onsdag 1. februar 2017

Hva mener partiene om forskning og høyere utdanning

De fleste politiske partiene har lagt fram utkast til sine programmer for neste periode. Hva mener de om forskning og høyere utdanning?
Jeg vil i denne bloggen se nærmere på hva de ulike partiene mener om forskning og høyere utdanning. Jeg tar for meg programutkastene til Høyre, FrP, KrF, Senterpartiet og SV. Arbeiderpartiet legger fram sitt utkast 7.-8. februar.

Alle er for forskning og høyere utdanning

De siste årenes debatter har manifestert seg klart i alle partienes programmer: Alle er opptatt av bedre kvalitet i høyere utdanning; alle er opptatt av å bedre studiefinansiering og bygge flere studentboliger; alle argumenter med hva forskningen skal gjøre (møte samfunnsutfordringer), og alle føyer til at derfor må de styrke grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler (det er litt variabelt hvor mye egen argumentasjon de forskjellige partiene har for hvorfor de skal styrke grunnfinansieringen). Det er få forslag til ny politikk, og forholdsvis få uenigheter partiene mellom. Den eneste saken der det er klare motsetninger mellom noen partier, handler om studieavgifter for utenlandske studenter: Høyre og flertallet i Senterpartiet går inn for slik studieavgift, FrP sier ikke noe om det, mens det andre har formuleringer om å støtte gratisprinsippet.
Dette mener partiene om forskning og høyere utdanning (jeg omtaler partiene fra høyre til venstre):

Fremskrittspartiet

Som på mange politikk-områder har FrP denne særegne blandingen av å ville bruke (mye) offentlige midler på et felt, kombinert med ønske om å likestille offentlig og private tilbydere – uten at de diskuterer noen mulige problemer med en slik politikk. FrP har dermed både klare forpliktelser om å støtte forskning og høyere utdanning kombinert med ønske om å gi de private lærestedene bedre betingelser.

Også særegent er et ektefølt ønske om at alle skal få like muligheter, kombinert med flere konkrete forslag om privatisering. De foreslår dermed både bedre studiefinansiering, men også at alle skal kunne få studiestøtten fra private banker i stedet for fra lånekassa.
I tillegg har FrP noen spesielle syn på for eksempel samisk politikk.

Alt dette sagt, er innholdet i FrPs politikk for forskning og høyere utdanning ganske solid. De legger vekt på betydningen av realfag for utviklingen av fremtidig arbeidsliv, de legger vekt på at utdanningen skal være relevant, de støtter lærestedenes autonomi. De ønsker å knytte studiestøtta til G, men legger også opp til at mer av støtten skal deles ut utfra resultater. De ønsker å gi 70 prosent stipendandel for utenlandsstudier, og foreslår også at dette systemet skal brukes til å støtte studentenes utgifter til skolepenger/studieavgift ved norske, private læresteder.

På forskningssiden er det også rimelig balanse mellom ulike virkemidler, både i retning av forskning for samfunnsutfordringer, anvendt forskning og rendyrket grunnforskning. En viss kontrast er det mellom argumentasjon og tiltak. Gjennomgående argumenterer FrP for hvor viktig forskning er for å møte samfunnsutfordringer og for økt verdiskapning, mens det er svakere argumentasjon for grunnforskningen. Det er ingen spesiell omtale av problematikken rundt midlertidighet i UH-sektoren og karriereveier.
Alt i alt leverer FrP er rimelig godt innhold på forskning og høyere utdanning.

Høyre

Det søteste med Høyres forslag er at de har børstet støv av det gode vestkanthøyre-begrepet «utdannelse» i stedet for «utdanning». Der er de konsekvente. Det er også litt søtt at de skriver at de vil gjennomføre tiltakene i Kvalitetsmeldingen (som ble lagt fram to uker etter at Høyre la fram sitt program).

Høyres program virker å være litt uinspirert. Verken kapittelet om «Høyere utdannelse og forskning» (felles) eller «Bedre kvalitet på studiene og en enklere studenthverdag» (hovedsakelig studiefinansiering) har noe særlig drøfting eller noen spesielt originale tanker. Det uinspirerte syns for eksempel i formuleringen «Styrke den offentlige forskningsinnsatsen ytterligere for å nå målet om at de totale forskningsinvesteringene skal utgjøre 3 prosent av BNP innen 2030, hvorav 2 prosent bør utgjøres av privatfinansiert forskning.» Siden den offentlige forskningsinnsatsen i dag er på over 1 prosent, betyr dette strengt tatt at Høyre vil ha mindre offentlig finansiert forskning. Dette mistenker jeg ikke Høyre for å mene – dette vitner om litt slappe diskusjoner i komiteen.

