De store vitenskapsspørsmålene

2011 skal bli "Vitenskapsåret". Universitetet i Oslo fyller 200 år, vi har bak oss et år med "Hjernevaskdebatt", og regjeringen har tenkt å legge fram en ny forskningsmelding i 2013. Da er det ideelt å bruke 2011 til å stille de store spørsmålene om vitenskapens plass og rolle i samfunnsutviklingen. I 2012 må vi plukke ned alle luftige ideer og lage konkret politikk som skal inn i en forskningsmelding. Men i året som kommer kan vi stille de store spørsmålene, uten nødvendigvis ha de fiks ferdige svarene.

I 2011 bør vi stille spørsmål som: Kan vi stole på vitenskapen? Det handler om hva som skiller vitenskap fra politikk, hva som skal til for at noe er "sant", hvordan juks avdekkes, og om hvorfor det ikke slik at flertallet og mindretallet i en vitenskaplig uenighet ikke har krav på likeverdig spalteplass. Hva skal vi leve av etter oljen (som Forskerforbundet har tatt inititativ til å diskutere)? eller kanskje enda viktigere: Hvordan skal vi sørge for å ta med oss det vi er gode til inn i framtida? Vi må spørre hva et moderne universitet skal være - slik blant annet Knut Kjeldstadli har gjort gjennom boka Akademisk Kapitalisme. Kort sagt, 2011 bør brukes til å stille spørsmål om hvordan kunnskap, utdanning, forskning - vitenskap - skal brukes til å forme framtida. Kunnskapsdepartementet har laget egen nettside om Vitenskapsåret 2011, der mest mulig at dette skal komme fram. Gode spørsmål er velkomne...

Hvor langt er det mellom Molde og Kristiandsund?

Hva er det egentlig vi ønsker oss fra et lokalsykehus? Hva er det vi ønsker oss fra en legevakttjeneste? Hvor langt unna syns vi det er forsvarlig å dra for å føde? Hvor mye utstyr skal det være i en ambulanse? Hva skal vi bruke helikopter til? Hva slags legekontor skal vi ha hos fastlegen?

Dette er noen av tingene jeg er opptatt av når det gjelder mitt eget forhold til sykehusdebatten. For mitt eget vedkommende er virkeligheten slik at det er kort vei til fastlegen på dagtid. Er det blod og brudd involvert er det rundt 35 minutter å kjøre til legevakt i Ski. Er det mer alvorlig er det 56,8 km (og "ca 44 min" i følge Gule Siders kart) til Ahus, som jeg tror er mitt sykehus denne uka. Er det skikkelig alvorlig er helikopterturen til Ullevål svært kort. Alt i alt syns jeg det hele er ganske greit. Kanskje er jeg litt bekymret for hva som skal skje om jeg trenger ambulanse. Da må den først komme hit, og så kjøre dit. Og om vi skulle rote oss til å få flere barn, brukte den forrige bare 1 time og 12 minutter. Men det burde også holde. Med et nødskrik.

Jeg tror dette er de debattene den enkelte av oss egentlig er i stand til å reflektere over på en god måte. Ett hovedproblem i sykehusdebatten er at vi ikke får muligheten eller har noen naturlig arena å ta den type debatter.

Samtidig er det heller ingen som "får lov" til å diskutere det store bildet. Det å trekke de strukturelle konsekvensene av hva folk trenger - både objektivt og subjektivt - burde gjøres i en åpen prosess på nasjonalt nivå. Det kommer ikke til å hindre at det blir bråk og misnøye. Men det bør gjøres på nasjonalt nivå. Dagens løsning er ikke udemokratisk. Spørsmålet er om det representative demokratiet vi har i de regionale helseforetakene fungerer. Det virker som det skaper en "ekspertmening" stilt opp mot en "folkemening", der de førstnevnte mener de sistnevnte ikke har kompetanse, mens de sistnevnte mener de førstnevnte er arrogante og fjernt fra virkeligheten. Resultatet kan fort bli at vi får for mange middels gode sykehus omgitt av en for svak infrastruktur (ambulanse, helikopter etc.).

En vanskelig debatt, men problemet er vel først og fremst mangelen på en reell og skikkelig debatt.

Det er 70,5 km mellom Molde og Kristiandsund, og "ca. 59 min".

Om fotball og universitetspolitikk

På jobben har vi en avdeling for misbruk av metaforer. Vi uttaler gjerne avdelingens navn med italiensk slang, inspirert av filmen "Postmannen".
Nils Rune Langeland fra Universitetet i Stavanger har en kommentar i fredagens Morgenbladet (17/12). Der sier han usedvanlig mye klokt (Se også min gamle sjef, Paul Chaffey, sin kommentar om samme innlegg på hans blogg). Jeg er helt enig med han i både at nye universiteter ikke er noen trussel mot de eksisterende; eller at universiteter må forholde seg til en internasjonal kunnskapsverden; eller at det handler om å skaffe de beste hodene; Og Langeland har noen friske spark til Blindern som jeg også finner mye fornuftig i.
Alle argumentene til Langeland er lagt inn i fotballmetaforer. Og stort sett holder det. Langeland snakker om overganger for spillere (les vitenskaplig ansatte) og om at det ikke er myndighetene som bestemmer vilke klubber (les universiteter) som skal være gode eller ikke. Så langt, så vel.
Men så begynner metaforen å halte. Langeland skriver: "Den norske løysi­nga på d­et d­i­lem­m­aet har ei velkjend­ hi­stori­e. Alle skal få bli­ uni­versi­tet i­ nam­net. Men em­betsverket held­ att pengane og løyvi­ngane ti­l forski­ng. Form­al li­kskap som­ i­kkje end­rar noko som­ helst, er ei­ sosi­ald­em­okrati­sk parad­egrei­n".
Her er det mye som er galt: Det er ikke embetsverket som holder igjen penger - det er Stortinget som har vedtatt systemet, og bevilger penger.
Men det er fotballmetaforen som er interessant, og sånn sett passer det virkelige bildet bedre med fotball enn Langelands beskrivelse: Å oppnå universitetsstatus i Norge baserer seg på rene kvalitetskriterier. På samme måte som en fotballklubb kan rykke opp til tippeligaen, kan en høyskole som er god nok oppnå universitetsstatus. I fotballen er det slik at en nyopprykket klubb ikke får noen ekstrabevilgning fra staten fordi klubben har rykket opp. Å komme opp i tippeligaen gir derimot bedre muligheter til økte inntekter fordi klubben får nye muligheter og bedre nettverk. Slik er det også for en høyskole som blir universitet - det gir nye muligheter, men det følger ikke en bevilgning med det å bli universitet. Faktisk må de nye universitetene gjøre det samme som de nyopprykkede klubbene gjør: Kjempe hardt for å holde seg oppe, og over tid bygge kvalitet i både spillere og støtteapparat. Ofte må de satse på egne, unge spillere. Ofte må de utnytte egne fortrinn. Langelands (implisitte) budskap om at staten må gi penger til de nye universitetene er dermed klart å regne som misbruk av fotballmetaforer. Pip. Gult kort.

Har vi nok kunnskap nå?

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har gjort en endring av sin kategoriinndeling etter utdanning, noe som har ført til at gruppen ufaglærte ble større enn før. Klassekampen rykket umiddelbart ut i et misforstått forsvar for ufaglærte, og har til slutt kommet fram til konklusjonen at det er for mange i høyere utdanning. Jeg vet denne overskriften strengt tatt ikke er Klassekampens offisielle mening, men utfra hvordan de har kjørt saken de siste ukene er det ikke langt unna. Det lukter gode gamle ml-holdninger, og det mangler bare oppfordringen om "sjølproletarisering". Holdningene som har kommet fram i både Aftenposten (kommentar fra Jan E. Hansen), fra en av mine egne partifeller (Ottar Brox) og litt for mange andre, er så feilaktige og ufyslige at de fortjener en liten kommentar.

For det første fins det ikke noe belegg for at det er for mange i høyere utdanning, at det er snobberi å ønske seg mer utdanning eller at akademikere utdanner seg til arbeidsledighet eller absolutt noen av de andre påstandene som har versert i denne debatten. Tallene er utvetydige: Utdanning er entydig positivt for samfunnet og for den enkelte, enten det gjelder lønn, personlig utvikling eller helse. For dem som har tatt høyere utdanning er tallene enda dramatisk bedre. Det fins heller ikke noe belegg for at det er et problem at folk har mer utdanning enn det som kreves i den jobben de har. Det motsatte er tvert imot et problem. Det kommer jeg litt tilbake til.

