelorutdanning. Jeg tror også det er viktig å gi folk
tilbud om master ut fra arbeidet de er i, mer enn hvilken grunnutdanning de har
(gitt at den er sosial- eller helsefaglig). Da vil også lærestedene stå friere
til å gi differensierte spesialiseringer, enten det gjelder komplekse
barnefaglige spørsmål, nye sosialfaglige problemstillinger som demens og rus,
eller for å inneha ledelsesroller i barnevernet. Bra Kompetansedokument fra NHO
NHO har gitt ut et dokument om kompetanse. Konklusjonen er at NHO har gitt ut et meget godt dokument. I motsetning til det som er typisk NHO, og særlig i valgkamp, er dette dokumentet (nesten) fritt for fikse påfunn. Sett fra mitt ståsted virker dokumentet godt oppdatert på den faktiske politikken som føres. Forslagene er stort sett gode, fornuftige, realistiske og gjennomarbeidete. Dokumentet har fire deler. Her er mine kommentarer:
Læring gjennom arbeid: NHO slår fast at læring må foregå i hele yrkeskarrieren, og påpeker den enorme innsatsen som gjøres i arbeidslivet med uformell læring (I 2003 ble det i følge FAFO utført ikke-formell opplæring til en verdi av 9,3 mrd.). De signaliserer også en ambisjon om å styrke kvaliteten i slik opplæing, blant annet gjennom nærmere samarbeid med universiteter og høyskoler. Skattefradrag for kostnader til utdanning, både for virksomheter og den ansatte, er interessante tanker.
Læring gjennom arbeid: NHO slår fast at læring må foregå i hele yrkeskarrieren, og påpeker den enorme innsatsen som gjøres i arbeidslivet med uformell læring (I 2003 ble det i følge FAFO utført ikke-formell opplæring til en verdi av 9,3 mrd.). De signaliserer også en ambisjon om å styrke kvaliteten i slik opplæing, blant annet gjennom nærmere samarbeid med universiteter og høyskoler. Skattefradrag for kostnader til utdanning, både for virksomheter og den ansatte, er interessante tanker. - Kvalitet og relevans i utdanningen: NHO spør etter kvalitet, men svarer i stor grad "relevans". De mener at Lånekassen skal bruks til å ""styre" utdanningsstrømmer mot læresteder i de land og de fag der vi har særlig behov for kompetanse". Samtidig mener NHO at det skal gis støtte til førsteåret ("freshman") til land med fireårig bacheolor, noe som ikke har noe med kvalitet å gjøre.
- Kvalitet og rekruttering: Dette syns jeg er den beste delen i NHOs dokument. Litt overraskende tar NHO til orde for sterkere styring av utdanningsvalg. De siser rett ut at "Elevers og studenters ønsker kan, etter NHOs syn, ikke være det dominerende prisnippet for dimensjonering av utdannings- og studietilbud." Meget interessant. Jeg savner konkretiseringer: Hvordan mener NHO det faktisk skal gjøres? For å øke kvalitet i (høyere) utdanning viser NHO samme mangel på fantasi som Høyre: Det eneste svaret er å sette høyere karakterkrav og/eller flytte en utdanning til en høyere finansieringsklasse. Fantasiløst. Jeg syns også NHO i stor grad overser at trenden for MNT-fag er i ferd med å snu: Det er ikke lenger en nedgang i søkningen til teknologi og realfag. Det er heller ingen sterk oppgang, men poenget nå må være å bygge videre på de positive resultatene som er oppnådd. Forslagene om tiltak mot frafall, kartlegging av kompetansebehov, godkjenning, fleksibilitet mm. er stort sett gode.
- Organisering av utdanningen: For høyere utdanning gir NHO stort sett støtte til (den frivillige, men stimulerte) politikken om SAK - Samordning, Arbeidsdeling (både nasjonalt og internasjonalt) og (faglig) Konsentrasjon. De påpeker den litt uklare situasjonen fagskolene står oppe i, men konluderer litt overraskende med å anbefale at fagskolene i 2020 skal være "organisert som annen tertiærutdanning med statlig styring og finansiering". Også i dette kapittelet overrasker NHO som tilhenger av statlig styring, blant annet gjennom sentralt gitte eksamener i høyere utdanning.
tirsdag 27. september 2011
Hvordan fornye SV?
Alle i partiet uttaler et ønske om å fornye SV. Faren er at vi forveksler fornyelse med nostalgi og konservatisme. Kunnskap, kompetanse og utdanning er svarene på SVs fornyelsesprosjekt.
Ambisjonen om å fornye SV får veldig fort utslag i at folk mener SV har mistet kontakt med fagbevegelsen, med miljøbevegelsen eller med fredsbevegelsen. Jeg tror problemet stikker dypere, og jeg tror vi må bruke gamle Marx for å forstå og for å fornye oss. SVs største problem er at vi ikke har en moderne klasseanalyse som fanger opp hvordan samfunnet har, og kommer til, å forandre seg. Arbeidslinja fordrer utdanningslinja
“Arbeid” er nøkkelbegrepet i hele venstresidas historie. Å ha arbeid, å ha kontroll eller innflytelse på produksjonsmidlene, å ikke bli fremmedgjort, å skaffe kvinner egen inntekt. Alt dette har vært både venstresidas basis og venstresidas politiske prosjekt. Det som har forandret seg ganske dramatisk er hvordan utdanning og kompetanse har fått en kraftig forsterket rolle å påvirke hvordan “arbeid” fordeles og innrettes. Der ligger nøkkelen til SVs klasseanalyse.
Å skaffe folk mer formell kompetanse gjennomsyrer allerede det norske arbeidsmarkedet, og denne trenden vil bare bli tydeligere. Mange av venstresidens gamle (Ottar Brox) og nye (Thomas Hylland Eriksen) kjemper har fundamentalt misforstått denne trenden, og gjort dette til en infantil “alle trenger ikke doktorgrad”-debatt. Det gjør at vi fullstendig overser poenget.
Utdanning som venstresidas prosjekt
Å skaffe folk kompetanse betyr at vi ønsker å utstyre mennesker med de verktøyene de trenger for å utnytte sitt eget potensiale, til å mestre sin egen arbeidssituasjon, og til å bidra i samfunnet. Dette var en nøkkeltankegang for arbeiderbevegelsen for hundre år siden, og den bør bli det igjen. Fra et sånt utgangspunkt kan vi utlede en rekke analyser og politiske konsekvenser som til sammen bør danne grunnlaget for SVs fornyelse:
· Klasseanalysen – utdanningsgruppene: De gruppene et fornyet SV bør representere har egentlig allerede sin kjerne i utdanningsgruppene, både de med lang universitetsutdanning og kortere profesjonsutdanning. SV bør ta seg tid til å analysere hva disse gruppene ønsker og trenger og lage en politikk for det.
· Alliansene – hele fagbevegelsen: “Å ha kontakt med fagbevegelsen” i SV-kretser handler om LO. Det er LO som gjelder, og det er LO vi hopper for. Det er ikke i tråd med det samfunnet vi ser rundt oss. SV må utvikle en bred alliansetenking, der LO er en av flere fagorganisasjoner vi orienterer oss mot. Både Akademikerne/Tekna og Unio/forskerforundet er eksempler på fagorganisasjoner som bringer til torgs interesser SV bør være opptatt av. Når det er uenighet mellom de forskjellige arbeidstakerorganisasjonene bør vi oftere høre på argumentene og sjeldnere koble inn autopiloten som sier at LO har rett.
· Innhold – utvide tilgang: Med utdanning, kunnskap og kompetanse som utgangspunkt vil det politiske kjerneprosjektet handle om å utvide tilgangen og innflytelsen på utdanning. Det betyr økt tilgang – at flere fullfører videregående skole, at flere får fagutdanning, at flere får høyere utdanning og flere får videre- og etterutdanning. Det betyr også tidlig innsats og en annerledes ungdomsskole. Det betyr demokratisering av kunnskap – at flere får innflytelse på hvordan utdanningen brukes til å løse problemer, skape verdier eller utvikle samfunn og individ.