På den annen side kommer Høyre med en del tydelige signaler i kulepunktene:
  • Høyre går inn for «moderate» skolepenger for studenter fra land utenfor EØS-området. Betyr det skolepenger for amerikanske studenter (og i fremtiden, britiske studenter)?
  • Høyre er konkrete på flere studieplasser innenfor digitalisering, informasjonsteknologi og andre IKT-fag. De ønsker også premiering i studiefinansieringen til studenter som fullfører på normert tid.
  • Og i kulepunktet som mangler: Høyre går ikke inn for å knytte studiestøtten til G.

Det skal også trekkes fram at Høyre har klare formuleringer som signaliserer fortsatt satsing på forskning og høyere utdanning. Høyre leverer ikke så verst, men det er kanskje litt svakere enn vi er vant til derfra?


Venstre

Venstre har det mest omfattende programmet med 192 sider, og har også de mest omfattende programformuleringene om forskning og høyere utdanning. Det er både programmets styrke og svakhet. Det er knapt mulig å kritiserer noe i teksten. Det meste er omtalt, og på en god måte. Men teksten er lite original. Venstre kommer ikke med noen nye ideer eller forslag til ny politikk.

Svakheten ligger i at en kortversjon av teksten er at Venstre er for alt som er bra: Det er så mange løfter at det vil være umulig å gjennomføre alle. Det er heller ingen prioritering mellom hva Venstre prioriterer høyt/tidlig eller senere i neste periode.

Venstres program er dermed godt, men mangler klare prioriteringer. 





Kristelig Folkeparti (KrF)

KrFs program bærer preg av å være en anelse upresist – det virker som de er et lite stykke unna de mest aktuelle debattene. Blant annet vil de ha en opptrappingsplan for å nå 3-prosentmålet. Med tanke på at det er næringslivets forskningsinnsats som er langt bak målet om en andel på 2 prosent, er det litt vanskelig å tenke seg hvordan en opptrappingsplan for å få næringslivet til å forske mer skal konstrueres.

På forskningssiden argumenterer de ganske gjennomført med nytteperspektivene i forskning – det være seg for å møte samfunnsutfordringer, eller for verdiskapning. Men så kommer det (litt plutselig) at «En større andel av forskningen bør være frie midler og grunnforskningens andel må styrkes.» Men også argumentasjonen for dette forslaget er ganske instrumentell: «Det er ofte i den frie delen av forskningen at begynnelsen til nye næringer og fremtidsløsninger oppstår.»

På høyere utdanning bærer programmet preg av bekymring for hva endringer i struktur gjør med utdanningssteder i distriktene og for profesjonsfagene. KrF er også spesielt opptatt av likebehandling for private høyskoler (de aller fleste er kristne).




Senterpartiet

Senterpartiet er – litt overraskende – bare moderat bekymret for hva strukturreformene i høyere utdanning har gjort med desentraliserte studiesteder. Men i likhet med KrF uttrykker de en viss bekymring for dette (og for profesjonsutdanningene). Det er dissens i Senterpartiet hvorvidt det skal innføres studieavgift for utlendinger i høyere utdanning Norge (flertallet vil innføre skolepenger for alle utlendinger, ikke bare utenfor EØS-området).

Senterpartiet har ganske overfladisk omtale av forskning, men ønsker å nå målet om at tre prosent av BNP skal brukes på forskning (innen 2030).


Sosialistisk Venstreparti (SV)

SV har forholdsvis korte innledninger til mange kulepunkter. Flesteparten av kulepunktene er ganske generelle, men plutselig dukker det opp noen svært konkrete (barnehagelærer- og ingeniørutdanningen skal flyttes opp en kategori i finansieringssystemet). SV har få forslag til ny politikk, men et par forslag om å vende tilbake til forlatt politikk.

Innenfor høyere utdanning er mange av forslagene rettet inn mot å styrke det offentlige og stoppe privat innflytelse. SV ønsker at rektor skal velges, og vil gjeninnføre valg også på lavere nivå på universitet og høyskoler.

Innen forskning ønsker SV at mer penger skal gå direkte til universitet og høyskoler på bekostning av Norges forskningsråd. De vil ha mer basisbevilgninger og mindre konkurranse. Men samtidig vil de ha mer samvirke med samfunnet utenfor.


torsdag 19. januar 2017

Partiprogrammer og kunnskapens betydning

De fleste politiske partiene har lagt fram utkast til sine programmer for neste periode. Hvordan er egentlig kunnskap integrert i partienes programmer. Ikke særlig bra, viser det seg.

Jeg vil i denne bloggen se nærmere på hvordan kunnskap er integrert i programutkastene til Høyre, FrP, KrF, Senterpartiet og SV. Arbeiderpartiet legger fram sitt utkast 7.-8. februar. I neste blogg skal jeg se nærmere på kunnskapspolitikken som sådan.