For det andre ligger det et fullstendig utdatert syn på fagarbeidere og den delen av utdanningssystemet som ikke er høyere utdanning bak mye av det som har kommet fram. I sin iver etter å "beskytte" mennesker mot for mye utdanning, bikker det over i en akademisk arroganse som smaker litt vondt. I nesten alle yrker vi kan klare å finne på, er det en stor styrke å ha utdanning. Det er ingen som sier at utdanning betyr høyere utdanning. Tvert imot - fagarbeiderutdanninger, fagskoleutdanninger og alle yrkesutdanninger er selvsagt like verdifulle som høyere utdanning. Poenget er at i omtrent alle yrker er det et økende behov for utdannet arbeidskraft. Det stilles krav knyttet til språk og regneferdigheter. Det kan stilles krav om å kunne betjene maskiner med avanserte it-systemer.

Det store bildet er som følger: Samfunnet, og spesielt det norske, er i en stadig drift mot mer utdanning. Det er lenge til vi når noen metting for hvor mange som kan/bør ta høyere utdanning. Det er stadig større etterspørsel etter fagarbeidere og alle andre yrkesgrupper som har en form for utdanning. Etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft har lenge vært nedadgående og vil fortsette nedover.

Debatten om hvordan vi skal utvikle de forskjellige delene av utdanningssystemet er selvsagt viktig. Men for mye utdanning har vi ikke.

Med kroppen som fiende

Den norske befolkningen blir stadig tyngre. Det burde ikke overraske noen. Når tilgangen og forbruket av mat øker og når befolkningen beveger seg mindre må resultatet bli at flere blir overvektige og tjukke. Sett fra samfunnet side er dette et stort problem: Fedme fører med seg mange helseproblemer og matvanene våre gir stadig flere livsstilssykdommer. Kostnadene for samfunnet blir betydlige.

Det er også lett å forstå at når vekten øker, blir det flere som ønsker å slanke seg - fordi fedmen gir sykdommer eller fordi man ønsker å se anerledes ut. Alle slankekurer virker, tror jeg. Dette henger sammen med "Hawthorneeffekten" som sier at så lenge det er oppmerksomhet om noe gir det en effekt.

Så når stadig flere blir overvektige, når stadig flere vil slanke seg, og alt virker, ligger alt til rette for at mange skal tjene seg fete (sic.). Men det er ikke nok, for konkurransen om slankekundene er knallhard. Det er da det bli ulekkert.

For å selge enda flere kurer og behandlinger er denne industrien avhengig av å gjøre kroppen til vår fiende. De trenger å skape et bilde av at det er noe galt med kroppene våre, og da tenker jeg ikke på utseende. Det handler om at det er noe galt med kroppen vår, slik at den må behandles. De ønsker å skape et bilde av at vi trenger omega3 fettsyrer mot stive ledd og for å bli bedre på skolen, at vi trenger antioksydanter for ett eller annet, at vi trenger vitamin c mot forkjølelse, at vi må spise fett fordi det gjorde våre steinalderforfedre. Alt er bare tull.

Alt tyder på at menneskekroppen først og fremst er en effektiv maskin til å omdanne mat - og mange typer mat - til energi. Den er spesialtilpasset til å omdanne en type ting til noe helt annet, som kroppen trenger. Og den er evolusjonært tilpasset til å like det som er mest effektivt - sukker og fett. Og ikke minst, den er veldig god til å lagre overskudd av mat. Dette fiendebildet er brilliant analysert av Ben Goldacre, i hans bok "Bad Science". Den anbefales på det sterkeste. Der gjennomgår han hvordan dårlig vitenskap brukes bevisst eller ubevisst for å fremme et syn, og om journalister som ukritisk og ukompetent bidrar. Boka er særdeles avslørende. Den er også skremmende. Goldacre viser hvordan dårlig vitenskap(sjournalistikk) faktisk fører til dødsfall. Når vaksinemotsanderne klarer å få ned utbredelsen av trippelvaksinen fører det til at barn dør.

Uansett hvor provoserende Kari Jaquesson virker på mange, er jeg redd hun har rett: Det er så enkelt som balansen mellom hvor mye energi vi spiser og hvor mye vi forbruker. Men det er ikke dermed sagt at det er lett å gjøre noe med det.

Er det ikke viktig med tak i merder?

Jeg har doktorgrad i biologi. Jeg har jobbet ti år med fisk (ganske teoretisk vil enkelte hevde). Jeg trodde at det var viktig med fysiske stengsler i form av høyt "gjerde" eller tak for at laksen ikke skulle hoppe ut av merdene. Med tanke på hvordan laksen spretter i norske elver virket det logisk på meg.

Takk til Kristin som stiller spørsmålene vi alle burde stille litt oftere.

Og et alvorlig poeng til slutt: Hvis bare en promille av oppdrettslaksen rømmer, vil rømlingene utgjøre langt flere glade laks enn villaksen.

Grunnlag for å ville om universitetet

"Hva vi vil med universitene?" spør Knut Olav Åmås i Aftenposten (eller "Hva vil vi med Universitetet" i bestemt form entall som Civita spurte om tidligere denne uken). Dette er et viktig spørsmål, som ikke har noe enkelt svar.

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet er jeg med på å utføre en politikk som vi kaller "SAK", som står for Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon. Essensen i den politikken er at det er fagmiljøene som er den viktigste enheten for forskning og høyere utdanning. Uavhengig av om de er på en høyskole, et gammelt eller nytt universitet må de være robuste, internasjonalt konkurransedyktige og i stand til å gi forskningsbasert utdanning. Virkemidlene i SAK-politikken er utformet for å få til bedre fordeling mellom institusjoner. Personlig mener jeg at skiltet som står over døra på lærestedene ikke er av avgjørende betydning. Jeg er mer opptatt av hva som skjer innenfor veggene.

Debatten om hva vi vil med universitetene reduserer seg dessverre ofte til spørsmålet om et tall. Det vanligste standpunktet er at man ønsker det antall universiteter vi har i dag - og ikke flere.
Dessverre er det bare i "The hitchhikers guide to the universe" at komplekse spørsmål om livet, univeret og alt mulig kan besvares med en enkelttall (i det tilfellet 42). I virkelighetens verden må flere momenter vurderes.

I dette blogginnlegget vil jeg bare bringe et spørsmål på banen: Hva er forholdet mellom hvor mange universiteter et land kan ha, og antallet studenter og antall kompetente forskere? Bare de siste årene har antallet "førstestillinger" ved universiteter og høyskoler økt med over 30 prosent (fra 2003 til 2009). Antallet studenter har over fordoblet seg de siste årene og antallet doktorgrader har tidoblet seg. Mitt spørsmål til alle dem som mener at "nå er grensen nådd for antall universiteter" er følgende: Hva er konsekvensen av at det norske samfunnet forandrer seg dramatisk i forhold til hvor mange som tar høyere utdanning, har forskerkompetanse og hvor mye forskning vi driver. Skal det ikke ha noen konsekvenser at det drives forskning ved en høyskole av internasjonal karakter? Skal det ikke ha noen konsekvenser at en høyskole har like mange førstestillinger som et universitet (eller som et universitet hadde den gang det fikk statusen som universitet)? Skal det ikke har noen konsekvenser at det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsintensivt?

Det er åpenbart en fare for at vi smører ressursene for tynt utover, og at vi ikke oppnår kritisk størrelse. Men det er dramatisk større ressurser å oppnå kritisk størrelse på enn det var for 20 år siden. Det bør være med i debatten.

Overfylte lesesaler! Eller halvtomme? Eller kanskje halvfulle?

Sport- og næringslivsavisa Dagen Næringsliv har i dag en artikkel om "Utdannelse på billigsalg". Hovedinnfallsvinkelen i artiklen er at finansieringssystemet gjør at universiteter og høyskoler presser inn så mange studenter de kan og at det kan gå ut over studiekvaliteten.

Artiklen er innom flere viktige poenger, og er dessuten et fin variasjon i hvordan man omtaler årets semesterstart. Siden semesterstart har de fleste artiklene handlet om at det står ledige studieplasser rundt omkring i distriktene. Så kanskje er det halvfullt? Her er i hvert fall min beskrivelse:

• Det er mer populært å studere i store byer enn på små steder: Tallenes tale er veldig klar. Det er mange søkere til hver plass ved universitetene og høyskolene i de største byene - typisk over to søkere per plass. Så lenge det er fritt skolevalg i høyere utdanning (og det må det selvsagt være) vil det være forskjell i hvor trangt det er.
• Det er viktig å ha tilbud om høyere utdanning i hele landet. Men det må ikke blir for smått - fagmiljøene må være så store at de kan sikre forskningsbasert undervisning. Det er ikke bra at så mange høyskoler i nord (og Unversitetet i Tromsø) sliter såpass mye med å få nok studenter.
• Det er vanskelig å lede en høyskole og eller et universitet: DN-artiklen illustrerer også at ledelsen ved høyskoler og universitet må tenke gjennom hva de gjør. Det er helt riktig som det står i artiklen at det er fullt mulig å blåse opp studenttallet, pakke inn studenter, og generelt gi de et minimalistisk tilbud. Men det går også tydelig fram at dette på lang sikt fører til økonomiske problemer (jfr. Høyskolen på Lillehammer). Jeg har dessuten såpass tiltro til ledelsen ved høyskoler og universitet at jeg tror de også ser at en slik drift også svekker kvaliteten.

