søndag 29. november 2009

Pepperkakejulenytt: Kameler og dromedarer

Hva skal man ha i pepperkake-julekrybben - en dromedar eller en kamel, og hva er egentlig forskjellen?


Kamel (Camelus bactrianus) er det klassiske dyret med to pukler. Kamelen er mer enn et ørkendyr. Den tåler mye kulde, og er utbredt i det østlige og indre Asia. Det er rundt 1,4 millioner kameler i menneskenes tjeneste. Bare en liten populasjon på 950 dyr lever vilt, blant annet i Gobiørkenen. Kamelen kalles for "Bacterian camel" på engelsk (og da smitter ordet "Baktriakamel" til norsk).

Dromedarer (Camelus dromedarius) fins det mange flere av - 13 millioner i menneskenes tjeneste. Dromedaren er høyere og raskere enn kamelen (Rundt 13 km/t mot 4 km/t). Det er nok dromedaren som sto utenfor julekrybben til basusjernet for et par tusen år siden. Man regner med at den ble innført til Midt-Østen rundt 200 år før kristus.

Dromedarer fins i prinsippet ikke i vill tilstand, men en populasjon av dromedarer har etablert seg i Australia og oppfører seg som ville dyr. De utgjør kanskje så mye som en million dyr og er et stort problem for austalsk landbruk. Dromedaren kalles for "Arabian camel" på engelsk.
Torbjørn Egner har popularisert dyrene i sin høydramatiske avlevering fra Kardemomme by:
DEN TALENDE KAMEL
Jeg går i rute mellom sør og nord
med pepper og kanel,
og jeg er kjent i alle byer
som den talende kamel.
Og det å tale lærte jeg som liten
av en dromedar –
som hadde lært det av sin mor,
som hadde lært det av sin far.
(Det gjøres oppmerksom på at kamel og dromedar er to separate arter, og neppe kommuniserer stort i det fri. Lamaen og (du store) alpakka er også med blant kameldyrene).

onsdag 18. november 2009

Listenytt: 2000-tallets ti beste plater

Dagsavisen kårer 2000-tallets 40 beste skiver. Flott tiltak - lister er gøy både når de er gode og når de er dårlige! Denne uka offentliggjorde de plass 40 til 11. Dette er dermed en kombinert min mening/gjettekonkurranse/protest/whatever. Det er i hvert fall en god grunn til å lage lister:

Protestlista:
Disse skulle ikke stått på plass 40 til 11, for de burde vært på topp 10! (Det er mange nok som klager på Marit Larsen og sånn, så det gidder jeg ikke):
  1. Queens Of The Stone Age: «Songs For The Deaf» (2002): Å gjennoppdage rocken og grønsjen og mye annet gøy. Kongeplate!
  2. Arcade Fire: «Funeral» (2004): Denne fortjener kanskje en plass på topp ti. Oppsiktsvekkende debutalbum. Nytt, men samtidig kjent-følelse.
  3. White Stripes: «White Blood Cells» (2001): Er ikke dette kanskje det beste White Stripes-albumet? Men jeg kan sikkert godta en tre-fire av Jack Whites andre prosjekter....
Topp-ti-lista jeg ville hatt (rekkefølgen er nok avhengig av humør):
  1. Antony and the Johnsons: "I Am a Bird Now " (2005): et album så intenst at det fremdeles gir gysninger. Kompromissløst. Vakkert.
  2. Nellie McKay: "Pretty Little Head " (2006): Et fyrverkeri av et album. Alle former og stiler. Humor og alvor. Og den intense New York følelsen.
  3. System of a Down: "Toxicity" (2001): Armensk punk-trash metal har vel aldri vært bedre. Det går i hundre, men det er noe så poppete som melodier og harmonier som virkelig gjør dem. Mezmerize er også verdt penga. 
  4. Bruce Springsteen "We Shall Overcome: The Seeger Sessions" (2006): Han hadde jeg egentlig gitt opp omtrent 15 år før. Det er friskt og skranglete. Dessverre (gjen)oppdaget jeg mannen like etter konsertene...
  5. Nick Cave and the Bad Seeds: "No More Shall We Part" (2001): Hvis du er deprimert, og slett ikke har noe behov for å få opp humøret er dette den rette plata. Soundtrack of bad days.
  6. Fever Ray: "Fever Ray" (2009): Farlig å kåre en så ny plate til en av tiårets beste. Men den er noe annet. Den som vil høre Karin Elisabeth Dreijer Andersson (også kjent fra Röyksopp) sin rene, vakre stemme, får ikke det. På coveret ser hun ut som Ozzy Osbourne, og inni er det mørk elektronika, alltid med en forvridd stemme.
  7. Tom Waits: "Alice" (2002): Under tvil. Kanskje mest en unnskyldning for å få inn mannen. De fleste andre vil heller ha "Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards" (2006). Jeg skal høre litt mer på den, og se om jeg ombestemmer meg.
  8. Wolfmother: "Wolfmother" (2005): Et debutalbum som begynner som et-eller-annet klassisk fra 70-tallet som jeg aldri fikk fot for og slutter i nabolaget til Jack White. Gutta fra 70-tallet påstår at alt er gjort før. Sikkert riktig. Men det rocker.
  9. Madness: "The Liberty of Norton Folgate" (2009): Enda et potensielt valg som kanskje ikke tåler tidens tann. På den annen side er det omtrent det samme som på 80-tallet. Og det er vel kanskje bare det det er - en skikkelig nostalgi-tur.
  10. White Stripes: "Icky Thump" (2007)/"Elephant" (2003)/"White Blood Cells" (2001) eller The Raconteurs: "Broken Boy Soldiers" (2006): Det går ikke an å komme utenom Jack White når man skal snakke om musikk på 2000-tallet.
  11. Johnny Cash: "American III: Solitary Man" (2000): Det er vel å tøye reglene en god del å ha 11 plater på topp 10. Men siden jeg har tatt så mange forbehold underveis, får det gå. Tror det blir Tom Waits som ryker ut i så fall. American recordings serien handler om hva en produsent kan gjøre. Det er Rick Rubin som tok bort alt country-tullet og lot stemmen bære prosjektet.
Og nei, det blir ingen Bob Dylan album på min topp-liste. Mye fint, men det høres ikke ut som han mener det lenger. The Strokes "Is this it" (2001) er tidenes mest oppskrytte album og kommer heller ikke inn. Det gjelder forresten 93 prosent av tilsvarende gjenoppdage rocken-album. Som multer. Oppskrytt.