Kunnskap til grunn?
I de fleste av dagens partiprogrammer har kunnskap, og kunnskapens betydning for utviklingen av samfunnet og fremtiden, en sentral plass.

Slik står det til denne gangen (jeg omtaler partiene fra høyre til venstre):
  • Fremskrittspartiet er enklest: De har ingen innledning eller annen form for helhet i programmet sitt. De går rett på sak, og har delt inn i saksområder (med egne underkapitler for både sjøpattedyr, korps og førerkortopplæring). Kapittelet om «Skole og utdanning» kommer langt ute i programmet. Programmet er på 96 sider.
  • Høyre er helt klart partiet som skuffer mest. De pleier å ha innledningskapitler som tydelig trekker sammenhenger mellom kunnskap, utdanning, forskning, innovasjon, næringsutvikling og samfunnet og fremtiden generelt. I årets program er det ingenting om kunnskapens betydning for politikkområdene som interesserer Høyre. Til tross for at de for eksempel trekker fram behovet for omstilling og bærekraftig velferd, sies det ingenting om hva slags rolle kunnskap skal ha i disse prosessene. Også Høyre har skjøvet kunnskapspolitikken langt ut i programmet, og det kommer som en del av kapittelet «En god start i livet», som kanskje må sies å være en litt misvisende tittel. Både uventet og skuffende. Høyres program er på 78 sider.
  • Venstre har heller ingen innledning. Venstre kjører på den annen side Kunnskapspolitikken helt fram i programmet sitt i kapittel 1 («Kunnskap og like muligheter»). Brødteksten begynner med «Utdanning er et hovedsatsingsområde for Venstre.», og settes inn i en samfunnsmessig kontekst. Forskning og høyere utdanning kommer som kapittel 2. Venstre setter kunnskapens betydning klart inn i en samfunnsmessig kontekst: «Vi trenger kunnskap for å løse klimakrisen, helbrede sykdom, utvikle skolesystemet og skape innovasjon i offentlig og privat sektor. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd.» Venstres program er langt – 192 sider!
  • KrF har et langt innledningskapittel som – ikke overraskende – er tungt forankret i partiets kristne grunnsyn. Det er fristende å si at da er det ikke plass til noen kunnskapspolitikk. Dette tror jeg dog ikke er representativt for KrF. De burde dermed også hatt med kunnskap i sitt samfunnssyn. Kunnskapspolitikken kommer forholdsvis tidlig i programmet, men under overskriften «Sterkere fellesskap», noe jeg faktisk ikke tror er representativt for politikken. Programmet er på 146 sider.
  • Senterpartiet har også et langt innledningskapittel – Ta hele Norge i bruk! Men de finner ikke plass til å integrere kunnskap i sine 8 hovedsaker. Det mest ubehagelige med Sps programutkast er likevel at de bruker terrorangrepet 22. juli på en ganske smakløs måte for å ta til orde mot sentralisering. Kunnskapspolitikken kommer et godt stykke ute i programmet, som er på 90 sider.
  • SV har en egen innledning. SV er generelt flinke til å se sammenhengen mellom underliggende drivkrefter og utslag i samfunnet (skulle kanskje bare mangle for de som har lest sin Marx). Kunnskapspolitikken er ikke gitt en sentral plass i den mest overordnede starten. Kunnskapen (og særlig utdanningens) betydning er ganske ok skildret i delkapittelet om «Sterke fellesskap». Det er da kanskje mer oppsiktsvekkende at det ikke trekkes inn i delkapitlene om «Trygg jobb og trygg bolig» eller «Miljø». Den konkrete kunnskapspolitikken kommer litt ute i programmet på 97 sider.
Oppsummert er det faktisk bare Venstre og til dels SV som har satt kunnskap i sammenheng med resten av politikken. Det bør endres på landsmøtene!

mandag 9. januar 2017

Angrepet på den frie forskning? (På vei mot Akademisk AS? Del 3)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd er bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I tidligere blogger har jeg gått gjennom påstand 3 og påstandene 4, 5 og 6. Nå har tiden kommet til de to siste påstandene.

Vridning til programstyrt forskning?
Hessen skriver: «Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt.» (påstand 7). Det kan selvsagt være vanskelig å argumentere mot at noen «ser tegn på at» noe skjer. Så vidt meg bekjent er det ingen som kan gi noe definitivt svar på hvordan forholdet mellom programstyrt forskning og åpne konkurransearenaer har utviklet seg. I Forskningsrådets Projektbank kan man danne seg et visst bilde. Går vi litt nærmere inn i problematikken, så viser det seg at det ikke helt lett å få øye på akkurat den dreiingen Hessen påstår han har sett.

