For det er ikke så vanskelig: Da dagens finansieringssystem ble innført i 2003 fikk universitetene og høyskolene ansvaret for hele bevilgningen sin. Med unntak for noen få utdanninger som har såkalt akvititetskrav, og generelle regler for økonomistyring etc, er det opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser. Da systemet ble innført ble det gjort en teknisk beregning som tok utgangspunkt i hvor mange studenter som var på det enkelte lærested for å finne et startpunkt. Når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested, uansett hvor mange ganger det blir påstått. Det vil være ulogisk.
Selvfølgelig påvirkes lærestedene av finansieringssystemet. Særlig påvirkes de av hvordan studiepoeng finansieres. Ved innføringen av systemet ble det lagt til grunn grove gjennomsnittkategorier for studier. 60 prosent av de daværende kostnadene for studiene ble værende i lærestedenes bevilgning, mens 40 prosent ble "tatt ut". Siden har det vært slik at denne 40 prosenten blir betalt ut for hver 60 studiepoengenhet som blir avlagt ved et lærested. Dette er en automatisk ordning. Dette er også en åpen ordning - lærestedene får uttelling uavhengig av startpunktet i 2003, og uavhengig av størrelsen på statsbudsjettet. Et slikt system har en ekstremt sterk insentivvirkning for å være effektive. Det lønner seg veldig å fylle opp eksisterende kapasitet. Samtidig lønner det seg svært dårlig å opprette nye tilbud (uten å legge ned noe annet). Da vil man bare få finansiering til grovt sett 40 prosent.
Kan man forvente at ledelsen ved lærerstedene forstår dette? Ja, mener jeg. De har tilpasset seg systemet på to måter:
- Noen har vært ansvarlige og tatt opp studenter i tråd med hva de har finansiering til. F.eks. Høyskolen i Sør-Trøndelag.
- Mange har tatt opp så mange studenter de har klart, selv om de burde vite at det på litt lenger sikt vil føre til press på den totale bevilgningen og innskrenke handlingsrommet.
Det er selvsagt legitimt å argumentere for at det er store undervisningsbehov og dermed ønskelig med sterkere bevilgninger, eller i det hele tatt å argumentere for større bevilgninger.
Strengt tatt tror jeg ledelsen ved våre universiteter og høyskoler skjønner dette. Alternativet er verre. Strengt tatt vet også Forsekerforum dette. Det står tross alt i e-posten de fikk.
PS: Grunnen til at Forskerforum fikk en e-post (og ikke et intervju) var at journalisten selv ikke hadde anledning til å snakke med statsråden.
PPS: Da kvalitetsreformen ble innført, fulgte det med over en milliard kroner for å finansiere reformen (det stod også i den nevnte e-posten). Men igjen: Hvorfor ødelegge en sak med fakta?
PPPS: Det er utrolig hvor mye tid man må bruke på tekniske oppklaringer i stedet for å diskutere framtidas behov for høyere utdanning og forskning...