Artiklen illustrerer vel også en generelt fenomen i kongeriket: Ute i landet er det billig å bo, gode velferdstilbud og fin natur. På den annen side har byene et mer attraktivt kulturelt tilbud. Og sånn er det også innen høyere utdanning: Dersom man ønsker å studere ved de aller mest populære studiestedene vil man oppleve at presset på ressursene er stort. (Her kunne jeg lagt inn noen teoretiske betraktninger om køteori, men jeg sparer meg). Jeg tror det er like godt å si det rett ut: I de nærmeste årene må nok studentene være forberedt på å måtte flytte på seg mer enn før. Strengt tatt tror jeg ingen tar skade av det.

Milliardsprekk og kampanjejournalistikk

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet føler jeg meg ikke mishandlet av norsk presse. Tvert imot mener jeg at i de aller fleste tilfeller der jeg er misfornøyd har jeg bare meg selv (eventuelt "oss selv") å takke. Uklart budskap og utydelig avlevering er de vanligste tingene å være misfornøyd med. Og noen ganger har vi politikere rett og slett en drittsak.

Nå skal jeg likevel gjøre noe jeg sikkert kommer til å angre på: Jeg skal pirke litt i journalistiske arbeidsmetoder, og kanskje få til litt debatt. De/dere blir sikkert dritsinna. Men, man lever jo bare en gang.

Fra Nationen 21. juli 2010

Jeg skal bruke et av sommerens oppslag i Nationen som et eksempel. "Milliardsprekk i Ås" (Nationen 21. juli 2010) for flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås var saken. Selv om journalisten utmerket godt visste at dette per definisjon umulig kunne stemme, siden det ikke fantes noen nye kostnadsberegninger, var det likefullt "milliardsprekk" som var saken. Det som var enda mer interessant (og kanskje litt skremmende) var at til tross for at Kunnskapsdepartementet raskt var på banen og korrigerte de villeste feilkildene i artiklen, spredte den seg som ild i tørt gress. "Milliardsprekk" ble gjentatt i det ene mediet etter det andre, og Kåre Valebrok brukte en søndagskommentar i Aftenposten ("Bønder sine økser bryner", Aftenposten 24. juli) med "milliardsprekk" som utgangspunkt og sannhet. Mer om dette siste nedenfor.

Eksempelet er ganske typisk, men det var litt mer spektakulært en vanlig og fikk flere konsekvenser enn vanlig. Likevel koker den ned til et veldig typisk mønster for mange journalister jeg er i befatning med: Kampanjejournalistikk. Jeg vil grovt anslå at 75 prosent av de journalistene jeg er i kontakt med i større eller mindre grad driver med kampanjejournalistikk. De har laget seg en vinkel og en historie, og det er ingen ting som får dem til å gå bort fra denne vinkelen. Ofte har journalistene også en helt klar politisk mening om saken, og utlegger det som journalistikk, mens det hadde hørt hjemme som en kommentar eller lederartikkel. Når man driver med kampanjejournalistikk er det mange virkemidler som må og kan tas i bruk. Jeg skal gå gjennom noen av dem.

Villedning: et svært enkelt, og mye brukt, virkemiddel er villedning. Denne metoden består i å stille isolert sett korrekte og sannferdige spørsmål, men på en slik måte at intervjuobjektet strengt tatt svarer på noe annet enn det artiklen egentlig handler om. I denne omtalte "milliardsprekk"-artiklen, var dette dratt ut til det ekstreme. Journalisten ville ikke røpe sin kilde, men ba om svar på spørsmålet: Kan Kunnskapsdepartementet bekrefte at det er en milliardsoverskridelse på flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås? Vi kom i et voldsomt dilemma. Vi har (selvsagt) en policy på å ikke kommentere rene spekulasjoner. På den andre siden var det ikke akkurat vanskelig å lukte hvor journalisten hadde tenkt seg. Vår vurdering var at tåkete, kanskje malplasserte, forbehold fra oss i selve artiklen tross alt var bedre enn at påstander om milliardoverskridelser fikk stå uimotsagt. Tja. Uttalelsen kom på trykk, men det var helt klart å regne som ganske på siden. Sikkert som ønsket. Skjulte kilder er sjeldent. Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken. Kort sagt, det underliggende budskapet blir ikke lagt frem.

Kontekstfjerning: Et paradenummer for kampanjejournalister er å sende en sitatsjekk som er nettopp det: sjekk av løsrevne sitater. Når sitatene er løsrevet er det også umulig å vite om hvordan koblingen mellom spørsmål og svar er lagt opp og om hvordan journalisten utlegger sitatenes innhold (noe som gjøres mye). Klassisk eksempel: Spørsmål: "Har regjeringen sviktet på dette området?". Svar: "Nei, vi har økt bevilgningene kraftig på området de siste årene. Men selvsagt kan vi gjøre mer." Journalistens utlegging: Statsråden innrømmer å ha gjort for lite på området.

Kommunkasjonsavdelinger, rådgivere og statssekretærer vet utmerket godt at vi bare kan påberope oss rett til å kontrollere sitater. Samtidig er det en mulighet for å i hvert fall kunne ta til motmæle mot åpenbare feilkoblinger og urimelige tolkninger. Men for en fullblods kampanjejournalist er nok dette uvelkomne innvendinger. Det er også en klar sammenheng mellom hvor lite profesjonelt et medium er, og hvor knappe sitatsjekkene er. De minst profesjonelle påstår også alltid at slik er det i "alle store aviser". Det er det ikke. Min erfaring er at VG er det medium som er mest åpen på kontekst og sammenheng. Og de er også de som helt klart er mest etterrettelige i forhold til konteksttull. De dårligste er de som også legger ved paragrafer fra PFU for å virkelig vise at her skal det ikke tulles.

Faktautelatelse: "Never check a good story" er et selvironisk ordtak blant journalister. Gode kampanjejorunalister kan godt sjekke fakta. Det virktigste er at disse faktaene ikke må ødelegge for saken. Svært mange saker jeg er i kontakt med oppstår ved at en eller annen sier noe i retning av: "Dette er en urimelig ordning, og rammer flere tusen mennesker hver eneste år." Når Kunnskapsdepartementet konfronteres med dette utgangspunktet, sjekker vi fakta. Jeg vil anta at i nesten halvparten av sakene vi har befatning med, har vi fakta som kraftig modererer utgangspunktet. Det viser seg kanskje at det er hundrevis, og ikke tusenvis. Det viser seg kanskje at det ikke er spesielt urimelig, men tvert imot ganske rimelig. Det viser seg kanskje også at ordningen allerede er justert for at flere skal få det bedre.

I de fleste tilfellene blir denne typen fakta utelatt fra den endelige saken. Hvis kampanjejournalisten blir konfrontert med dette, er det som regel nok å henvise til en liten usikkerhet i KDs fakta (for eksempel at omleggingen er såpass ny at effektene enda ikke er målt). Mens det overhodet ikke stilles faktakrav til den som kjører saken, er det knallharde krav til alle sider av KDs fakta. Jeg er forøvrig helt enig i at det ikke skal foventes symmetri i forholdet mellom staten og andre. Men min erfaring er at det er totalt svart hvitt.

Ingen krav til sjekk av andre medier: Den ypperste sannhet blant kampanjejournalister er at noe har stått på trykk et annet sted. Det stilles overhodet ikke krav til å sjekke om det som står i et annet medium. Så lenge det er publisert er det regnet som sant. Og da er vi igjen tilbake til "milliardsprekken". Den har dannet grunnlag for en rekke andre saker. Uten at de referende journalistene gidder sjekke saken selv.

Det er deskens skyld: Dette er et område hvor kildene mine er dårlige. Ofte kan saken isolert sett være ok. Men ingress og overskrift er ofte hårreisende villedende. Et eksempel fra samme dag som "milliardsprekken": På forsiden av Dagens Næringsliv står det at statsråd Tora Aasland ber studenter (som har problemer med å få studieplass) om å dra til utlandet. Hennes opprinnelige kommentar var "se til distriktene og utlandet". Ved at første del av svaret ble kuttet har uttallige journalister og andre meningsbærere i ettertid kun fanget opp ”utenlands” og brukt dette som beskrivelse på en statsråd som forsøker å fraskrive seg ansvaret for studentene her hjemme. Var det desken eller var det journalisten? Jeg er ikke sikker på hvilket svar jeg vil like minst.

Dette kan umulig gå bra. Så derfor for sikkerhets skyld: Jeg føler meg ikke urettferdig behandlet av norsk presse, relativt. Men jeg skulle ofte ønske de var bedre.