Det er analytisk svært vanskelig å avgrense nøyaktig hvor programstyrt forskning slutter og «fri forskning» begynner. Fra den første bloggposten om Hessens kronikk påviste jeg at det har vært en vekst i lærestedenes grunnbevilgning. Fra «Forskningsrådet i tall 2015» kan vi også se at bevilgningene til «Fri prosjektstøtte og grunnf.sats» har økt med 11% i perioden 2011 til 2015. Det har altså vært en solid vekst innenfor de to viktigste kildene til forskning som ikke er programstyrt. På den annen side går det også fram at bevilgningene til store programmer har økt enda mer (21% i samme periode). Hvorvidt veksten til sammen for grunnforskningssatsingen i Norges forskningsråd og veksten i frie midler til universitetene til sammen har vært større enn veksten i f.eks. store programmer klarer ikke jeg å finne nøyaktige tall for, og jeg tviler på om Hessen har de fullstendige tallene. Min konklusjon er at det ikke er grunnlag i tallene for å hevde at det har foregått noen vridning de siste årene.

Det største problemet med påstanden er likevel at den er en fordummende forenkling. Vi vet at de store programmene inneholder betydelige andeler grunnleggende forskning, i gjennomsnitt rundt 40 prosent går det fram av en presentasjon fra Forskningsrådetsdirektør Arvid Hallén i 2011 (jeg har dessverre ikke funnet mer oppdaterte tall). Om ikke disse midlene utelukkende deles ut fritt for tematiske føringer, er de i praksis helt umulig å skille fra den «frie» forskningen som foregår på universiteter og høyskoler.

Reformer innenfra?
Dag Hessen konkluderer sin kronikk med at «Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.» (påstand 8). Hessen kommer beleilig ikke med noen eksempler på hva slags reformer dette er snakk om. Det tror jeg at han gjør lurt i, for de to store utviklingstrekkene de siste 50 årene har universitetene feilet spektakulært i å møte. I stedet opplevde de å bli «reformert» utenfra:

Fra 1960-tallet og framover har høyere utdanning gått fra å være en eliteutdanning til å bli en masseutdanning. Dette gjorde (norske) universiteter svært lite for å møte. I stedet ble det vedtatt en rekke reformer fra politisk hold, under til dels sterke protester fra universitetene: Kvalitetsreformen, ny finansieringsordning og delvis nytt styringssystem ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet. Disse store endringene ble ikke innført som resultat av noen reformprosess ved norske universiteter.

Det andre utviklingstrekket som er tydelig er forskningens økte betydning, og ikke minst universitetsforskningens store betydning for samfunnet. Når den norske stat bruker rundt 30 milliarder kroner på norske universiteter, er det helt logisk at «samfunnet» krever noe tilbake. Heller ikke på dette området foregikk det noen reformer ved norske universiteter for å øke sin interaksjon med samfunnet rundt seg. Universitetene har nølende fulgt eksemplene fra instituttsektoren og fra utlandet. Gjennom politiske vedtak ble eiendomsretten til Intellectual Property regulert for universitetene. At det kom eksterne medlemmer inn i universitetsstyrene kan også ses på denne bakgrunn.

Jeg kan ikke se at universitetene har reformert seg innenfra på noen påviselig måte de siste 50 årene. Tvert imot har de vært preget av å motsette seg endringer.

Hva er et «Akademisk AS»?
Som en bonus kan vi jo også spørre om hva Hessen mener med overskriften sin? Hvis Hessen leter litt, vil han kunne finne akademiske organisasjoner som er organisert som aksjeselskap – både i Norge og utlandet. Han vil kanskje til og med finne ut at flere av dem har sterke resultater både på forskning, utdanning og innovasjon, uten at de går på akkord med akademiske prinsipper.

Sannheten er at Hessen tilhører en sektor som har nytt godt av økt beskyttelse (lov om akademisk frihet fra 2007), noe som Hessen nyter godt av hver dag. Universitets- og høyskolesektoren har også hatt en enorm budsjettvekst de siste 20 årene under skiftende regjeringer. Det har også vært en stadig økt tilgang på eksterne forskningsmidler som baserer seg på kvalitet alene, eller som er sterkt grunnforskningsorienterte.  

Hessen mener sikkert oppriktig at utviklingen går i feil retning på alle områdene han beskriver. Tallene viser noe annet. Dersom Hessen ønsker støtte til universiteter som motvekt i en post-faktuell tid, må han begynne med å få orden på egne fakta.
-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.     Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.     Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.     Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.     Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.     Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.     Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.     Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.    Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


fredag 6. januar 2017

Stadig mer innovasjon? (På vei mot Akademisk AS? Del 2)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I forrige blogg gikk jeg gjennom påstand 3 (alle påstandene i Hessens innlegg er gjengitt nederst i bloggen). Nå ser vi nærmere på påstand 4, 5 og 6.