Intellektuell sprekhetI en kommentar til Frank Rossaviks bok om SV, kommenterte Paul Chaffey at SV har blitt intellektuelt late. Den selvransakelses- og fornyingsprosessen vi nå trenger å gå gjennom er nødt til å bevise at han tok feil. Hvis ikke feiler SV.
mandag 29. august 2011
Bedre lærerutdanning med de rødgrønne
Gode lærere er avgjørende for å skape en bedre skole. For å skape bedre lærere har den rødgrønne regjeringen styrket finansieringen av lærerutdanningene fra 2011. Ferdig innført vil høyskoler og universiteter har 166 millioner mer å bruke på å utdanne bedre lærere.
De siste årene har den rødgrønne regjeringen satt i verk en rekke tiltak for å skape en bedre skole.
• Våren 2009 la regjeringen fram en ny Stortingsmelding: "Læreren. Rollen og utdanningen" (St.meld.nr.11 (2008-2009). Som en konsekvens av denne ble det fra høsten 2010 innført en ny, todelt Grunnskolelærerutdanning (GLU) som erstatning for den gamle Allmennlærerutdanningen. En grunnskolelærerutdanning for trinnene 1-7 og en for trinnene 5-10.
• Regjeringen jobber med å innføre et oppfølgingsår for nyutdannede lærere.
• Det er opprettet over 1000 flere studieplasser for lærere
• Det har vært iverksatt en stor rekrutteringskampanje (og partnerskap) – GNIST – som har økt oppmerksomheten og hevet statusen for læreryrket
• Søkningen til lærerutdanningene har økt med nesten 50 prosent de tre siste år.
• Finansieringen av lærerutdanningen ved høyskoler og universitet er styrket, voksende til over 150 millioner
• Det er innført avskrivingsordninger for lærere med mastergrad i språk og MNT-fag (Matematikk, Naturfag og Teknologi)
• Det er innført Lektor II ordning i skolen for å få inn folk med teknisk kompetanse i skolen, selv om de formelt ikke er lærere
• Regjeringen har satt i gang gjennomgang av resten av lærerutdanningene.
Sett opp mot Høyres måte - mer måling og strengene karakterkrav - syns jeg vi ligger ganske godt an.
De siste årene har den rødgrønne regjeringen satt i verk en rekke tiltak for å skape en bedre skole.
• Våren 2009 la regjeringen fram en ny Stortingsmelding: "Læreren. Rollen og utdanningen" (St.meld.nr.11 (2008-2009). Som en konsekvens av denne ble det fra høsten 2010 innført en ny, todelt Grunnskolelærerutdanning (GLU) som erstatning for den gamle Allmennlærerutdanningen. En grunnskolelærerutdanning for trinnene 1-7 og en for trinnene 5-10.
• Regjeringen jobber med å innføre et oppfølgingsår for nyutdannede lærere.
• Det er opprettet over 1000 flere studieplasser for lærere
• Det har vært iverksatt en stor rekrutteringskampanje (og partnerskap) – GNIST – som har økt oppmerksomheten og hevet statusen for læreryrket
• Søkningen til lærerutdanningene har økt med nesten 50 prosent de tre siste år.
• Finansieringen av lærerutdanningen ved høyskoler og universitet er styrket, voksende til over 150 millioner
• Det er innført avskrivingsordninger for lærere med mastergrad i språk og MNT-fag (Matematikk, Naturfag og Teknologi)
• Det er innført Lektor II ordning i skolen for å få inn folk med teknisk kompetanse i skolen, selv om de formelt ikke er lærere
• Regjeringen har satt i gang gjennomgang av resten av lærerutdanningene.
Sett opp mot Høyres måte - mer måling og strengene karakterkrav - syns jeg vi ligger ganske godt an.
søndag 28. august 2011
Motmakt og nordlendinger
- Staten får kjeft for at det er for lite studentboliger i Bodø. Jeg forteller journalistene at Samskipnaden i Bodø har fått alt den har søkt om, og at problemet faktisk er at det ikke jobbes fram nye prosjekter. Likevel fortsetter journlisten å lure på hva staten skal gjøre og hvorfor ikke staten har gjort mer. Nøyaktig samme situasjonen var det i Tromsø.
- Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME): Da dette virkemiddelet ble lansert fikk vi masse kjeft for at det ikke kom noen FME'er til nord-Norge. Igjen: Ingen miljøer i Nord-Norge hadde søkt. Det som nesten er enda verre er at opptil flere miljøer i fullt alvor foreslår å flytte en FME fra sør til nord.
Poenget mitt er godt ment: Jeg ser ingen grunn til at det skal være sånn. Forskningsmiljøer, samskipnader og læresteder i Nord er gode nok til å få det til på egen hånd. De burde ikke lenger sitte og vente på staten. De kan og bør konkurrere på like fot og på samme premisser. Men da må de faktisk ha akkurat den innstillingen: Vi får det til fordi vi er gode nok!
onsdag 6. juli 2011
Tre års ulovlig skolefravær for Høyre
- Våren 2009 la regjeringen fram en ny Stortingsmelding: "Læreren. Rollen og utdanningen" (St.meld.nr.11 (2008-2009). Som en konksekvens av denne ble det fra høsten innført en ny, todelt Grunnskolelærerutdanning (GLU). En for trinn 1-7 og en for trinn 5-10.
- Regjeringen jobber med å innføre et oppfølgingsår for nyutdannede lærere.
- Det er opprettet over 1000 flere studieplasser for lærere
- Det har vært iverksatt en stor rekrutteringskampanje (og partnerskap) - GNIST
- Søkningen til lærerutdanningene har økt med 50 prosent de tre siste år.
- Finansieringen av lærertudanningen ved høyskoler og universitet er styrket, voksende til over 100 millioner
- Det er innført avskrivingsordninger for lærere med mastergrad i språk og MNT-fag (Matematikk, Naturfag og Teknologi)
- Det er innført Lektor II ordning i skolen for å få inn folk med teknisk kompetanse, selv om de formelt ikke er lærere
- Og regjeringen har satt i gang gjennomgang av resten av lærerutdanningene.
lørdag 28. mai 2011
Er SV intellektuelt late?
Paul Chaffey har anmeldt/ skrevet et bokessayet til Frank Rossaviks bok "Fra Kings Bay til kongens bord" for magasinet Minerva. I essayet forteller Paul Chaffey om det har mener er "SVs fire personlighetstrekk". Essayet er verdt å lese, men ett av de påståtte personlighetstrekkene vil jeg undersøke litt nærmere: Er SV intellektuelt late?
Chaffey beskriver hvordan partiet SV ikke har evne eller vilje til å drive politikkutvikling i forskjellige faser av politikken. Jeg er også opptatt av intellektuell latskap som kulturelt fenomen. Men først: hva innebærer det å være intellektuelt lat? Intellektuell latskap oppstår når kartet ikke lenger stemmer med terrenget, uten at man gjør noe med kartet.
Latskap i utenriksdebatten
I 1995 var det sikkerhetspolitiske landskapet i verden i voldsom endring. Etter murens fall i 1989 og Sovjetuniones oppløsning i 1991 gikk verden fra to til en supermakter og NATO visste ikke hvilken rolle de skulle innta. Undertegnede var leder i SVs utenrikspolitiske utvalg på den tiden og mente, sammen med mange andre, at dette var noe SV burde debattere og forholde seg til. Vi mente også at partiprogrammet burde innholde noe mer enn at Norge skulle melde seg ut av NATO. Jeg var overrasket over den manglende responsen. Forklaringen fikk jeg fra en av SVs parlamentarikere. Han sa omtrent som følger: Pragmatisk politikk driver vi hver eneste dag i fylkesting og kommuner. I utenrikspolitikken vil jeg at fanen skal reises ren og rød.