Moralen er: Det var bedre på 80-tallet. Og 90-tallet (Jeg håpet at "Remedy" med Basement Jaxx var på riktig side). Men det var ikke så galt på 2000-tallet heller.

onsdag 4. november 2009

Mikrofonstativet Venstre

Det er bruk for et liberalt parti i norsk politikk. Jeg har alltid hatt sympati for Venstres miljøengasjement og liberale holdninger. Etter valgnederlaget er det spennende å følge hvordan Venstre har tenkt å orientere seg. Nå vet vi litt mer om hva de har tenkt å gjøre i politikken for forskning og høyere utdanning.


De siste fire årene har det ikke vært en klage eller et problem som ikke Venstre har dratt fram, fargelagt og utbasunert. Gjerne mest mulig sausa sammen. Ut fra Trine Skei Grandes opptreden på gårsdagens Forskningskonferanse og i dagens spørretime ser det ut som de skal bruke samme metode i denne perioden: Alt som blir sagt ute i sektoren blir gjentatt fra Stortingets talestol - uten kritiske spørsmål eller kvalitetssjekk. Skei Grandes logikk i dagens spørretime på Stortinget var grei: Dersom noen i sektoren er misfornøyd med noe, så har de rett. Noen eksempler:
  • Universitets- og høyskolerådet (UHR) er misfornøyd og mener det ikke er satsing på forskning og høyere utdanning. Vet Skei Grande noe om hvor mye det offentlige bruker på forskning i Norge? Svaret er 22,5 milliarder. Det tilsvarer 0,97 prosent av BNP og betyr at det bare er noe få land i verden som bruker flere offentlige kroner på forskning enn Norge. På tide å vite forskjell på budsjettet for forskning og budsjett for Universitet og høyskoler? (og der handler misnøyen først og fremst om at de ikke har fått frie midler. Regjeringen har prioritert studieplasser.)
  • Forskerforbundet syns det kommer for lite penger til studieplassene, og har bedt universiteter og høyskoler om å "vurdere" om de skal ta i mot de nye studieplassene. Er virkelig Venstre enig i dette? Og hvordan mener Venstre at studieplassene skal finansieres? Støtter de ikke lenger systemet for å finansiere studieplasser?
Så langt tyder det på at Skei Grande har tenkt å videreføre Odd Einar Dørums linje om å rope høyest mulig og med flest mulig ord, uten å ta så nøye på det faktiske innholdet.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...