Bredt nyttebegrep
Hessen skriver: «Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.» (påstand 4). Dette begrunner Hesse med at ordet innovasjon/innovativt er brukt 98 ganger, mens grunnleggende forskning forekommer bare 11 ganger i Langtidsplanen. Til å være så skeptisk til incentiver som Hessen er, er dette en merkelig måte å vurdere innhold på! Hvis Hessen med «suksessive stortingsmeldinger» mener forskningsmeldinger, mener jeg Hessens lesing er svak. Det som var den markerte nyvinningen i Forskningsmeldingen fra 2009, handlet det om å legge større vekt på forskning for å møte samfunnsutfordringene. Denne tankegangen ble videreført i Forskningsmeldingen fra 2013. I perioden da disse meldingene ble laget var det hele tiden en debatt om nyttebegrepet i forskning. Dette en nødvendig debatt. Et hovedpunkt fra begge statsrådene jeg jobbet for, Tora Aasland og Kristin Halvorsen, var å legge et bredt nyttebegrep til grunn. En smal forståelse av nytte som «kommersiell nytte» er begrensende og uheldig for forskningen. Jeg mistenker at også dagens politiske ledelse står på en slik linje. Jeg tror ikke Dag Hessen vil være i stand til å underbygge at forskningen har blitt dreid over i en kommersiell, innovasjonsdrevet retning.

Innovasjon som den fjerde hovedaktivitet
Dag Hessen skriver videre at «Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.» (påstand 5). Hva Hessen mener med denne påstanden er litt uklart. UH-loven er ikke endret på dette punktet, og i lovens formålsparagraf 1-1 punkt c står det at loven har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler:
«formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

De to andre hovedområdene for loven er utdanning og forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid. Hvordan universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål er gitt i paragraf 1-3. Denne paragrafen består av 9 underpunkter. I punkt e heter det at de skal «bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.»

Så vidt jeg kan se har denne paragrafen vært uforandret siden loven trådte i kraft 1. august 2005. Og så vidt jeg kan huske var debatten om denne loven intens den gang, og ble ikke på noen måte «banket gjennom uten noen prinsippdiskusjon»! Hessen refererer i nettutgaven til en kronikk i Khrono fra 2013 av Torger Reve og Jan Martin Nordbotten (som igjen er hentet fra Dagens Næringsliv). På meg virker det som Reve og Nordbotten lanserer «den fjerde oppgave» litt som man snakker om «den femte Beatles». Det fins ikke på virkelig, men er et artig uttrykk.

Det kommersielle EU?
Hessens siste argumentet for å underbygge hvor kommersiell forskningen har blitt handler om EU. Han skriver «Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.» (påstand 6). Igjen mener jeg Hessen leser EU veldig smalt. I noen programmer stilles det krav om å ha med kommersielle prosjektpartnere. Men den «søylen» som virkelig har stått fram som viktig og populær i Horisont 2020 er det som kalles «Excellent Science», og som inneholder European Research Council (ERC). Her stilles det ikke slike eksplisitte krav.

Hessens kritikk om at deler av EUs forskningsprogrammer er veldig innrettet mot industriens behov, slutter jeg meg til. For eksempel er fremveksten av såkalte Public Partnership Programs (PPP) problematisk i så måte. Men de områdene som har styrket seg i Horisont 2020 er, i tillegg til ERC-programmet, den delen av forskningen som er innrettet for å møte samfunnsutfordringene (noe som også har skjedd i Norge).


Etter mitt syn har ikke Hessen fått med seg de faktiske utviklingstrekkene i verken norsk forskningspolitikk eller i EUs rammeprogram for forskning.

Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.



torsdag 5. januar 2017

På vei mot Akademisk AS? Ikke økt incentivstyring!

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

Dag Hessens kronikk er spekket med påstander som skal underbygge hvordan universitetene blir drevet i markedsrettet retning. Nederst i denne artikkelen har jeg identifisert åtte slike påstander. I kommende blogginnlegg skal jeg ta for meg flesteparten av disse påstandene. Påstand 1 og 2 er såpass generelle at det kan argumenteres både for og imot. De andre seks er enten feil, eller i beste fall upresise.

Finansieringssystemet for universitetene
Hessen skriver: «Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.» (min understreking; påstand 3). Siste del av denne påstanden kan faktisk undersøkes empirisk. Det har faktisk noen allerede gjort. I forbindelse med fusjonen med Høgskolene i Gjøvik (HiG), Ålesund (HiÅ) og Sør-Trøndelag (HiST), har NTNU foretatt en slik gjennomgang. I et meget grundig notat går de gjennom utviklingen fra 2004 til 2014 for sine institusjoner, pluss Universitene i Oslo (UiO) og Bergen (UiB). Grovt sett viser denne analysen følgende:
  • I gjennomsnitt kommer 77 prosent av inntektene til universiteter og høgskoler (UH-sektoren) i form av en grunnbevilgning, altså midler fra staten, mens 23 prosent kommer fra eksterne midler (som også gjerne er statlige midler gjennom Forskningsrådet). Dette er blant den høyeste andelen blant OECD-land.
  • Av grunnbevilgningen kommer i gjennomsnitt for hele UH-sektoren 30 prosent fra en resultatbasert del, altså det som Hessen omtaler som «økonomiske incentiver knyttet til […] produksjonen».