Latskap i vitenskapspolitikken
Innenfor forskning, men særlig innenfor høyere utdanning, har vi sett mye av det samme. Mange SV-stemmer fremfører politske standpunkter basert på et verdensbilde fra den gang det var fire universiteter i Norge og noen titusen studenter. Universitetenes rolle og plassering i samfunnet har forandret seg dramatisk de siste årene. Kravene til univeristetenes deltagelse i både verdiskaping og samfunnsdebatten har blitt stadig sterkere. Dette reflekteres i liten grad i hva som ytres fra ledende SV-stemmer.
Det fins unntak
To ting er viktige å være klar over: Det er ikke spesielt mye bedre i andre partier. Og det fins unntak. Mange av disse unntakene er SVere som har en rolle i organisasjoner som driver med politikk. Jeg møter stadig vekk SVere i profesjonelle roller som ikke er intellektuelt late. Ellers er det langt mellom unntakene. Men la meg nevne to innenfor mitt område: Benjamin Endre Larsen blogger og er aktiv i debatter i partiet. Jeg er ofte uenig med Benjamin, men han setter seg inn i sakene og tør utfordre sine egne tanker. Det andre unntaket er jeg enda oftere uenig med: Knut Kjellstadli. Han ga nylig ut boka "Akademisk kapitalisme". Så vidt jeg vet er dette det første forsøket fra en SVer på å tegne opp en politikk for akademia. Knut viser mot i denne boka og er ikke intellektuelt lat. Han tar inn over seg hvordan verden har forandret seg og forsøker å levere noe mulige svar ut fra sine politiske visjoner.
Hva så?
Jeg tror SV er helt avhengig av å blir intellektuelt mindre late skal vi få ny dynamikk og vekst inn i partiet. Hvordan få til det? Noen svar er:
Latskap i utenriksdebatten
I 1995 var det sikkerhetspolitiske landskapet i verden i voldsom endring. Etter murens fall i 1989 og Sovjetuniones oppløsning i 1991 gikk verden fra to til en supermakter og NATO visste ikke hvilken rolle de skulle innta. Undertegnede var leder i SVs utenrikspolitiske utvalg på den tiden og mente, sammen med mange andre, at dette var noe SV burde debattere og forholde seg til. Vi mente også at partiprogrammet burde innholde noe mer enn at Norge skulle melde seg ut av NATO. Jeg var overrasket over den manglende responsen. Forklaringen fikk jeg fra en av SVs parlamentarikere. Han sa omtrent som følger: Pragmatisk politikk driver vi hver eneste dag i fylkesting og kommuner. I utenrikspolitikken vil jeg at fanen skal reises ren og rød.
Latskap i vitenskapspolitikken
Innenfor forskning, men særlig innenfor høyere utdanning, har vi sett mye av det samme. Mange SV-stemmer fremfører politske standpunkter basert på et verdensbilde fra den gang det var fire universiteter i Norge og noen titusen studenter. Universitetenes rolle og plassering i samfunnet har forandret seg dramatisk de siste årene. Kravene til univeristetenes deltagelse i både verdiskaping og samfunnsdebatten har blitt stadig sterkere. Dette reflekteres i liten grad i hva som ytres fra ledende SV-stemmer.
Det fins unntak
Hva så?
Jeg tror SV er helt avhengig av å blir intellektuelt mindre late skal vi få ny dynamikk og vekst inn i partiet. Hvordan få til det? Noen svar er:
- Øk toleransen: Vi må begynne å tåle - og sette pris på - at folk i partiet har andre meninger enn oss selv. Bruk av "Venstresidekortet" (jfr. Chaffeys innlegg) bør forbys.
- Delta i debattene: Flere stemmer må gjøre seg gjeldene.
- Tenkemiljøer må på banen: De eksisterende tenkemiljøene må bli flinkere til å dra i gang nye debatter, og ikke bare levere defensive argumenter. Vi har en tendens i dette partiet til å være veldig politisk korrekte. Det er det mange nok som er...
mandag 16. mai 2011
De vanskelige dialogene
I medlemsavisa "Fontene", på Fontenes nettsider og på andre steder i hyperspace, har både barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hisset seg opp til de store høyder over hva de mener Kunnskapsdepartementet har foreslått om endringer av helse- og sosialutdanningene. Det hele har gått så langt at statsråd Tora Aasland måtte gå ut og presisere at ingen avgjørelser er fattet.
Dynamikken er interessant, og den sier litt om hvor vanskelig dialog er noen ganger. Bakgrunnen for all støyen var et diskusjonsnotat som Kunnskapsdepartementet la fram for en bredt sammensatt gruppe fra FO . Notatet innholdt blant annet mulige andre måter å organisere utdanningen innenfor "FO-området". Det var aldri på noe tidspunkt framlagt som noe annet enn et grunnlag for diskusjon. Etter møtet har forskjellige representanter fra FO brukt alle tenkelige kanaler på å spre at Kunnskapsdepartementet har foreslått å legge ned vernepleierutdanninga, og det har vært tatt i bruk meget sterke ord.
Hensikten med et diskusjonsnotat er selvsagt å få til diskusjon. I så måte var forsøket fullstendig mislykket. Utgangspunktet for diskusjonen (og for hele arbeidet med revidering av helse- og sosialutdanningene) er at det ikke (lenger) er samsvar mellom utdanningene som gis og de kompetansebehovene som eksisterer i samfunnet. Hvordan disse kunnskapsgapene skal fylles har vi ikke blitt noe klokere av. I stedet har all tid vært brukt til å forklare FO hva vi ikke har foreslått.
Det er selvsagt mulig at det beste svaret på utfordringene innenfor helse- og sosialutdanningene er å gjøre ingenting. Men jeg tviler. Utfordringene blir å få de riktige diskusjonene opp på bordet. Det må vi tydeligvis gjøre på en annen måte neste gang.
Hensikten med et diskusjonsnotat er selvsagt å få til diskusjon. I så måte var forsøket fullstendig mislykket. Utgangspunktet for diskusjonen (og for hele arbeidet med revidering av helse- og sosialutdanningene) er at det ikke (lenger) er samsvar mellom utdanningene som gis og de kompetansebehovene som eksisterer i samfunnet. Hvordan disse kunnskapsgapene skal fylles har vi ikke blitt noe klokere av. I stedet har all tid vært brukt til å forklare FO hva vi ikke har foreslått.
Det er selvsagt mulig at det beste svaret på utfordringene innenfor helse- og sosialutdanningene er å gjøre ingenting. Men jeg tviler. Utfordringene blir å få de riktige diskusjonene opp på bordet. Det må vi tydeligvis gjøre på en annen måte neste gang.
mandag 2. mai 2011
Svarene Fagerbergutvalget ikke har funnet om ikke-tematisk forskning
I serien "Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han støtter", har vi i dag kommet fram til Fagerbergutvalget, som i dag la fram sin innstilling. Veldig skjematisk forslår utvalget to ting:
Et utvalg av Fagerbergutvalgets kaliber burde ha gått mye lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene som handler om hvordan forskningssystemet fungerer. Hva forskerne ønsker seg og syns er strengt tatt bare et delargument i et systemperspektiv. Her følger noen eksempler på hva jeg skulle ønske Fagerbergutvalget hadde besvart om ikke-tematisk/nysgjerrighetsdrevet/forskningsbasert forskning:
Hva skjer med dem som ikke får penger fra "Fripro"?
Fagerbergutvalget foreslår en dramatisk økning av midler til Forskningsrådets åpne konkurransearena for fremragende forskning. De begrunner det med at andelen midler i Forskningsrådet har gått ned og at det er et effektivitetstap når mange gode forskere ikke får forsket på det de ønsker. For at dette argumentet skal være argumentasjonsmessig troverdig må følgende spørsmål besvares: Hva skjer med de (gode) forskningsprosjektene som ikke får støtte.
