Hvordan skal SV gjenreises?

Problemet til SV er ikke at vi deltok i regjering. Problemet er at det har blitt intellektuelt kjedelig å være aktiv i Sosialistisk Venstreparti. Skal SV klare å gjenreise seg, må det skapes en utfordrende, levende debattkultur som gir nye svar i stedet for å tygge på gamle sannheter.

SVs evne til å forholde seg til en kompleks verden i endring har dessverre vist seg å være svært begrenset.

Hvordan skulle verden se ut etter den kalde krigen? Hvordan skal kunnskapssamfunnet  organiseres? Hvordan beveger vi oss fra et eliteutdanningssystem til et masseutdanningssystem? Hvordan skal et teknologisk og bærekraftig samfunn bygges på og fra en svart oljeøkonomi? Hvordan skal privat rikdom kombineres med en solidarisk velferdsstat? Dette er eksempler på en del svært viktige spørsmål, som er komplekse, og ikke alltid har enkle svar. Det er derfor de er så spennende! Problemer er at de gode debattene om disse sakene ikke skjer i SV. I stedet for å diskutere disse sakene med en åpen, søkende holdning, leter vi etter de lettvinte politiske svarene som passer inn i vår eksisterende ideologi.

Vi sliter voldsomt med a debattere andre saker enn dem som har opplagte svar. Grunnen er en elendig debattkultur.

En drepende debattkultur

I min rolle som politisk rådgiver og statssekretær har jeg opplevd å bli karakterisert som høyreavviker av en av stortingsrepresentantene på et gruppemøte – uten å være tilstede og uten av vedkommende tok seg bryet om å finne ut hva jeg faktisk hadde sagt eller ment. I mitt eget lokallag svarte jeg på en e-post høring om hvem som skulle bli nestleder i SV med å være uenig i et forslag. Da fikk jeg klar beskjed (med kopi til alle medlemmene) om at det var uhørt at folk med sentrale posisjoner ga til kjenne sitt syn. Ingen som har vært aktive i SV vil la seg overraske over disse episodene.

Alle som har vært med på et par debatter i SV vet hvor raskt høyreavvikerkortet trekkes. Å stemple noen som høyreavvikere krever knapt noen begrunnelse. For å stemple noen som høyreavvikere er det nok at man selv har det tradisjonelle synet. Det kreves ingen annen begrunnelse enn at den andre parten mener noe som ikke er allment kjent og akseptert. Ingen tør heller å sette på plass stemplerne. De vet at da kan de rammes selv. De ivrigste stemplerne mener selv de er radikale, men sannheten er at de forveksler gjentagelser av gamle synspunkter med utvikling. Folk som tenker utenfor boksen og som er intellektuelt søkende går før eller siden lei og forsvinner ut.

Et parti som i navnet er så opptatt av demokrati og like muligheter må få fram forskjeller og bredde også i sine egne debatter. Det må bli slutt på den evige jakten på den som er mest høyreorientert – noe som alltid ender med at vedkommende føler seg uglesett og takker for seg. Forskjellige stemmer er en verdi som må ønskes og dyrkes.

Et solidarisk hjerte er ikke nok

Det er ingen partier som har solidariteten mer i ryggraden enn SV. Det er ingen partier som har jobbet så systematisk og konsekvent på vegne av framtidige generasjoner. Det er ikke noe parti som reagerer mer instinktivt på urettferdighet enn SV. Men det er ikke nok. SV må forholde seg til en kompleks virkelighet og våge å endre seg. I SV må debattene være intellektuelt utfordrende og ikke gjentagelser av historiske standpunkter. SV må søke og dyrke mangfold og ulikhet i meninger. Og vi må slutte å stemple hverandre. Når SV er et parti som utfordrer tanker og meninger kan gjenreisingen av partiet begynne.