Stadig mer incentivstyrt?
Dag Hessen påstår at de resultatbaserte midlene i grunnbevilgningen har fått økt betydning. Dette har også NTNU undersøkt. Tallene for utviklingen fra 2004 til 2014 viser det følgende:
  •  De tre høyskolene har fått økt den resultatbaserte andelen av grunnbevilgningen ganske betraktelig. Dette skyldes først og fremst at de uteksaminerer mye flere studenter.
  • NTNU har økt den resultatbaserte andelen noe.
  • UiO og UiB har en nedgang i andelen resultatbasert finansiering.
For Hessens eget universitet viser altså tallene det akkurat motsatte av det han hevder: det er en stadig mindre del av UiO (og UiB) sine økonomiske incentiver som er knyttet til produksjon!

Det skal også legges til at veksten for alle de 6 omtalte universitene og høyskolene har vært betydelig i perioden. Realveksten varierer mellom 10-13 prosent for de tre universitetene opp til 23% realvekst for HiÅ.
Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


torsdag 2. juni 2016

En helt ny universitetspolitikk?

Kunnskap står helt sentral for utviklingen, både nasjonalt og globalt. Det er vi alle enige om. Kunnskap vil være helt sentralt i møte de store, samfunnsutfordringene; kunnskap vil være sentralt for å videreutvikle velferdsstaten, og kunnskap vil være avgjørende for å skape bærekraftige arbeidsplasser. Dette er også de fleste enige om, tilsynelatende bortsett fra Produktivitetskommisjonen (se andre blogg-innlegg).

Universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) har vært gjennom en voldsom utvikling de senere årene. Veldig mye er bra og positivt. Den internasjonale deltakelsen har økt, det publiseres mer forskning som også blir sitert av andre forskere. Blant de store endringene finner vi at UH-sektoren har gått fra eliteutdanning til masseutdanning; at det har foregått en sterk utvikling i retning av større og færre læresteder og flere universitet; Utdanningen foregår i økende grad hele livet til en mangfoldig studentgruppe; og, ikke minst, universitet og høgskoler har fått en stadig viktige posisjon i samfunnet og i politikken.

Kan bli bedre
Universitetet i Bergen
Det er likevel grunn til å tro at universiteter og høgskoler kan bli bedre. Jeg lar argumentet for dette ligge i denne omgang. Men hvis vi skal øke kvaliteten i UH-sektoren tror jeg vi må gjøre noe annet enn det vi har gjort de siste årene. Jeg mener finansieringssystemet har hatt en veldig positiv effekt. Men jeg tror ikke lenger det er mulig å få så mye mer ut av sektoren ved å måle enda mer eller lage enda flere insentiver. Nå mener jeg tiden er inne til å gå andre veien. Nedenfor følger fire punkter for en ny universitetspolitikk.

Alle lærestedene skal drive med hele kunnskapsfeltet
Tiden er for lengst forbi da universitetene drev med forskning og høyskolene drev med utdanning. Fremtiden krever moderne, integrerte læresteder som driver med både forskning, utdanning og innovasjon. All undervisning skal være forskningsbasert, og alle institusjoner må settes i stand til å ha tilstrekkelig forskning til å ivareta dette. Samtidig vil det være forskjeller i hvordan dette utformes ved de ulike lærestedene – noen vil være grunnforskningsorienterte, mens andre vil være profesjonsorienterte; noen vil drive store grunnutdanning i nært samarbeid med regionalt arbeidsliv, mens andre vil ivareta samfunnets behov for dannelse; noen vil satse på teknologi, mens andre vil være mer samfunnsorientert. En slik «diversifisering» bør være velkommen, og vi bør ha en politikk som stimulere til variasjon.

Selvstyrte læresteder
Vi må få et enda sterkere selvstyre for lærestedene enn i dag. Skal vi få sterke læresteder som ikke er bleke kopier av hverandre, må de kunne utvikle seg selvstendig. Dette skal oppnås gjennom en kraftig reduksjon av den innsatsstyrte finansieringen og kraftig reduksjon i antall insentiver. Lærestedene må i hovedsak få sin bevilgning i form av en samlet grunnfinansiering, så må de selv gjøre sine prioriteringer innenfor denne rammen. Myndighetene må ha noen overordnede styringsvirkemidler. For eksempel kan det inngås utviklingsavtaler mellom myndighetene som inneholder en del forventninger og forpliktelser.