Dersom de fleste av disse prosjektene får støtte omtrent i samme form fra andre finansieringskilder har forskningssystemet strengt tatt ikke store problemer. Det er transaksjonskostnader knyttet til at forskerne må søke på nytt, men en søknadsprosess er i seg selv kvalitetsfremmende. Men dersom mange av disse forskerne forsvinner ut av forskningen, eller utfører forskning de ikke er motivert for og/eller ikke er egnet til, har systemet et problem.
Hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning trenger et forskningssystem?
Argumentet om at den åpne arenaen må styrkes fordi andelen har gått ned er meningsløst. (At utvalget går tilbake til å relatere forslagene sine til FoU-andelen av BNP er tilsvarende meningsløst. Forskjellen mellom FoU-andelen av norsk BNP i et globalt kriseår (2009) og et år med krig i midtøsten (2011) er ekstrem og reflekterer ikke den faktiske forskningsinnsatsen). I Fagerbergutvalget sin logikk stod det dermed bedre til med norsk forskning i 2001, for da utgjorde ikke-tematisk styrte prosjekter en større andel av et dramatisk mindre forskningsbudsjett. I think not.
Da burde utvalget anstrengt seg litt mer for å fine ut hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning et forskningssystem trenger. Jeg tror også at vi har for lite i dag, men et ekspertutvalg bør gi oss noe mer håndfaste svar: Bør en viss andel av forskningen være av denne typen? Bør det være en viss andel av de aktive forskerne? Kan det tenkes at gruppen som virkelig tilfører forskningssystemet noe unikt er begrenset, slik at det bare er en gitt mengde forskere som bør drive med dette, mens for systemet er det bedre om flere engasjerer seg i anvendt forskning eller tematisk styrt forskning?
For ikke å snakke om det jeg mener er det viktigste spørsmål omkring nysgjerrighetsdrevet forskning: Hvordan innretter vi også de tematisk styrke programmene slik at de er så tematisk vide at de fanger opp mange nok problemstillinger, og hvordan innretter vi programmene slik at vi fanger opp det uventede og gir forskerne mulighet til å forfølge ideer som dukker opp.
Hva er alternativbruken av 600 av de beste forskerne?
Dersom Fagerbergutvalget får det som de ønsker, vil 600 flere av de beste forskerne (som ikke er i et senter for fremragende forskning allerede) få forske på det de vil, og ikke det de driver med når de ikke får gjennomslag i "Fripro" (noe vi altså ikke helt vet hva er, se over).
Hvilke konsekvenser har det for forskningssystemet? Vil det tappe forskere fra viktige forskningssatsinger for å møte morgendagens utfordringer, som klima og helse? Vil det trekke de beste forskerne ut av undervisningen, slik NSO frykter?
Dette er blant de tingene det skulle vært nyttig å vite mer om. Men mest av alt er jeg uenig i den underliggende ideen om at det fins to typer forskning - den høyverdige, fri forskningen og alt det andre. Jeg har sett så mange eksempler på hvordan de store programmene nettopp får fram glitrende, grunnleggende forskning. Programmene for Funksjonell Genomforskning, for det internasjonale polaråret eller for klima er gode slike eksempler.
Egentlig har statsråd Aasland besvart dette spørsmålet like bra og langt mer prinsippielt for lenge siden, på et seminar i Litteraturhuset arrangert av Forskerforbundet 19. august.
En annen dag skal jeg polemisere mot argumentene for forslagene om å øke antall phd-stillinger og for økt RBO også.
- De foreslår å innføre en "nevner" i de forskjellige målene vi har for resultater av forskningen. Dette er slett ikke lett å få til på en god måte, og det får sikkert utvalget høre. Men motargumenter av typen "ikke alt kan måles og telles" er banale. Selvsagt kan vi ikke det, men vi kan åpenbart måle bedre enn i dag. Jeg syns Fagerbergutvalget har kommet med et verdifullt bidrag som kan brukes til å videreutvikle våre måter å måle forskning på. Men det skal jeg ikke bruke mer blekk på nå.
- Utvalget foreslår (som de fleste andre utvalg i denne sektoren) å bruke masse penger på å løse problemene. Mangelen på originalitet er overraskende, men mangelen på vilje til å dykke ned i problemstillingene er betenkelig. Forslagene, slik de er utformet av Fagerbergutvalget, er dessverre ikke mer enn det en rekke aktører i forskningsdebatten utmerket klarer å koke sammen uten hjelp av et ekspertutvalg. Problemet er kanskje ikke hva Fagerbergutvalget sier, men de de ikke sier.
Et utvalg av Fagerbergutvalgets kaliber burde ha gått mye lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene som handler om hvordan forskningssystemet fungerer. Hva forskerne ønsker seg og syns er strengt tatt bare et delargument i et systemperspektiv. Her følger noen eksempler på hva jeg skulle ønske Fagerbergutvalget hadde besvart om ikke-tematisk/nysgjerrighetsdrevet/forskningsbasert forskning:
Hva skjer med dem som ikke får penger fra "Fripro"?
Fagerbergutvalget foreslår en dramatisk økning av midler til Forskningsrådets åpne konkurransearena for fremragende forskning. De begrunner det med at andelen midler i Forskningsrådet har gått ned og at det er et effektivitetstap når mange gode forskere ikke får forsket på det de ønsker. For at dette argumentet skal være argumentasjonsmessig troverdig må følgende spørsmål besvares: Hva skjer med de (gode) forskningsprosjektene som ikke får støtte.
Dersom de fleste av disse prosjektene får støtte omtrent i samme form fra andre finansieringskilder har forskningssystemet strengt tatt ikke store problemer. Det er transaksjonskostnader knyttet til at forskerne må søke på nytt, men en søknadsprosess er i seg selv kvalitetsfremmende. Men dersom mange av disse forskerne forsvinner ut av forskningen, eller utfører forskning de ikke er motivert for og/eller ikke er egnet til, har systemet et problem.
Hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning trenger et forskningssystem?
Argumentet om at den åpne arenaen må styrkes fordi andelen har gått ned er meningsløst. (At utvalget går tilbake til å relatere forslagene sine til FoU-andelen av BNP er tilsvarende meningsløst. Forskjellen mellom FoU-andelen av norsk BNP i et globalt kriseår (2009) og et år med krig i midtøsten (2011) er ekstrem og reflekterer ikke den faktiske forskningsinnsatsen). I Fagerbergutvalget sin logikk stod det dermed bedre til med norsk forskning i 2001, for da utgjorde ikke-tematisk styrte prosjekter en større andel av et dramatisk mindre forskningsbudsjett. I think not.
Da burde utvalget anstrengt seg litt mer for å fine ut hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning et forskningssystem trenger. Jeg tror også at vi har for lite i dag, men et ekspertutvalg bør gi oss noe mer håndfaste svar: Bør en viss andel av forskningen være av denne typen? Bør det være en viss andel av de aktive forskerne? Kan det tenkes at gruppen som virkelig tilfører forskningssystemet noe unikt er begrenset, slik at det bare er en gitt mengde forskere som bør drive med dette, mens for systemet er det bedre om flere engasjerer seg i anvendt forskning eller tematisk styrt forskning?
For ikke å snakke om det jeg mener er det viktigste spørsmål omkring nysgjerrighetsdrevet forskning: Hvordan innretter vi også de tematisk styrke programmene slik at de er så tematisk vide at de fanger opp mange nok problemstillinger, og hvordan innretter vi programmene slik at vi fanger opp det uventede og gir forskerne mulighet til å forfølge ideer som dukker opp.
Hva er alternativbruken av 600 av de beste forskerne?