Dagens (film/musikk) anbefaling: En sint tomme

Hvor svarte var jeg i 2001? Hvorfor fikke jeg ikke med meg denne i 2001: "Hedwig and the Angry Inch"!
Bedre sent enn aldri. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal anbefale den. Musikken fra filmen (som er basert på en musikal) er veldig bra når du har sett filmen. Og jeg fikk Pixies-assosiasjoner inne i alt det musikal-aktige, og jammen viser det seg ikke at Bob Mould spiller. Men det er ikke representativt, altså.

Se filmen først!
Men hvordan anbefale filmen? Den er noe helt annet! Den handler i hvert fall om identitet. Og sex. Og transex. Den bæres oppe av hovedrolleinnehaver Mitchell. Filmen er på sitt vis nesten like bra som "Donnie Darko", og den er definitivt like "kult", så da er jeg frelst.

Og dessuten
Regissør og hovedrolleinnehaver er John Cameron Mitchell. Han har senere laget "Shortbus", som er en enda bedre film, selv om den ikke er like "morsom", selv om den definitiv også er "noe annet", og dessuten er den særdeles eksplisitt når det gjelder sex. Men den handler egentlig ikke om sex. Eller den gjør jo det, men ikke bare det, eller. Se selv!

PS: Fordelen med å dele denne anbefalingen som et blogg-innlegg er at jeg slipper å fjerne "Hadestown" fra forsiden. Som rent musikalsk produkt å betrakte er den enda bedre. Den anbefales fortsatt!

Flere tusen studentboliger på gang

Studiestart betyr at alt for mange nye studenter strever med å finne seg et sted å bo. Dette vises blant annet i ”Studentboligundersøkelsen 2010” fra Norsk studentorganisasjon (NSO). Regjeringen har de siste fem årene hatt en formidabel satsing på studentboliger. Flere tusen studentboliger er i ferd med å bli realisert.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over regjeringsmakten i 2005 har den årlige bevilgningen til studentboliger tredoblet seg fra 314 til rundt 1000 studentboliger i året. Siden 2005 har det blitt bevilget midler til 4224 studentboliger. Regjeringen har forpliktet seg til å fortsette å bevilge midler til rundt 1000 nye studentboliger hvert år.

Tusenvis av studentboliger på gang
I mai var det 1523 studentboliger som var under arbeid. I tillegg er det store prosjekter i gang som er hel- eller delfinansiert, der de største er Grønneviksøren i Bergen (rundt 700 studentboliger), Berg i Trondheim (rundt 650 studentboliger), Gimle Studentby i Kristiansand og Vestgrensa II i Oslo (begge med omtrent 200 studentboliger).

Viktig for økonomien
Regjeringen har satset så sterkt på studentboliger fordi det er så viktig for studentenes økonomi. I snitt er forskjellen mellom en studentbolig og en bolig på det private leiemarkedet minst 1000 kroner i måneden. Det tilsvarer mer enn en måneds ekstra studiestøtte.

Jeg har stor sympati for alle dem som strever med å finne seg et sted å bo – de havner i en ubehagelig situasjon. Jeg råder alle til å bruke sosiale nettverk som facebook og gode venner for å forsøke å skaffe seg et sted å bo, samtidig som man står i kø hos samskipnaden. Kanskje må man bo en stund litt lenger unna studiestedet. Heldigvis ser vi at det ordner seg for de aller fleste i løpet av starten på høstsemesteret.

Regjeringen har andre tall en Norsk Studentorganisasjon
Norsk studentorganisasjon (NSO) har offentliggjort ”Studentboligundersøkelsen 2010” i dag. Der er det punkter regjeringen ikke er enige i.

Regjeringen kan ikke gå god for tallene NSO opererer med. Som NSO selv skriver bakerst i sin rapport, bruker de andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Det finner vi unaturlig. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

Regjeringen har ikke noe mål om at dekningsgraden skal være 20 prosent. Regjeringen mener det er helt nødvendig å ta lokale forhold med i betraktning. Det kan være riktig med både høyere og lavere dekningsgrad. Antall internasjonale studenter og det private leiemarkedet på stedet påvirker behovet for studentboliger.

Ikke enig med Norsk Studentorganisasjon
Det er helt uaktuelt for regjeringen å fjerne kostnadsgrensa for bygging av studentboliger. Uten å sette tak på hvor dyrt samskipnadene kan bygge, kan vi ikke være sikre på at studentene får tilgang til billige studentboliger. Regjeringen vil derfor fortsette å sørge for at studentboligene bygges billig, men med moderne krav til miljø- og energieffektivitet samt tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser.

Dagens situasjon:
Per mai var det 1523 studentboliger under arbeid.

Studentboliger klare for innflyttning høsten 2010:
o Studentsamskipnaden i Østfold i Fredrikstad
o Studentsamskipnaden i Tromsø
o Studentsamskipnaden i Stavanger (2 boligkompleks)
o Studentsamskipnaden Stord/Haugesund i Haugesund
o Studentsamskipnaden i Bergen
o Studentsamskipnaden i Trondheim
o Studentsamskipnaden i Telemark i Porsgrunn.

Noen store prosjekter på gang som er helt eller delvis finansiert:
o Grønneviksøren i Bergen (om lag 700 HE)
o Berg i Trondheim (om lag 668 HE)
o Gimle Studentby i Kristiansand (203 HE)
o Vestgrensa II i Oslo (om lag 200 HE)

Mer om ”Studentboligundersøkelsen 2010” og NSOs synspunkter:
Regjeringen kan ikke gå god for tallene når NSO bruker andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

NSO opererer også med vurderinger om at det vil være 80 000 flere studenter i 2013 enn i dag. Siden Stortingsmelding 44 (2008-2009) ”Utdanningslinja” ble lagt fram har regjeringen revidert sine anslag for studentveksten. Dagens anslag antar en vekst på 17 000 studenter som skyldes større ungdomskull fram til 2013. I tillegg kan det komme en økning på ytterligere 16 000 studenter dersom det vil være en fortsatt vekst i studietilbøyeligheten.

Genterapi - nå ved hjelp av krem!

I dag så jeg siste nytt i rekken av reklamer som spiller på kombinasjonen av ønske om å leve evig og troen på et vitenskapen kan ordne det. Men kanskje bør det være litt mistenkelig at det er et skjønnhetsfirma som nettopp leverer disse velsignelser til oss. Bullshit-faktoren nådde nye toppmålinger. Jeg bare måtte sjekke litt, og i tradisjonen til "Sprøytevarsleren" gikk det fort å finne ut mer om tullballet.

Kremen beskytter altså DNA'et vårt mot aldringens prosesser. Reklamen på TV var enda drøyere enn det som er å finne på nettstedet, men jeg kunne ikke finne noen link til den.

I følge diverse reklamer er virkningsmekanismen at produktet innholder folinsyre og kreatin som "stimulerer til cellefornyelse og beskytter DNA i huden mot skade utenfra". Men da kan det være greit å vite følgende: Også frokostblandinger og stek innholder de samme stoffene.
Viktigere å vite er det kanskje at solkremen også innholder ett av eller begge de to kjemiske stoffene cyclopentasiloxane (miljøskadelig og mulig helseskadelig) og H3CC (allergiframkallende). Det høres ikke så greit ut.

Ja-ja, nå har jeg vel gitt Niveas DNAge litt ekstra reklame. Moralen er: spar litt penger og spis en steik med fingra!

Ikke tilfeldig forskningspolitikk

Norsk forskning måles og evalueres ofte. Hvert år oppgir regjeringen den sist tilgjengelige statistikken for forskningsbevilgninger og resultater av forskningen i statsbudsjettet. Med jevne mellomrom legger regjeringen fram stortingsmeldinger om norsk forskning for stortinget med grundige analyser av forskningspolitikken. I tillegg analyseres norsk forskning både nasjonalt (spesielt forskningsinstituttet NIFU-Step) og internasjonalt (for eksempel OECD). Debatten om norsk forskningspolitikk bør ta utgangspunkt i disse dokumentene.

Det finnes ikke én sannhet om investeringer i forskning. Det samlede bildet for investeringer er likevel ganske entydig: Norge ligger svært høyt på offentlige bevilgninger til forskning per innbygger – nest høyest i OECD. Norge ligger lavt på private investeringer til forskning. Det har vært en kraftig vekst i bevilgningene til norsk forskning over mange år. De seneste årene har det også vært en gledelig vekst i næringslivets investeringer i forskning. Det som ofte skaper et unødvendig negativt bilde er sammenlikningen med de andre nordiske landene. Sammenlikningen er absolutt relevant, men det er viktig å være klar over at de nordiske landene (også Norge) er helt i verdenstoppen i forskningsbevilgninger. Det finnes ikke noe grunnlag for å karakterisere bevilgningene til norsk forskning som komisk.