Mekanismer for vekst og utvikling
Skal de to første punktene fungere må vi vi ha mekanismer som sikrer og regulerer vekst og utvikling i sektoren. Myndighetene må sette opp en del overordnede nasjonale mål som lærestedene kan måles og evalueres på. For eksempel kan myndighetene sette mål for gjennomstrømming, totalt volum, publiseringer og siteringer eller tilsvarende generelle mål for hvert lærested (og alle lærestedene samlet). I tillegg må lærestedene utforme sine egne målsettinger (i dialog med myndighetene) og utvikle parametere som gjør at det kan vurderes om lærestedene når sine egne målsettinger. Oppfyllelsen av denne blandingen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og lærestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlag for økte (eller reduserte) bevilgninger. Dette kan gjøres gjennom institusjonsevalueringer fra internasjonale panel, gjennom peer-review (fagfellevurdering) eller andre egnede måter. En slik mekanisme gir også mulighet for at lærestedene kan utvikle seg ut fra ulike forutsetninger. Det vil være naturlig at en del av breddeuniversitetene måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram. Andre læresteder kan måles på i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i sine profesjonsutdanning. En slik mekanisme vil kunne gi både fleksibilitet, mulighetene for politisk overordnet styring, og utvikling ut fra ulike forutsetninger.

Nasjonal og strategisk utvikling
I tillegg til den spesifikke politikken for lærestedene beskrevet over, må det fortsatt drivers strategisk utvikling gjennom nasjonal politikk. Det er fortsatt ønskelig at kunnskapen utvikles gjennom strategiske bevilginger gjennom forskningsrådet, eller direkte til politisk prioriterte formål.

En ny universitetspolitikk?
Vi har i dag 8 universitet. Om ganske kort tid vil vi få tre til (HiOA, Høgskolen i Sørøst-Norge og den sammenslåtte Høgskolen i Lillehammer/Hedmark). Da vil det være 5 høyskoler igjen på Vestlandet (hvor kanskje tre slår seg sammen) og Høgskolen i Østfold. I tillegg kommer Samisk Høgskole, som jeg mener må særbehandles ut fra andre prinsipper. I praksis betyr dette av vi har en universitetspolitikk, og politikken for høyskoler blir supplementær.

De forslagene til endring av universitetspolitikken så langt er enten å gå tilbake til en tid som er forbi («Vi har for mange universiteter – høyskolene må drive med utdanning») eller handler om å gjøre mer av det samme (de fleste) eller en usedvanlig smal politikk (Produktivitetskommisjonen).


Forslagene ovenfor vil skape sterke og differensierte læresteder. Men skal det fungere, må mekanismen for vekst og utvikling fungere. 

onsdag 18. mai 2016

Blir det bedre forskning med produktivitetskommisjonens forslag?

Produktivitetskommisjonen mener at et lands produktivitet er avhengig av å henge med i teknologifronten, og de mener forskning er det viktigste middelet for å gjøre det bra i den globale konkurransen. I sin rapport (NOU 2016:3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport.) lanserer de forslag som skal gjøre norsk forskning bedre. Problemet er at det meste har vært prøvd før. Uten spesiell suksess. Problemet ligger i mangelen på analyse.

Drivkrefter for forskning

Det største problemet med utformingen av Produktivitetskommisjonens forslag er at de bare anerkjenner to drivkrefter for forskning: Ren nysgjerrighetsdrevet grunnforskning eller ren nytteorientert forskning. De er så vidt inne på at det er eksempler på at viktig forskning ikke oppstår av seg selv fra universitetene:

«Det finnes likevel en rekke situasjoner der det vil fremme både samfunnsøkonomisk lønnomhet og produktivitetsvekst dersom det legges tematiske føringer på fordeling av offentlige forskningsmidler. Spesielt gjelder dette når forskningsmiljøene selv ikke initierer forskning som er nødvendig for å løse store samfunnsproblemer. Eksempler på dette er når medisinsk forskning favoriserer sykdommer som rammer middelaldrende menn i rike land; når forskningsmiljøene blir innelåst i gamle teknologier og ikke bygger opp kompetanse på nye områder…» (s. 82)

Dette handler om forskning for samfunnsutfordringer. Dette innebærer at samfunnet definerer at det mangler kunnskap innenfor et prioritert område, og at samfunnet ønsker å bygge opp kapasitet på området. Eksempler fra nyere tid i Norge er programmet for Funksjonell Genomforskning (FUGE) eller satsingen på klimaforskning. Produktivitetskommisjonen tar ikke inn over seg hva slags konsekvenser slik satsing har. Skal man bygge opp ny forskning er man nødt til å satse på områder som ikke i utgangspunktet er verdensledende. Da vil relevans være viktig. For begge disse områdene var det slik at man i starten bevilget midler til forskningsmiljøer som ikke var de aller beste. Men noen år senere finner vi kunnskapsmiljøer helt i den internasjonale forskningsfronten.