Dersom Fagerbergutvalget får det som de ønsker, vil 600 flere av de beste forskerne (som ikke er i et senter for fremragende forskning allerede) få forske på det de vil, og ikke det de driver med når de ikke får gjennomslag i "Fripro" (noe vi altså ikke helt vet hva er, se over).
Hvilke konsekvenser har det for forskningssystemet? Vil det tappe forskere fra viktige forskningssatsinger for å møte morgendagens utfordringer, som klima og helse? Vil det trekke de beste forskerne ut av undervisningen, slik NSO frykter?
Dette er blant de tingene det skulle vært nyttig å vite mer om. Men mest av alt er jeg uenig i den underliggende ideen om at det fins to typer forskning - den høyverdige, fri forskningen og alt det andre. Jeg har sett så mange eksempler på hvordan de store programmene nettopp får fram glitrende, grunnleggende forskning. Programmene for Funksjonell Genomforskning, for det internasjonale polaråret eller for klima er gode slike eksempler.
Egentlig har statsråd Aasland besvart dette spørsmålet like bra og langt mer prinsippielt for lenge siden, på et seminar i Litteraturhuset arrangert av Forskerforbundet 19. august.
En annen dag skal jeg polemisere mot argumentene for forslagene om å øke antall phd-stillinger og for økt RBO også.
søndag 3. april 2011
Panic! Studentprotest! The Smiths! The Queen is dead!
Sjelden har ett enkelt bilde bedre fanget omtrent alt som er viktig i vår tid.
Bildet er tatt under de store studentprotestene i London mot innføringen av skolepenger. Det viser at det er bra med gratis utdanning.
Legg merke til t-skjorta jenta har på seg. Tidenes nest beste pop-orkester. Hvis noen lurer, så ønsker jeg meg sånn til jul.
Det er dobbeltaktuelt fordi det er 25 år siden The Smiths ga ut sitt mesterverk "The Queen is dead". The Smiths var strengt tatt ikke noe stort album-band - de lagde først og fremst sinnsykt bra enkeltlåter (noe Morrisey fortsatte med, selv om det ikke er helt det samme. Vi savner Johnny Marr). Men The Queen is dead er et unntak. Et helstøpt veldig bra album.
Det er trippelaktuelt fordi studentprotestene i år minner om store protester under Thatcher-tida i England (både der og i Norge). Det var en trist tid med reaksjonære krefter på sitt sterkeste. Det anbefales ikke å slippe til høyresida igjen...
I den anledning gir Mojo magasin ut en samling av protestsanger som minner om den gang. Og der er det noen perler. Billy Braggs "Who's side are you on" og Robert Wyatts versjon av "Shipbuilding" (skrevet av Elvis Costello, og gitt ut året etter Wyatts versjon) er riktig så flotte.
Et riktig kinderegg altså.
Legg merke til t-skjorta jenta har på seg. Tidenes nest beste pop-orkester. Hvis noen lurer, så ønsker jeg meg sånn til jul.
Det er dobbeltaktuelt fordi det er 25 år siden The Smiths ga ut sitt mesterverk "The Queen is dead". The Smiths var strengt tatt ikke noe stort album-band - de lagde først og fremst sinnsykt bra enkeltlåter (noe Morrisey fortsatte med, selv om det ikke er helt det samme. Vi savner Johnny Marr). Men The Queen is dead er et unntak. Et helstøpt veldig bra album.
Det er trippelaktuelt fordi studentprotestene i år minner om store protester under Thatcher-tida i England (både der og i Norge). Det var en trist tid med reaksjonære krefter på sitt sterkeste. Det anbefales ikke å slippe til høyresida igjen...
I den anledning gir Mojo magasin ut en samling av protestsanger som minner om den gang. Og der er det noen perler. Billy Braggs "Who's side are you on" og Robert Wyatts versjon av "Shipbuilding" (skrevet av Elvis Costello, og gitt ut året etter Wyatts versjon) er riktig så flotte.
Et riktig kinderegg altså.
lørdag 26. mars 2011
(Tilgangen til) (høyere) utdanning er ideologi
I går skrev jeg om en veldig fornuftig NOU om kompetansearbeidsplasser i hele landet. Tilgangne til høyere utdanning henger nøye sammen med komeptansearbeidsplasser og hvordan vi har det i landet. Sånn ser det ut:
Som vi lett ser er det en nær sammenheng mellom det å ha høyere utdanning og økonomisk utviklingen - her av kompetansearbeidsplasser.
I tillegg til økonomisk utvikling, har utdanning veldig mye å si for den enkeltes utvikling. Vi vet at selvutvikling på arbeidsplassen henger sammen med høyere utdanninng. De som har utdanning fra før tar også mer etter- og videreutdanning.
Vesntresida har alltid kjempet for å gi flere kunnskap - demokratisering av kunnskap. Tidligere har det vært retten til grunnskole, senere rettet til videregående skole. I vår tid handler det om å gi tilgang til høyere utdannig til dem som har evne og vilje. Jeg mener ikke at alle skal ha høyere utdanning. Vi har bruk for flere med fagutdanning, og vi har bruk for flere med fagskoleutdanning. Men ut fra NOU'en om kompetansearbeidsplasser er det liten tvil om at høyere utdanning er nøkkelen.
Som vi lett ser er det en nær sammenheng mellom det å ha høyere utdanning og økonomisk utviklingen - her av kompetansearbeidsplasser.
I tillegg til økonomisk utvikling, har utdanning veldig mye å si for den enkeltes utvikling. Vi vet at selvutvikling på arbeidsplassen henger sammen med høyere utdanninng. De som har utdanning fra før tar også mer etter- og videreutdanning.
Vesntresida har alltid kjempet for å gi flere kunnskap - demokratisering av kunnskap. Tidligere har det vært retten til grunnskole, senere rettet til videregående skole. I vår tid handler det om å gi tilgang til høyere utdannig til dem som har evne og vilje. Jeg mener ikke at alle skal ha høyere utdanning. Vi har bruk for flere med fagutdanning, og vi har bruk for flere med fagskoleutdanning. Men ut fra NOU'en om kompetansearbeidsplasser er det liten tvil om at høyere utdanning er nøkkelen.
fredag 25. mars 2011
Her er SVs næringspolitikk
Jeg vet det er nerdete, men jeg hører til dem som kan bli skikkelig glad av en NOU (Norges offentlige utredninger). Nærmere bestemt 2011:3 Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet.
Liv Signe Navarsete var raskt ute med å hevde at dette var deres politikk. Jeg tror det handler om at dette er en NOU som handler om forhold ute i landet. Dagens Næringsliv var omtrent like raske til å hevde at denne utredningen innebar et brudd med all politikk Senterpartiet tradisjonelt har stått for. Jeg mener den representerer SVs framtidige næringspolitikk.
Liv Signe Navarsete var raskt ute med å hevde at dette var deres politikk. Jeg tror det handler om at dette er en NOU som handler om forhold ute i landet. Dagens Næringsliv var omtrent like raske til å hevde at denne utredningen innebar et brudd med all politikk Senterpartiet tradisjonelt har stått for. Jeg mener den representerer SVs framtidige næringspolitikk. Det viktigste denne NOU'en gjør er å være den første som omhandler kompetansearbeidsplasser med et samla blikk. Og den sier endel ting veldig klart:
- Globaliseringen driver fram kravene til økt kompetanse i Norge. Vi kan aldri konkurrere på pris - vi må konkurrere på kunnskap.
- Kunnskapsnivået i Norge øker. Sterkt. Men den er skjevt fordelt. Andelen med lang høyere utdanning er 12 prosent i hovedstadsregionen mot 2 prosent i spredtbygde regioner.
- Det er mye omstilling. Hvorvidt omstillingene lykkes avhenger av om man klarer å lage nye kompetansearbeidsplasser.
- Og det som er bra: Der det kommer nye kompetansearbeidsplasser, kommer det også annen økonomisk aktivitet.