Når det gjelder resultatene av forskning er det vanskeligere å danne seg et helhetlig bilde. Norske forskere har hatt kraftig vekst i antall artikler i internasjonale forskningstidsskrifter og – enda viktigere – kraftig økning i antall siteringer. Begge deler tyder på at norsk forskning hevder seg internasjonalt. Norske forskeres gjennomslag i EUs rammeprogram for forskning bekrefter dette bildet. På den andre siden viser omtrent alle internasjonale evalueringer av norsk forskning at det forskes i for mange for små miljøer i Norge.

Norske forskere lider av en alvorlig misoppfatning: De tror sjansene for økte bevilgninger til forskning øker dersom de tegner et mest mulig negativt bilde av tilstanden. Argumentene for å satse på forskning er meget sterke. I forskningsmeldingen pekte regjeringen på to overordnete argumenter: Forskningen må bidra til å møte de store samfunnsutfordringene (som klima, velferdsstatens utvikling og verdiskapingen) og forskningen må skape den nødvendige kunnskapsberedskapen for en usikker framtid. Den viktigste oppfølgingen av forskningsmeldingen har vært en kraftig opptrapping av klimaforskningen (en økning på 600 millioner på tre år) og en kraftig satsing på forskningsutstyr (en fast årlig bevilgning på 280 millioner har kommet på plass).

At forskere mener det skal bevilges mer til forskning burde ikke overraske noen. Men i stedet for krampaktige forsøk på stadig å finne en ny forsker som mener det bevilges for lite penger til forskning bør vi disktuere hvordan vi skal prioritere i framtida.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er ikke så vanskelig

Ledelsen ved våre universiteter burde forstå det. Og forskningsjournalister. Vi burde forvente at den første gruppen sørger for å lære seg det. Den siste gruppen har vi erfaringer med at i større grad jobber etter prinsippet "ikke ødelegg en god sak med fakta". Når jeg tenker etter: Det gjelder kanskje den første gruppen også?

For det er ikke så vanskelig: Da dagens finansieringssystem ble innført i 2003 fikk universitetene og høyskolene ansvaret for hele bevilgningen sin. Med unntak for noen få utdanninger som har såkalt akvititetskrav, og generelle regler for økonomistyring etc, er det opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser. Da systemet ble innført ble det gjort en teknisk beregning som tok utgangspunkt i hvor mange studenter som var på det enkelte lærested for å finne et startpunkt. Når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested, uansett hvor mange ganger det blir påstått. Det vil være ulogisk.

Selvfølgelig påvirkes lærestedene av finansieringssystemet. Særlig påvirkes de av hvordan studiepoeng finansieres. Ved innføringen av systemet ble det lagt til grunn grove gjennomsnittkategorier for studier. 60 prosent av de daværende kostnadene for studiene ble værende i lærestedenes bevilgning, mens 40 prosent ble "tatt ut". Siden har det vært slik at denne 40 prosenten blir betalt ut for hver 60 studiepoengenhet som blir avlagt ved et lærested. Dette er en automatisk ordning. Dette er også en åpen ordning - lærestedene får uttelling uavhengig av startpunktet i 2003, og uavhengig av størrelsen på statsbudsjettet. Et slikt system har en ekstremt sterk insentivvirkning for å være effektive. Det lønner seg veldig å fylle opp eksisterende kapasitet. Samtidig lønner det seg svært dårlig å opprette nye tilbud (uten å legge ned noe annet). Da vil man bare få finansiering til grovt sett 40 prosent.

Kan man forvente at ledelsen ved lærerstedene forstår dette? Ja, mener jeg. De har tilpasset seg systemet på to måter:

• Noen har vært ansvarlige og tatt opp studenter i tråd med hva de har finansiering til. F.eks. Høyskolen i Sør-Trøndelag.
• Mange har tatt opp så mange studenter de har klart, selv om de burde vite at det på litt lenger sikt vil føre til press på den totale bevilgningen og innskrenke handlingsrommet.

Det er de som har fulgt den siste taktikken som nå påstår at de "mangler 1,7 milliarder", eller at myndighetene ikke har fulgt opp sitt finansieringsansvar eller liknende.

Grunnfag statsvitenskap: Det fins mange ordninger som er automatiske i det norske systemet. Trygd og pensjon er slike. Utbetaling av 40 prosent av antatte utgiftene for et studieplass ved avlagt 60 studiepoeng er en annen. En såkalt "etterbetaling" av de andre 60 prosentene er ikke en slik automatisk ordning.

Det er selvsagt legitimt å argumentere for at det er store undervisningsbehov og dermed ønskelig med sterkere bevilgninger, eller i det hele tatt å argumentere for større bevilgninger.
Strengt tatt tror jeg ledelsen ved våre universiteter og høyskoler skjønner dette. Alternativet er verre. Strengt tatt vet også Forsekerforum dette. Det står tross alt i e-posten de fikk.

PS: Grunnen til at Forskerforum fikk en e-post (og ikke et intervju) var at journalisten selv ikke hadde anledning til å snakke med statsråden.
PPS: Da kvalitetsreformen ble innført, fulgte det med over en milliard kroner for å finansiere reformen (det stod også i den nevnte e-posten). Men igjen: Hvorfor ødelegge en sak med fakta?
PPPS: Det er utrolig hvor mye tid man må bruke på tekniske oppklaringer i stedet for å diskutere framtidas behov for høyere utdanning og forskning...

Regjeringens karakterbok kommer snart

Studenter og skolebarn får i disse dager karakterboka si. Snart kommer dagspressens karakterer og terningkast for regjeringens innsats. Jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder eller gruer meg. Håpet er at journalistene ser det samme som jeg ser:

En positiv sektor
Da Tora Aasland ble utnevnt til statsråd for forksning og høyere utdanning var det en fullstendig tillitskrise innenfor forskning og høyere utdanning. Personlig mener jeg Øystein Djupedal har fått mer pepper enn han fortjente. Men poenget er uansett at situasjonene var svært negativ. Dette har forandret seg. Jeg tror at en av årsakene er at Aasland har lykkes med å ta ledelsen i viktige debatter:

• Handlingsrom: Aasland satte ned arbeidsgruppen for handlingsrom. Den så nærmere på hvordan pengene ble brukt og hvordan det står til med universitetene og høyskolenes muligheter til å foreta sine egne prioriteringer. Effektene av dette arbeidet er at det har blitt en mer opplyst debatt om hvordan det står til. Dokumentet viser hvor universitetene blir presset på grunn av økte krav utenfra, og hvor de faktisk kan gjøre egene valg. Aasland har hele veien ledet denne debatten - både ved å følge opp, f.eks. midlertidighet og minsket byråkrati. Samtidig har hun utfordret universitetene og høyskolene til å også selv skaffe seg økt handlingsrom.
• Utdanningsbølgen: Statsråd Aasland var den første som satte de økte ungdomskullene, og dermed økende studenttall, på dagsorden. At den nå omtales som "yngrebølgen" eller "utdanningsbølgen" er et direkte resultat av hvordan Tora Aasland satte dette på dagsorden.
• SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon): Når "alle" var enig i Stjernøutvalgets analyse, men "ingen" ønsket tiltakene, var det behov for å iverkesette et nytt prosjekt. "SAK" er svaret: Både politisk og økonomisk har Aasland vært en pådriver for å sørge for at universiteter og høyskoler i fellesskap utvikler robuste miljøer av høy kvalitet, med bedre forskning og undervisning som en konsekvens.

Hva blir karakteren?
Det er nå slutt på usaklige personangrep, og statsråden for forskning og høyere utdanning blir aldri anklaget for å ikke forstå. Tvert i mot er debatten nå preget av en felles forståelse og konstruktive forslag. Det er selvsagt ikke slik at universitetene og høyskolene har sluttet å komme med høye krav om økte bevilgninger. Det hadde både vært utenkelig og uheldig.

Karakterboka kommer sikkert til å si at Tora Aasland ikke er synlig nok. Selv om våre medieanalyser viser at hun er betydelig mer synlig enn før, skulle også jeg ønske at hun hadde blitt enda mer synlig. Og det skal det jobbes med! Men håpet er en karakter basert på hvordan det faktisk ser ut ute i sektoren.

HTC-indusert windows-tilbakefall

Blue screen of death, tilfeldige omstarter, nye versjoner av operastivsystemet der det som virket var tatt bort og nye problemer ble introdusert. Skrekk-minner fra tidlige utgaver av windows for PC'en. Først med windows xp ble det det å bruke windows i nærheten av like bra som å bruke mac.

Så klok av skade ønsket jeg meg selvsagt en iphone. Men jobben sier at sikkerhetsinnstillingene iphone kan tilby ikke er bra nok (er det mulig å tro på det, forresten?). Men en touch-telefon med stor, flott skjerm er likevel noe å ønske seg. HTC hørtes bra ut. De fleste anbefalte en htc med Android operativsystem. Google? Det hørtes fornuftig ut. Men neida, heller ikke den var sikker nok (litt lettere å tro på. Kanskje.). Da var alternativet en HTC med windows mobile.