Balanse mellom drivkreftene

Kjernespørsmålet er ikke om man skal satse på kvalitet – om det er riktig å satse på åpen, nysgjerrighetsdrevet forskning. Spørsmålet om hvordan balansen skal være mellom de tre hovedområdene: Grunnleggende forskning, forskning for samfunnsutfordringene og forskning for nytte. Når produktivitetskommisjonen ikke analyserer denne balansen, henfaller de til det lineære synet på forholdet mellom forskning og nytte: Bare man gir nok penger til uavhengige grunnforskere ved universitetene, vil man få ut innovasjoner og annen samfunnsnytte i andre enden. Dette lineære synet har blitt forlatt av alle teoretikere (og praktikere) innenfor kunnskapsforskningen for lengst. Innovasjoner og nytte oppstår i et samspill mellom alle drivkreftene for forskning. Derfor blir produktivitetskommisjonens forslag løsrevet og tjener ikke for å se forskningssatsing helhetlig.

Forslagene fra produktivitetskommisjonen

Min tolkning av Produktivitetskommisjonens forslag er omtrent som følger:
  •  Mindre tematisk styrt forskning
  •  Vekst i forskningsmidler som bare er styrt av kvalitet (eks. FRIPRO og SFF)
  •  Økt konkurranseutsetting av grunnbevilgningen til universitet og høyskoler basert på kvalitet
  • Sterkere bruk av fagfellevurdering for å fordele forskningsmidler (framfor formelbaserte insentiv-/finansieringssystemer)
  •  Mindre satsing på EUs tematiske programmer og styrket insentiv for ERC
  •  Svekking av sektorprinsippet og økt koordinering
  •  Oppsplitting av Norges forskningsråd
  •  Fristilling av universiteter og høyskoler

De tre første forslagene handler om problemstillingen diskutert ovenfor. Et retorisk motspørsmål til Produktivitetskommisjonen bør egentlig være: Hvorfor skal ikke absolutt alle offentlige forskningsmidler fordeles utfra rene kvalitetskriterier? Hvorfor skal ikke alle forskere forfølge de vitenskapelige ideene de ønsker? Hvorfor skal ikke alle være nysgjerrighetsdrevne grunnforskere?

Det fjerde og femte forslaget viser at Produktivitetskommisjonen er ganske selvmotsigende. De er kritiske til et insentivsystem og argumenterer for at fagfellevurderinger skal omfordele midler. Samtidig foreslår de å styrke kraften på ett av insentivene. Paradokset er at insentivet for at universitetene skal delta i EU-forskningen allerede er så sterkt (de får mer enn en krone tilbake for hver de får fra EU) at det er få som mener det er mer å hente ved å styrke det enda mer.

Kampen mot forskningsrådet

Produktivitetskommisjonen er ikke glad i forskningsrådet. De mener forskningsrådet må splittes, at de ikke lenger skal drive forskningspolitisk rådgiving. De mener at forskningsrådets organisering er med på å svekke kvalitet i forskningen.

Spørsmålet er om en slakting av forskningsrådet vil løse noe som helst. En av de viktigste rollene Forskningsrådet har i dag er å samordne de ulike interessene fra de ulike departementene. Da er det grunn til å forvente at fragmenteringen mellom departementer vil øke uten et koordinerende Forskningsråd "alt annet likt". Den store forskjellen mellom Norge og Danmark (og til dels Sverige) er egentlig ikke at de har flere forskningsråd, men at de har store private finansieringskilder som ønsker å støtte grunnforskning. Det blir hverken mer eller mindre alternativ finansiering av forskning ved å splitte opp forskningsrådet.

Tilbake til fortiden

Produktivitetskommisjonen spiller rett opp til alle som ønsker at pengene skal sendes til de beste grunnforskerne uten at myndighetene driver med noen forskningspolitiske prioriteringer. Dette har vi drevet mye med i Norge opp gjennom historien. Det er først de siste tjue årene norsk forskning har gjort betydelige fremganger. Dette har skjedd fordi det har vært drevet systematisk satsing innenfor prioriterte tematiske områder og på virkemidler som skaper kritisk masse for forskning. Økte siteringer av norske forskere (som jeg viste i forrige blogg) eller økt antall PhDer uteksaminert fra norske universiteter er to gode eksempler på fremgang i norsk forskning.

Problemet med Produktivitetskommisjonen er at den har en foreldet analyse og fremmer foreldete krav. Da blir forslagene slag i løse luften, som ikke vil forandre noen ting.


PS: Dette ble periodevis nok et innlegg i serien «Kyrre argumenterer mot argumenter for noe han egentlig er enig i». For spørsmålet om hvordan Norge skal heve de beste forskningsmiljøene er fortsatt ubesvart og viktig.