Og så innholder NOU'en noen overraksende ting: Det er i hovedstaden vi reiser langt for å jobbe. Jeg reiser en time til jobb. Hver vei. Det gjør de ikke på landet.
Hvor lykkes, og hvor vil det lykkes?
Det er noe å hente for de aller fleste. Det er kritiske blikk på utviklingen mange steder. Mine inntrykk er for eksempel:
- Forholdene ligger ekstremt godt til rette for utvikling av kompetansearbeidsplasser i hovedstadsregionen. Det er nesten overraskende at ikke forskjellene mellom univeristeter og høyskoler i Oslo og resten av landet er enda større.
- Trondheim er en slags underyter. Til tross for et meget sterkt teknologisk miljø er ikke regionen spesielt god til å ta i mot nyutdannet arbeidsplass eller å sette ledige hender inn i nytt, utviklende næringsliv.
Det er dette vi skal leve av
Løsningene utvalget forslår kan sikkert, og vil sikkert, bli diskutert. Men jeg mener prinsippene i det de foreslår er veldig riktige:
- Kompetansemiljøer må knyttes sammen med arbeidsplasser
- Virkemidlene må innrettes slik at hodene og stedene møtes og forsterker hverandre
- Infrastruktur må legges til rette i hele landet.
Når du er ferdig med denne glimrende NOU'en, er det verdt å lese Richard Floridas tanker.
torsdag 24. mars 2011
SV og modernitet
SVs landsmøte starter i morgen, fredag 25. mars. Jeg håper på et landsmøte som ser framover og viser fram hva det betyr å være et moderne, sosialistisk parti.
Sliter vi med det moderne?
Det verdisettet som tilsammen utgjør SV går aldri av moten. Solidaritet, rettferdighet, anti-atuoritet, kampen for de svake, individuell frihet, omtanke for miljøet, internasjonalisme. Dette er noe alle SVere alltid kan ha rak rygg for at vi alltid har stått for.
Det SV sliter med er likevel forholdet til det moderne. SV og SVere tar som regel rollen som forsvarere av det bestående. Samfunnet utvikler seg og forutsetningene for politikken kan forandre seg grunnleggende, men det er ofte høyresida som påpeker problemene og lanserer løsninger som går gjennom. Høyres oppløsning av mediamonoplet og lettelse av åpningstider på 80-tallet er sånne eksempler.
På området jeg arbeider, forskning og høyere utdanning, ser vi noe av det samme. Det foregikk en enorm transformasjon av både forskningsfeltet og høyere utdanningsfeltet i løpet av 80- og 90-tallet. Antallet studenter ble mer enn fordoblet, og forskningsbevilgningene ble flerdoblet. Høyere utdanning gikk fra å være eliteutdanning til å bli masseutdanning. Tilsvarende gikk forskning fra å være en universitetsaktivitet til en innsatsfaktor i hele samfunnet - fra økonomisk utvikling til politikkutforming. Men venstresiden overlot for mye til Kristin Clemet å trekke politiske konsekvenser av endrete forhold. Venstresiden protesterte, mens høyresiden innførte ny politikk.
Det moderne SV
Min egen kommune, Nesodden, er et godt eksempel på det moderne SV: Vi gjør det godt der befolkningen har høy utdanning og jobber i serviceyrker. Det som er positivt er at dette blir det mer av! Utdanningsnivået i den norske befolkningen peker bare en vei - oppover. Det skulle bety at SV skulle ha alle muligheter til å lykkes.
Ny teknologi
Heldigvis er SVere glad i internett. Det er kanskje en av grunnene til at det foregår en levende og god debatt om fildeling, opphavsrett og personvern. Da er SV på sitt beste.
Klarer vi å gjøre tilsvarende på andre politikkområder? Klarer vi å utforme næringspolitikk som tar hensyn til at kunnskapsbaserte tjenester vil være den viktigste næringen i Norge de neste tiårene? Klarer vi å ta høyde for at mennesker jobber på nye måter, slik at arbeideres rettigheter innebærer både økt fleksibilitet og behov for nye former for beskyttelse? Klarer vi å kombinere verdiskaping med hensyn til miljø og bærekraft? Eller blir vi opptatt av å beskytte det bestående og unngå forandring?
Vi har alle muligheter.
Sliter vi med det moderne?
Det verdisettet som tilsammen utgjør SV går aldri av moten. Solidaritet, rettferdighet, anti-atuoritet, kampen for de svake, individuell frihet, omtanke for miljøet, internasjonalisme. Dette er noe alle SVere alltid kan ha rak rygg for at vi alltid har stått for.
Det SV sliter med er likevel forholdet til det moderne. SV og SVere tar som regel rollen som forsvarere av det bestående. Samfunnet utvikler seg og forutsetningene for politikken kan forandre seg grunnleggende, men det er ofte høyresida som påpeker problemene og lanserer løsninger som går gjennom. Høyres oppløsning av mediamonoplet og lettelse av åpningstider på 80-tallet er sånne eksempler.
På området jeg arbeider, forskning og høyere utdanning, ser vi noe av det samme. Det foregikk en enorm transformasjon av både forskningsfeltet og høyere utdanningsfeltet i løpet av 80- og 90-tallet. Antallet studenter ble mer enn fordoblet, og forskningsbevilgningene ble flerdoblet. Høyere utdanning gikk fra å være eliteutdanning til å bli masseutdanning. Tilsvarende gikk forskning fra å være en universitetsaktivitet til en innsatsfaktor i hele samfunnet - fra økonomisk utvikling til politikkutforming. Men venstresiden overlot for mye til Kristin Clemet å trekke politiske konsekvenser av endrete forhold. Venstresiden protesterte, mens høyresiden innførte ny politikk.
Det moderne SV
Min egen kommune, Nesodden, er et godt eksempel på det moderne SV: Vi gjør det godt der befolkningen har høy utdanning og jobber i serviceyrker. Det som er positivt er at dette blir det mer av! Utdanningsnivået i den norske befolkningen peker bare en vei - oppover. Det skulle bety at SV skulle ha alle muligheter til å lykkes. Ny teknologi
Heldigvis er SVere glad i internett. Det er kanskje en av grunnene til at det foregår en levende og god debatt om fildeling, opphavsrett og personvern. Da er SV på sitt beste.
Klarer vi å gjøre tilsvarende på andre politikkområder? Klarer vi å utforme næringspolitikk som tar hensyn til at kunnskapsbaserte tjenester vil være den viktigste næringen i Norge de neste tiårene? Klarer vi å ta høyde for at mennesker jobber på nye måter, slik at arbeideres rettigheter innebærer både økt fleksibilitet og behov for nye former for beskyttelse? Klarer vi å kombinere verdiskaping med hensyn til miljø og bærekraft? Eller blir vi opptatt av å beskytte det bestående og unngå forandring?
Vi har alle muligheter.
onsdag 23. mars 2011
NSO - barn av NOKUT
Jeg er gjesteblogger for NSO. Jeg gjentar innlegget her.
Norsk Studentorganisasjon er et ektefødt barn av de endringene som har skjedd i politikken for forskning og høyere utdanning – og godt er det.
Jeg har vært i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet i overgangen fra to til en studentorganisasjon. Det var ingen tvil om at fusjonen lenge har ligget i luften. Jeg kan da heller ikke huske at de to forløperorganisasjonene har vært uenige om noe viktig. Men hvorfor ble det sånn?
På begynnelsen av 2000-tallet ble kvalitetsreformen innført og det ble iverksatt kvalitetskriterier for godkjenning av doktorgrader og fastsetting av lærestedenes status som høyskole eller universitet. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) ble satt til å håndheve regelverket. Dette betydde i praksis at det ikke lenger var et klart skille mellom høyskoler og universitet. I årene som fulgte begynte høyskoler å utvikle seg i “universitetsretning”, og universiteter begynte å tilby tradisjonelle profesjonsutdanninger. Med opprettelsen av universitetene i Stavanger og Agder og fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Tromsø var skillet mellom høyskoler og universiteter ikke lenger meningsfullt. Da forsvant også siste rest av meningen med å ha to forskjellige studentorganisasjoner – StL og NSU. Det var ikke lenger noe som definerte dem som egne organisasjoner. Sammenslåingen var en logisk og fornuftig konsekvens.