Valget falt på HTC touch 2 pro. Og la det være sagt - jeg (tror jeg) er godt fornøyd med selve telefonen: Skjermen er stor og jeg syns det er verdt å ha en litt tung telefon for få fullt tastatur. So far so good.

En god venn med godt over middels microsoft-kompetanse advarte likevel: "Ikke kjøp deg htc med windows - da må jeg bare høre på klaginga di". Da burde det ringt en bjelle. (Og nå kan jeg heller ikke sutre til ham. Han har gardert seg.).

Så da er vi tilbake til 1996: Microsoft prøver å lage noe som er like bra som apple sine produkter. Så det var ikke veldig overraskende at mye av interface'n var kontraintuitiv. Det var selvsagt ikke noe problem å få innstallert en app som gir FM-radio. Det var bare sinnsykt komplisert, og innebar selvsagt å gå inn i filer i operativsystemet og rename noen filer og legge til noen parametre. En klassiker! Men etterhvert ble man jo vant til å bruke telefonen.

Men så oppstod det et problem: Øretelefonene begynte å kødde. Tur til IT-drift. Og selv om jeg ikke hadde bedt om det, skjedde det som alltid skjedde når noe var galt med PC'en i gamle dager: Oppdatering av OS! Nå er jeg den lykkelige eier av windows mobile versjon 6.5.

I den forrige utgaven var det litt irriterende at programmer ikke avsluttet skikkelig - de fortsatte å gå i bakgrunnen. Det kunne man se ved å klikke fram aktive programmer. Hva har de gjort med dette problemet i den nye versjonen? De har selvsagt fjernet den funksjonalitetet som viser aktive programmer. Surprise! Og tror jeg at programmene har begynt å avslutte på skikkelig vis? Neppe! Og hva har jeg fått på kjøpet i den nye versjonen? Tilfeldige omstarter, særlig hvis jeg skifter fra liggende til stående display. Fullstendig freeze. Vilkårlige skifter mellom forskjellige metoder for å vise fram informasjon.

Og til slutt det som alltid skjedde for hver oppgradering av windows i gamle dager, og for hver versjon av Internet Explorer i mer moderne tid: Hvor sakte er det mulig å få en mobiltelefon til å reagere. Jeg slår dere alle. Lett!

Vinnerne er kåret: En kraftuttrykklassiker?

Det er alltid slik at den som tar i kraftigst og bruker de saftigste ordene får de største oppslagene - som regel. Etter et usedvanlig kort møte i juryen har vi glede av å utpeke vinneren i forbindelse med framleggelsen av Revidert Nasjonalbudsjett: Forskerforbundet!

Pressemeldingen "Regjeringen går bort fra lik rett til utdanning" kan bli en klassiker og demonstrerer til fulle at aldri så galt kan det bli enda verre. Og hvem kan lenger påstå at regjeringen ikke handler? I følge Forskerforbundet innebærer dette RNB at regjeringen "fjerner seg [...] fra lik rett til utdanning", "en ytterligere forverring av de ansattes arbeidsvilkår vil finne sted", "kvaliteten på undervisningen vil bli skadelidende" og "dette vil svekke den forskningsbaserte undervisningen". Ikke dårlig!

Venstre berømmes med en hederlig andreplass. Overskriften "Stabilt sideleie for forskning og nyskaping" lovet godt, men dommedagsprofetiene i brødteksten er alt for svake. Hadde det vært en felles jury som også hadde tatt hensyn til grunnutdanningen, hadde nok den fiffige setningen "Regjeringens fremste satsing på skole etter fem år er fortsatt en halv lovpålagt banan," gitt enda høyere uttelling. Juryen konstaterer at Unge Høyres ord-, karakteristikk- og metaforsmie nå har fått en alvorlig konkurrent.

Juryen gratulerer Forskerforbundet og Venstre med vårens øverste pallplasser og ser fram til at dette toppes skikkelig når statsbudsjettet legges fram i høst. Til lykke!

Vanskelige ord: Lansiktighet og stabile rammebetingelser

Hørte Elisabeth Aspaker i Stortinget i går. Hun klaget på manglende langsiktighet og manglende stabilitet i rammebetingelsene (hun mente de hadde fått endret rammebetingelsene). Etterhvert kom det fram at skolene hun talte på vegne av (prisverdig nok, i og for seg) var finansiert av et system der de fikk støtte per elev. Så viste det seg at de endrete rammebetingelsene handlet om at de hadde fått færre elever og dermed lavere inntekter. Ubehagelig? Helt sikkert. Uventet? Det burde det ikke være.
Også i forskningspolitikken og fra unversitetene blir det hele tiden hevdet at man må ha stabile rammebetingelser og langsiktighet, og derfor må ha flerårige budsjetter. Jeg har ingenting i mot flerårige budsjetter, men det kan da umulig være mangel på langsiktighet og stabilitet innenfor forskning og høyere utdanning: Budsjettene har økt jevnt og trutt og under skiftende regjeringer.
Men også de som får nøyaktig det samme beløpet hvert år klager på stabilitet og rammebetingelser.
Noen ganger virker det som det faktisk bare handler om å øke bevilgningene, og at "langsiktighet" og "stabile rammebetingelser" høres fint ut og kan brukes som argument...

Lettvinthetens allianse?

Det som er surt med å være i posisjon er at man alltid må sjekke tall. Det kravet ligger ikke på opposisjonen eller aktørene i forskningslandskapet. Og når vi får kvalitetssikret tallene, og det viser seg å ikke holde mål, er de for lengst i gang med å hoste fram neste (tvilsomme) tall. To eksempler:

• "100 årsverk brukes til bortkastede forskningssøknader". Universitetet i Oslo har regnet "på baksiden av en konvolutt" og funnet ut dette. Og før noen får sagt "Marie Antoinette" stiller opposisjonen på Stortinget spørsmål i Stortinget om ikke dette er sløsing med penger. Men bør det ikke stilles noen spørsmål: Er det riktig at det brukes 3-4 uker å lage en søknad? Er 100 årsverk mye - med tanke på at det jobber mange tusen vitenskaplig ansatte ved breddeuniversitetene? Er arbeidet som legges ned i en søknad alltid bortkastet dersom søknaden ikke støttes?
• "Underfinansiering av stipendiatstillinger begrenser handlingsrommet". Universitetet i Oslo har også regnet ut hvor mye de mener handlingsrommet begrenses fordi rekrutteringsstillingene ikke er finansiert like mye som de koster. Da er det ganske overraksende å lese "Sektoranalysen" for universiteter og høyskoler. Der kan man lese at Universitetet i Oslo slett ikke ansetter stipendiater og postdoc'er de har fått penger til. UiO har faktisk over 100 færre rekrutteringsstillinger enn de har fått midler fra KD til. Hva betyr det - har de skaffet seg handlingsfrihet på egen hånd? Det burde vel også komme fram i det offentlige ordskiftet.

Nå som tallene er på bordet, regner jeg med at "lettvinthetens allianse"er på full fart videre til neste regnestykke. Neste gang skal jeg sjekke tallene i løpet av en halv time.

Kommer (fortsatt) utdanningsbølgen?

Ved årets søknader til høyere utdanning var det en nedgang på rundt 700 søkere. Betyr det at den varslede "yngrebølgen" er avlyst?

Nei, og det er to grunner:

• Søkertallene for 2009 var veldig sterke. Veksten i fjor var på 10.000 søkere (tilsvarende 10%). Det er en meget sterk vekst. Det var nesten helt sikkert en viss frykt skapt av finansuroen som fikk ekstra mange til å søke seg til høyere utdanning. Med normale tilstander hadde nok veksten fordelt seg over to år.
• For de yngste søkerne er det en veskt i årets søkning, mens det er en nedgang blant de eldre. Min tolkning er at situasjonen for de eldre søkerne har normalisert seg. For de yngste søkerne ser vi akkurat det vi har spådd: Det kommer inn større ungdomskull, og de søker seg til høyere utdanning.

Alt i alt betyr dette at yngrebølgen (fortsatt) er en realitet.

At situasjonen blant de eldre søkerne har normalisert seg er som ventet. Min spådom er likevel at voksne søkere i stor grad vil søke seg til høyere utdanning også framtida. Da får vi både en "yngrebølge" og en "voksenbølge". Tilsamme blir det en "utdanningsbølge".

The bottom is nådd?

Min tidligere kollega, biologiprofessor Kristian Gundersen, har i Nedkvitne-saken gjort seg til talsmann for at akademisk frihet handler om at det er greit for akademikere å skjelle hverandre ut i gangene. Kanskje det er dette som er begrunnelsen for ordvalg og utforming av innlegget hans i Aftenposten i dag, 10. mars.