Samlingen av de to store studentorganisasjonene er også i tråd med tiden i den forstand at det blir mer og mer riktig å se forskjellige utdanningstyper i sammenheng. Tradisjonelle profesjonsutdanninger akademiseres og tradisjonelle disiplinutdanninger yrkesrettes. Etter mitt syn har begge tradisjonene viktige erfaringer å bringe til torgs og har mye å lære av hverandre. Den samlete studentorganisasjonen har da også allerede profilert seg klart på problemstillinger som er overskridende i forhold til de gamle organisasjonenes tradisjonelle enemerker. Undervisningskvalitet har vært et forenende og viktig punkt for studentene.
NSU og StL har vært de beste lobbyorganisasjonene i sektoren. De skal ha en stor del av æren for at nivået på utbygging av studentboliger har kommet opp i rundt 1000 i året. Studentorganisasjonene og den nye studentorganisasjonen blir hørt på også i en rekke andre saker som ikke når førstesidene like ofte.
På ett viktig område savner jeg en mye tydeligere stemme fra NSO – utdanningsbølgen. For meg virker det som NSOs slagord er “Lik rett til utdanning for dem som allerede har studieplass”. NSO prioriterer ned innsatsen for å få plass til flere i høyere utdanning fordi de er redd for at dette truer kvaliteten for dem som allerede er inne i høyere utdanning. Selv om det er svært viktig å vokte over og kjempe for bedre forhold for dagens studenter, mener jeg NSO her svikter i å tenke utover seg selv og være en organisasjon med samfunnsambisjoner. Den svært viktige utredningen ”Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet” forteller oss hvor viktig kompetanse kommer til å være for framtidas Norge og for hele Norge. Her utfordrer jeg NSO til å ta et standpunkt. Som høres.
Samtidig ligger det i en studentorganisasjon å være historieløs. Flesteparten av NSOs medlemmer har aldri opplevd noe annet enn Kvalitetsreformen. De mener at oppfølgingen av studentene svekkes. They know nothing! Pre kvalitetsreformen var det ingen som mente at det var noen andre enn studentene selv som hadde det fulle ansvaret for at de fikk seg en utdanning. Om de ikke fikk seg en utdanning var det i hvert fall ikke professorens skyld. Men sånn går verden framover. NSO vil selvsagt forbedre situasjonen for sine medlemmer nå – og ikke sammenliknet med situasjonen for snart ti år siden.
Har man sluttet å krabbe og begynt å gå, må målet være å løpe. Gratulerer med ettårsdagen.
Norsk Studentorganisasjon er et ektefødt barn av de endringene som har skjedd i politikken for forskning og høyere utdanning – og godt er det.
Jeg har vært i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet i overgangen fra to til en studentorganisasjon. Det var ingen tvil om at fusjonen lenge har ligget i luften. Jeg kan da heller ikke huske at de to forløperorganisasjonene har vært uenige om noe viktig. Men hvorfor ble det sånn?
På begynnelsen av 2000-tallet ble kvalitetsreformen innført og det ble iverksatt kvalitetskriterier for godkjenning av doktorgrader og fastsetting av lærestedenes status som høyskole eller universitet. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) ble satt til å håndheve regelverket. Dette betydde i praksis at det ikke lenger var et klart skille mellom høyskoler og universitet. I årene som fulgte begynte høyskoler å utvikle seg i “universitetsretning”, og universiteter begynte å tilby tradisjonelle profesjonsutdanninger. Med opprettelsen av universitetene i Stavanger og Agder og fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Tromsø var skillet mellom høyskoler og universiteter ikke lenger meningsfullt. Da forsvant også siste rest av meningen med å ha to forskjellige studentorganisasjoner – StL og NSU. Det var ikke lenger noe som definerte dem som egne organisasjoner. Sammenslåingen var en logisk og fornuftig konsekvens.
Samlingen av de to store studentorganisasjonene er også i tråd med tiden i den forstand at det blir mer og mer riktig å se forskjellige utdanningstyper i sammenheng. Tradisjonelle profesjonsutdanninger akademiseres og tradisjonelle disiplinutdanninger yrkesrettes. Etter mitt syn har begge tradisjonene viktige erfaringer å bringe til torgs og har mye å lære av hverandre. Den samlete studentorganisasjonen har da også allerede profilert seg klart på problemstillinger som er overskridende i forhold til de gamle organisasjonenes tradisjonelle enemerker. Undervisningskvalitet har vært et forenende og viktig punkt for studentene.
NSU og StL har vært de beste lobbyorganisasjonene i sektoren. De skal ha en stor del av æren for at nivået på utbygging av studentboliger har kommet opp i rundt 1000 i året. Studentorganisasjonene og den nye studentorganisasjonen blir hørt på også i en rekke andre saker som ikke når førstesidene like ofte.
På ett viktig område savner jeg en mye tydeligere stemme fra NSO – utdanningsbølgen. For meg virker det som NSOs slagord er “Lik rett til utdanning for dem som allerede har studieplass”. NSO prioriterer ned innsatsen for å få plass til flere i høyere utdanning fordi de er redd for at dette truer kvaliteten for dem som allerede er inne i høyere utdanning. Selv om det er svært viktig å vokte over og kjempe for bedre forhold for dagens studenter, mener jeg NSO her svikter i å tenke utover seg selv og være en organisasjon med samfunnsambisjoner. Den svært viktige utredningen ”Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet” forteller oss hvor viktig kompetanse kommer til å være for framtidas Norge og for hele Norge. Her utfordrer jeg NSO til å ta et standpunkt. Som høres.
Samtidig ligger det i en studentorganisasjon å være historieløs. Flesteparten av NSOs medlemmer har aldri opplevd noe annet enn Kvalitetsreformen. De mener at oppfølgingen av studentene svekkes. They know nothing! Pre kvalitetsreformen var det ingen som mente at det var noen andre enn studentene selv som hadde det fulle ansvaret for at de fikk seg en utdanning. Om de ikke fikk seg en utdanning var det i hvert fall ikke professorens skyld. Men sånn går verden framover. NSO vil selvsagt forbedre situasjonen for sine medlemmer nå – og ikke sammenliknet med situasjonen for snart ti år siden.
Har man sluttet å krabbe og begynt å gå, må målet være å løpe. Gratulerer med ettårsdagen.
torsdag 24. februar 2011
Nødbrems og studentstyrt studentvelferd
Kunnskapsdepartementet har sendt ut på høring forslag til endringer av studentsamskipnadslovgivingen. Mange har reagert og student"avisa" Universitas mener dette er et "Tillitsbrudd". Mye kan sies om hvordan Universitas presenterer saken, spesielt hvordan de omtaler hva KD har sagt og ikke sagt, men det lar jeg ligge. Jeg vil heller ta for meg noen viktige hovedmomenter i forslaget til endringer.
Alternativet er ikke å fortsette som før
Det viktigste alle må ta inn over seg, er at det ikke er noe alternativ å fortsette som før. Utviklingen de siste år viser at dagens organisering innebærer for stor risiko. Det er meningsløst å snakke om studentene som eiere av studentsamskipnadene, og utforme politikken utfra dette. Studentvelferd er lovpålagt. Det betyr at det til syvende og sist er staten som sitter med det juridiske, økonomiske og moralske ansvaret for studentvelferden. Dersom en studentsamskipnad går konkurs er det bare staten som blir holdt ansvarlig for å opprettholde studentvelferden.
Hensikten er fortsatt studentstyrt velferd
Hensikten med de nye forslagene i studentsamskipnadslovgivingen er at det fortsatt skal være studentstyring av velferden. Jeg mener forslaget helt klart sikrer det. Det er bygd inn de nødvendige nødbremsene i systemet som minsker risikoen for at noe skal gå galt.
Er det mistillit til studentene?
Nei. I de eksemplene på ting som har gått galt, er det eksempler på både at dårlige økonomiske vurderinger er fattet av et simpelt flertall (studentflertallet) og at et samlet styre ikke har vært sitt ansvar bevist i forhold til god økonomisk drift og studentsamskipnadens hovedoppgave(studentvelferd) . Hensikten med sikkerhetsmekanismene er at det skal være litt vanskeligere å fatte beslutninger med usikre langtidsvirkninger. Man - enten man er studenter eller andre - må tenke seg om litt bedre og forankre store beslutninger bedre.
Struper forslagene studentstyringen?
I debatten har det blitt sagt at alt studentsamskipnaden gjør er viktig, derfor må alle beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Dette er meningsløst. Det er behov for å klargjøre og skape en felles forståelse hva viktige eller uvanlige beslutninger er og bør være. Departementets forslag inneholder også et minimum på hvilke typer saker dette bør omfatte. Denne typen sikkerhetsmekanismer er vanlige i andre deler av samfunnet, men ny for vår sektor. Jeg tror det er fullt mulig å avgrense dette på en god måte.
Skjæres alle over en kam?
Som i de aller fleste områder i samfunnet lager man ett regelverk for en type aktivitet. For de fleste veldrevne studentsamskipnadene bør ikke de foreslåtte endringene bety noen forskjell i hverdagen. Men jeg tenker at den dagen det går galt, vil det være bra å ha et bedre styringssystem på plass.
Studentvelferden skal sikres
Det som er spesielt med dagens system er at de som har det faktiske ansvaret (staten) har så få styringsvirkemidler over studentvelferden. Utfordringen nå er å finne et nytt styringssystem som kombinerer det som er bra med dagens system - stydentsstyringen - med å sikre studentvelferden også i framtida. Alternativet er ikke å gjøre ingenting.
Alternativet er ikke å fortsette som før
Det viktigste alle må ta inn over seg, er at det ikke er noe alternativ å fortsette som før. Utviklingen de siste år viser at dagens organisering innebærer for stor risiko. Det er meningsløst å snakke om studentene som eiere av studentsamskipnadene, og utforme politikken utfra dette. Studentvelferd er lovpålagt. Det betyr at det til syvende og sist er staten som sitter med det juridiske, økonomiske og moralske ansvaret for studentvelferden. Dersom en studentsamskipnad går konkurs er det bare staten som blir holdt ansvarlig for å opprettholde studentvelferden.
Hensikten er fortsatt studentstyrt velferd
Hensikten med de nye forslagene i studentsamskipnadslovgivingen er at det fortsatt skal være studentstyring av velferden. Jeg mener forslaget helt klart sikrer det. Det er bygd inn de nødvendige nødbremsene i systemet som minsker risikoen for at noe skal gå galt.
Er det mistillit til studentene?
Nei. I de eksemplene på ting som har gått galt, er det eksempler på både at dårlige økonomiske vurderinger er fattet av et simpelt flertall (studentflertallet) og at et samlet styre ikke har vært sitt ansvar bevist i forhold til god økonomisk drift og studentsamskipnadens hovedoppgave(studentvelferd) . Hensikten med sikkerhetsmekanismene er at det skal være litt vanskeligere å fatte beslutninger med usikre langtidsvirkninger. Man - enten man er studenter eller andre - må tenke seg om litt bedre og forankre store beslutninger bedre.
Struper forslagene studentstyringen?
I debatten har det blitt sagt at alt studentsamskipnaden gjør er viktig, derfor må alle beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Dette er meningsløst. Det er behov for å klargjøre og skape en felles forståelse hva viktige eller uvanlige beslutninger er og bør være. Departementets forslag inneholder også et minimum på hvilke typer saker dette bør omfatte. Denne typen sikkerhetsmekanismer er vanlige i andre deler av samfunnet, men ny for vår sektor. Jeg tror det er fullt mulig å avgrense dette på en god måte.
Som i de aller fleste områder i samfunnet lager man ett regelverk for en type aktivitet. For de fleste veldrevne studentsamskipnadene bør ikke de foreslåtte endringene bety noen forskjell i hverdagen. Men jeg tenker at den dagen det går galt, vil det være bra å ha et bedre styringssystem på plass.
Studentvelferden skal sikres
Det som er spesielt med dagens system er at de som har det faktiske ansvaret (staten) har så få styringsvirkemidler over studentvelferden. Utfordringen nå er å finne et nytt styringssystem som kombinerer det som er bra med dagens system - stydentsstyringen - med å sikre studentvelferden også i framtida. Alternativet er ikke å gjøre ingenting.
torsdag 13. januar 2011
Frihet i Vitenskapsåret
I dagens Aftenposten (13. januar - "Råd for forskningsåret") har min gamle kollega Dag Hessen - som ellers er en av våre fremste forskningspolitiske tenkere - sett seg fullstendig blind på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "FRIPRO". Dessuten har han noen grove feiltolkninger av hva regjeringen og ledelsen i Kunnskapsdepartementet faktisk mener om programforskning, ikke-tematisk forskning etc.
Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."
La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:
Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".
Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).
Den store utfordringen i vitenskapspolitikken blir å sørge for at forskningen og vitenskapens prinsipper anvendes for alle disse begrunnelsene. Det er et poeng at alle aktørene i forskningssystemet skal kunne møte disse begrunnelsene og sammen gi svarene vi trenger.
Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!
Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."
La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:
- Åpne konkurransearenaer i Norges forskningsråd (NFR). Dette er det såkalte "FRIPRO" virkemiddelet. Dette utgjør som Hessen skriver 7 prosent av NFRs totale forskningbevilginger. Å få midler i FRIPRO henger svært høyt, med avslagsrater på rundt 90 prosent. Etter mitt syn er det riktig at dette er det mest høythengende virkemiddelet i NFR. Vi mener likevel at balansen ikke er helt god per i dag. Derfor styrket vi dette virkemiddelet med 60 millioner i statsbudsjettet for 2011.
- Sentre for Fremragende forskning (SFF): Det fins i dag 21 SFF'er som mottar betydelig grunnfinansiering i 5 + 5 år (avhengig av midtveisevaluering). Her bruker NFR betydelige midler. I tillegg er disse forskningsgruppene ekstremt konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt og både innenfor tematiske og ikke-tematiske virkemidler. Jeg syns jeg har lest et sted at SFF'ene stikker av med 5 prosent av forskningsmidlene.
- Yngre Fremragende Forskere (YFF) er et virkemiddel der unge, lovende forskere får driftsmidler til å bygge opp forskningsgrupper. Akkurat som for SFF'ene er dette særs konkurransedyktige forskere.
- Universitetene og Høyskolene sine forskningsmidler: Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk. Det fins sannsynligvis ingen yrkesgruppe i landet som har større frihet til å forfølge egne ideer en disse forskerne. Et tilsvarende argument gjelder for universitetsansatte stipendiater og amanuensiser. Hvor mye dette utgjør i kroner og øre er sikkert nesten umulig å fastslå nøyaktig, men det er neppe tvil om at det utgjør en betydelig forskningsinnsats.
Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".
Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).
Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Hva har hastighet å si for smittespredning?
I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...
-
Jeg vet det er nerdete, men jeg hører til dem som kan bli skikkelig glad av en NOU (Norges offentlige utredninger). Nærmere bestemt 2011:3 K... -
I serien " Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han støtter ", har vi i dag kommet fram til Fagerbergutvalget, som i dag ... -
Det som er surt med å være i posisjon er at man alltid må sjekke tall. Det kravet ligger ikke på opposisjonen eller aktørene i forskningslan...