Et usedvanlig agressivt innlegg toppes med at regjeringen og Stoltenberg sammenliknes med Quisling! The bottom is nådd (får vi håpe).

Det som er virkelig underlig er at folk som Gundersen ikke skjønner hvorfor de får lite gjennomslag i politikken.

Modig, men ikke modig nok om handlingsrom

Handlingsromgruppa la i dag fram sin rapport "Handlingsrom for kvalitet". Det er ingen tvil om at gruppa har gjort en virkelig bra innsats, og at dette dokumentet kan bli et viktig referansedokument i framtidens debatter om forskning og høyere utdanning.

Alt i alt er de positive bidragene fra Arbeidsgruppa flere enn svakhetene:

• Gode gjennomganger av mange økonomiske forhold som påvirker handlingsrommet: Finansieringssystem, studieplasser, rekrutteringsstillinger, forskjellige kostnadsdrivere, juridiske, kulturelle og strukturelle forhold.
• Presentasjon av viktige virkelighetsforståelser. Innenfor mange områder vil gruppas arbeid kunne danne referanserammen for framtidig diskusjon om universiteter og høyskoler.

Men dette blir vi nok fort enige om. Jeg skal derfor heller dvele litt ved svakhetene ved rapporten...
Svakheter ved rapporten:

1. Manglende diskusjon om prioriteringer
Arbeidsgruppa har ikke vært modig nok til å gå inn i prioriteringsproblemene som eksisterer ved universiteter og høyskoler. Som Egil Kallerud fra Forskningspolitikk (og NIFU-Step) spurte: Har universitetene og høyskolene vært litt for altetende på eksterne forskningsprosjekter? Har den interne forskningskonsentrasjonen gått på bekostning av undervisningen? Her kunne arbeidsgruppa gravd litt dypere i materien:

• Hvordan blir prioriteringer foretatt (i den grad de foretas)?
• Hvem foretar prioriteringene – ledelsen/styret eller enkeltforskere?
• Hvordan kan man balansere styret behov for å kunne prioritere med den faglige friheten hos enkeltforskere?
• Hvilke løsninger finnes for å overvinne prioriteringsproblemene?

Økte rammebevilgninger vil helt sikkert føre til økt aktivitet. Men uten et bedre grep på prioriteringene er det vanskelig å forstå hvordan økte rammer skal øke handlingsrommet. Dette har ikke gruppa hatt mot til å problematisere.

2. Har handlingsrommet minket eller ikke?
Arbeidsgruppa argumenterer med at økt øremerking av oppgaver har innskrenket handlingsrommet. I figur 2 går det fram at veksten i bevilgningene til øremerket ny aktivitet har vært på 897 millioner kroner i 2006-2010. I samme periode har veksten i ”Øvrig grunnbevilgning” vært på 197 millioner kroner, noe som altså utgjør rundt 22 prosent av veksten i øremerkede aktiviteter. Hvorvidt (det økonomiske) handlingsromet har blitt redusert eller minsket avhenger dermed om hvor mye av rammen som må brukes til å understøtte de øremerkede tiltakene. Dersom denne summer er over 197 millioner kroner har handlingsrommet blitt svekket. Dette svaret gir ikke arbeidsgruppas arbeid.

3. Administrasjon er ikke en naturlov
Arbeidsgruppa er mange ganger innom at antallet administrativt ansatte i sektoren har økt. Dette problematiseres ikke, men behandles som en utvikling universitetene og høyskolene ikke har noen innflytelse på. Arbeidsgruppa er flink til å påpeke nye oppgaver som har kommet til, men forsøker ikke å se om det er andre oppgaver som har falt ut.

4. Manglende dokumentasjon
Rapporten skjemmes av mange udokumenterte påstander. Noen er direkte feil, mens andre ikke er underbygget av fakta eller kildehenvisninger, og det er dermed ikke mulig å vite. Det forundrer meg at det fremmes så bombastiske påstander når man ikke har sikker dokumentasjon.
Noen eksempler:
o ”Avlagte studiepoeng utover måltallet, som utgjør mer enn 20 % for hele sektoren, vil på sikt redusere studiekvaliteten, utarme fagmiljøene og redusere institusjonenes handlingsrom.”: Hvorfor akkurat 20%?
o ”Den store økningen i antall stipendiater og postdoktorer har ført til at forholdstallet mellom disse stillingene og antall førsteamanuenser og professorer er fordoblet og lagt press på de ansattes handlingsrom.”: Flere stipendiater og postdoktorer kan like godt øke de ansattes handlingsrom?
o ”Samlet sett er det liten tvil om at de ansatte i dag har langt mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon enn de hadde for 10-15 år siden.” og ”De ansattes handlingsrom øker med kollegiale organ, institusjonens handlingsrom øker ved at kollegiale organ brukes gjennom den økte medvirkning som dermed gis til de ansatte,”: Kan dette dokumenteres, eller er det en politisk mening?
o ”Det har vært hevdet at kombinasjonen av større handlingsrom rundt eksamensvurderinger og resultatfinansiering har redusert kravene som stilles til kandidatene.”: Denne svært alvorlige påstanden har blitt hevdet mange ganger og stadig blitt undersøkt uten å kunne støttes.

5. Politisk kontekst mangler
Arbeidsgruppa skiller ikke klart mellom hva som handler om politiske prioriteringer, og hva som påvirker handlingsrommet uavhengig av nivået på bevilgningene. Gjennomgående mangler det nok et maktperspektiv, akademia fremstår som en fredfull monolittisk størrelse, der interne dragkamper og revirmarkeringer er fremmed.

Ode til Odyssevs fra øvre Blindern

Bernt Hagtvet har et glitrende innlegg i Dagens Næringsliv 11. februar. Med skarp penn leverer han en "gledesrapport fra Kgl. Fredriks."
Åtti prosent av innlegget er et glimrende eksempel på hvor viktig det er å finansiere forskere og undervisere på universiteter og høyskoler. Det er bra å gi sånne som Hagtvet mulighet til å forfølge sine ideer. Hagtvet forteller levende om hvordan han driver med dannelse; om hvordan han stiller de store spørsmålene om menneskets natur; om hvordan universitetet både skal og kan utvikle unge mennesker intellektuelt. Gratulerer Hagtvet - og fortsett med det!

Idyllen brytes imidlertid i de siste to avsnittene. Hatet og forakten mot alt Hagtvet oppfatter som oppkomlinger av noen læresteder kan ikke lenger holdes tilbake. Forakten for andre universiteter enn de tre (eller fem) gamle universitetene kan ikke lenger undertrykkes. Snart blir det universitet på Rena og det er Senterpartiets skyld. Og ikke minst: lær av svenskene - de flinke svenskene. De legger ned universiteter de.

Problemet er at bildet Hagtvet tegner er en grov overforenkling og ikke beskriver politikken korrekt. Tvert i mot har regjeringen tatt initiativer til prosesser som fører til faglig sterkere miljøer. Det blir ikke universitet på Rena eller noen andre steder som ikke oppfyller faglig krav til å være universitet.

Det som stadig forundrer meg er hvordan våre fremste professorer ikke nøler et sekund med å karakterisere politiske myndigheter som uduglige og perpsektivløse, men ikke bryr seg om å sette seg inn i fakta i sakene de uttaler seg om. Hvor mye dannelse er det å hoppe bukk over alt som er vanskelig og komplisert? De kompliserte spørsmålene Stjernøutvalget brukte både tid og spaltemeter på uten å komme fram til noen løsninger, kan visst løses med et pennestrøk fra øvre Blindern. "Dannelse" er et flott ord å bruke for å skape avstand mellom seg selv og andre. Som ledesnor for praksis er det visst ikke så viktig?

Giftdumping i rettsalen

http://www.amta.no/lokale_nyheter/article4838423.eceOpprensking av Oslo havn og deponering av masser i et dypvannsdeponi utenfor Malmøykalven har i flere år vært en stor sak, spesielt lokalt på Nesodden. Få saker har irritert meg mer: En gjeng med ektremt god tid og utholdenhet har drevet en kampanje for å få stoppet dette miljøprosjektet. Det har ikke hatt noen miljøkunnskap, men har ikke gått av veien for å vri og vende på en hver begivenhet. Nå sist bruker de dommen mot Secora og NGI som bevis på at miljøprosjektet var feil.

Denne saken dreier seg om ulovlig dumping av masser direkte i sjøen. Dersom dette er riktig (med forbehold om at jeg ikke kjenner faktaene) er det positivt at det slås ned på miljøkriminalitet, og det har ingenting med oppryddingsprosjektet i Indre Oslofjord. Selvsagt skal planen følges og utføres forskriftsmessig.

Etter et par år med en vanvittig kampanje skal det bli spennende å se om noe av de som har vært påstatt er i nærheten av å være sant. Min spådom er at vi kommer til å bade lykkelig i Oslofjorden til sommeren og at dette prosjektet kommer til å være en miljøsuksess.

Å få en doktorgrad - og et (yrkes)liv

På fredag var jeg på disputasfest - nok en gang gratulerer til Andreas. en disputas er den viktigste begivenheten i utdanningssystemet vårt. Det er faktisk den høyeste utdanningen det er mulig å få her til lands.

Andreas er ganske typisk for norske doktorgradsstudenter: Han har brukt rundt 5 år, og han er rundt 40 år når han har gjort ferdig sin doktorgrad på et humanistisk eller samfunnsvitenskaplig fakultet.
Utover kvelden ble det mange diskusjoner om gjennomføringstid, modning, og alder ved disputas. Det er behov for noen klargjøringer.

I en rapport fra NIFU STEP, "Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen" av Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen, oppgis det viktige funn om mange av disse tingene.

Gjennomføringsgrad er det viktigste. Det handler om at folk som har begynt på sin utdanning skal bli ferdige. I forskningsmeldingen har regjeringen satt opp måltall for hvor mange som skal komme gjennom. Det er ambisiøse tall. Men det er meningsløst å ha folk i en utdanning i mange år om de ikke blir ferdige.
Gjennomføringstiden har ikke forandret seg. I snitt bruker phd-studentene 5,5 år. Det er i grunnen ikke noe stort problem. Vanligvis har studentene finansiering i 3 år. Det som gjør at de bruker lenger tid kan egentlig deles inn i tre kategorier:

1. Annet arbeid: for eksempel pliktarbeid ved lærestedet, eller en annen type arbeid. Dette er som regel bare en fordel. Det skaffer kandidaten verdifull erfaring og ekstra stimulans. Men det blir et problem om det utkonkurrerer doktorgradsarbeidet.
2. Ufrivillig avbrudd som sykdom og barselpermisjon er det ikke så mye å gjøre med. I moderate mengde utgjør heller ikke dette noe stort problem.
3. Faglige problemer: Dårlig veiledning, utilstrekkelige ressurser. Her tror jeg norske doktorgradsstudenter har mest å hente.

Alder ved disputas: Her kommer de mest prinsipielle diskusjonene, og spesielt "modningsargumentet". Jeg tror tanken om at man må bruke veldig lang tid på doktorgraden, eller å ha gjort masse før man begynner, tilhører en annen tid. Dagens doktorgrad er i større grad en forskerutdanning enn et livsverk. Det er bra. Jeg tror vi bør tenke at doktorgraden skal gi studentene evnene til å utføre de store ting, så må vi legge opp til et yrkesliv som gir dem mulighet til å utføre de store mesterstykker. Da er det greit at vi også får flinke humsam-studenter i gang med en doktorgrad litt tidligere, slik at vi noe tidligere får de inn i en yrkeskarriere der de bidrar med sine kunnskaper.

Og bare så det er sagt: Norske doktorgradsstudenter er ikke slappe. Sjelden er det riktigere å generalisere om en gruppe: Det jobbes hardt!

Konstruktive studenters stemmer

Det er imponerende at et kortlevende blogginnlegg leses av så mange, også Universitas. Til å ha eksistert så kort på internettet, har jeg fått imponerende mange tilbakemeldinger. Jeg skjønner at det å kritisere studentorganisasjonene ikke er spesielt politisk korrekt. Har til og med fått med meg at langt svakere kritikk enn den jeg kom med kan føre til avskyresolusjoner i landsstyrer.

Så her følger den justerte, politisk korrekte versjonen.

Saklig innhold: Så lenge Stoltenberg ikke kom med konkrete løfter om bevilgninger, er det riktig å være "skuffet". Da er talen også "vag", og da er statsministeren "tafatt". Hvorvidt talen framføres på en kontaktkonferanse eller i forbindelse med framleggelsen av et statsbudsjett er uvesentlig. Statsministeren må forventes å svare konkret på hvordan han har tenkt å finansiere utdanning og forskning. Det forventes også at fagstatsråden kommer med konkrete løfter. Også uavhengig av møtets form og tema.

Representativitet: Studentenes syn er representativt. Det viser ikke minst det faktum at opposisjonspartiene mener det samme. Dessuten er det saklig korrekt.

Strategisk funksjon: Statsministeren har vært ute en vinternatt før. Det har dermed ikke noen betydning hvordan man responderer på hans tale. Det påvirker heller ikke i hvilken grad han engasjerer seg på et felt. Det er en interessegruppes jobb å være en kritisk røst. Budskap fra en statsminister må vurderes kontekstuavhengig, og måles opp mot organisasjonens primærstandpunkter. Det er forøvrig uaktuelt å la seg styre av strategiske hensyn.

Media kan ikke styres: Det er umulig å ha kontroll på hva media skriver. En interesseorganisasjon kan ikke ta ansvar for hva som kommer på trykk. Det er dermed også meningsløst å mene at noe er "surt" eller ikke.

Forholdet til interessegrupper: Studentene er en gruppe SV mener vi fører en god politikk for, og vi har ambisjoner om å fortsette å gjøre dette. Ergo er studentenes interesseorganisasjoner grupper vi liker å holde oss inne med. Å kritisere dem er derfor "paternalistisk" (fra twitter) og "uprofesjonelt" .

Følg med på neste blogg-innlegg: "Hvorfor man ikke skal bruke ironi på internet".

To (home)work or not to (home)work

Lekser - helst så mye som mulig av det - har alltid vært høyresidas fanesak. Da jeg begynte å sette meg litt skikkelig inn i spørsmålet for et par år siden kom det en liten overraskelse: I Norge hadde vi holdt på med lekser i rundt 200 år uten at vi vet om det virker eller ikke!

Nå vet vi litt mer, takket være en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet. Ikke overraskende virker leksene best for dem som allerede er faglig sterke (og har godt med ressurser hjemme). Vi vet også at lekser som ikke blir fulgt opp på skolen fungerer dårlig. Og alle er vel enige om at det å gi lekser som erstatning for undervisning fungere dårlig.

Jeg tror lekser for (særlig) de minste barna bør bli mer gjennomtenkt enn i dag. En første inngang til det bør knyttes til tid: Ungene bør bruke omtrent like mye tid på lekser. Vi vet for eksempel at lesing er et mengdespørsmål. Å lese en halv time hver dag er en bedre lekse enn å lese 20 sider hver dag. Får to elever tilpasset undervisning hvis den ene bruker 10 minutter med matteleksa og den andre bruker to timer uten å få det til? Sistnevne unge opplever på kjøpet å krangle med mamma, å gå glipp av fotballtreninga, og lærer seg å hate matte.

Jeg tror det er på tide å stille store, kritiske spørsmål omkring lekser. Poenget med skolen er å lære. Da må vi først spørre om metodene våre virker.

Hvor ble det av smartere vekst?

NHOs årskonferanser er utrolige proffe, visuelt imponerende, av høy kvalitet og setter den politiske dagsorden på starten av et nytt år.

De fleste innlederne hadde fått med seg at Norge er blant landene med den aller sterkeste veksten i produktivitet - også uten oljen. De fleste hadde også fått med seg at Norge har kommet mye bedre ut av den globale, økonomiske krisa enn de fleste andre land. Ganske mange var også villig til å regjeringa en god porsjon kredit for krisetiltakene. Det var da det begynte å bli vanskelig med analysene. Kort oppsummert var det mange som kom til konklusjonen: "Nå har det gått så bra så lenge, at nå må det snart gå galt". Til og med Ivar Frønes argumenterte i den retning. Dette virker å være litt inspirert av Aune Sands legendariske film "Dis", der det ble uttalt at "jo lenger vi er fra hverandre, jo kortere er det til vi ses igjen".

Kanskje har de rett? Men det var ingen av dem som brakte noen argumenter for hvorfor til torgs: Er det noe som har forandret seg? Er det noen nye data som viser at produktivitetsveksten ikke lenger vokser? Har vi blitt late? Så vidt jeg fikk med meg var det utelukkende det som i vitenskaplig forstand kalles for spekulasjoner. (Helt sant - det heter det.) Selv om Fredrik Härén meget elegante røsket opp i vårt selvgode bilde i forhold til folk i Asia, fikk jeg assosiasjoner til hvordan vi så på Japan for 20 år siden: Da var det japanerne som hadde en overlegen organisering/moral/mentalitet/etc.

Det som var litt skuffende innholdsmessig var at vi ikke lærte noe om "smartere vekst". Hva skal til for å gjøre den økonomiske veksten "smart". Hva betyr "smart" i denne sammenheng? For meg handler det om å være miljøvennlig. Innholdsmessig handler det selvsagt om hva vi fyller hodene våre med. Det handler om hvordan vi utdanner unge mennesker. Det burde handlet enda mer eksplisitt om utdanningsbølgen. Det burde handlet mer om kvalitet i utdanningen. Kanskje det er gode ideer for neste års konferanse.

Men du verden. Alle var enige om at det hadde vært en fin konferanse. Jeg også.